Annonse
00:00 - 26. juni 2015

Janus og Jensen

Samarbeidspartiene prøver ut nye allianseformer. Det kan gå bedre enn vi tror, skriver Aslak Bonde.

Annonse

De to siste ukene har partiene invitert pressen til oppsummeringer av det siste halvåret. Det eneste partiet som ikke har hatt pressekonferanse, er Frp, men til gjengjeld er det de som har vært mest omtalt. Fremskrittspartiet har bestemt seg for at stortingsgruppen i en del tilfeller må kunne argumentere for, og foreslå, en annen politikk enn det Frps statsråder står for.

Noe slikt har aldri før skjedd i norsk politikk, og kritikerne er samstemte. Det skal ikke være mulig for et parti å ha to motstridende meninger i samme sak. Er partiet ditt i regjering, må du akseptere de nødvendige kompromisser. Det oppfattes som direkte undergravende å fremsette forslag i Stortingssalen mot regjeringens politikk – slik Frp gjorde i forrige uke, da det foreslo folkeavstemning om Syria-flyktninger.

 

Både opposisjonspolitikere og kommentatorer spår at Frp ikke kan være lenge i regjering dersom de fortsetter denne linjen. Mange mener også at statsminister Erna Solberg må sette ned foten. Det vil svekke hennes autoritet dersom hun lar Frp unndra seg ansvar for de delene av regjeringens politikk som partiet ikke liker.

Kritikerne og kommentatorene kan få rett i at situasjonen ikke vil vare. Det er folk i Fremskrittspartiet som mener at partiet må trekke seg ut av regjeringssamarbeidet fordi de ikke får markert egen politikk godt nok, og fordi Erna Solberg lar Venstre og Krf styre for mye av politikken. Sannsynligheten for at denne gruppen kan få flertall i Frps styrende organer er liten, men de kan true med å melde seg ut, og de kan bli så mange at dagens regjeringskonstellasjon mister flertallet i Stortinget – noe som igjen vil tvinge Erna Solberg til å ta regjeringsdiskusjonen opp på ny.

 

Statsministeren må nemlig tvinges. Det er utenkelig at hun skulle forlange av Siv Jensen at hun rydder opp. Det hadde Frp-lederen nemlig gjort selv, om hun hadde kunnet. Sannsynligvis har hun kommet til at hun ikke har noe annet valg enn å godta nestleder Per Sandbergs syn på regjeringslojalitet. Sandberg mener at stortingsgruppen og landsstyret har en selvstendig rolle, og at de ikke skal la seg diktere av statsråder – enten de er fra Frp eller Høyre. Selv om de har sagt ja til å støtte dagens regjering, skal de ha frihet til å si hva de mener om den samme regjeringens politikk.

Sandberg har rett i at partiets landsstyre står over statsrådene og regjeringen i rang, men han overprøver et synspunkt som har vært sentralt for alle andre regjeringspartier til alle tider: Når et parti sier ja til å være i regjering, tilbyr de også noen av sine fremste representanter som statsråder. I dette ligger det en forpliktelse: Regjeringsmedlemmene har et kollektivt ansvar – de skal alle stå ansvarlige for alle deler av politikken. Om de ikke vil ta ansvar, plikter de å ta ut en formell dissens.

 

Det er konstitusjonelle grunner til at systemet er slik, men det er også praktiske. Samarbeidsproblemene i en regjering ville mildt sagt bli dårlig om statsrådene ikke hadde et felles politisk prosjekt. Det kunne veldig raskt ha kommet anklager og mistanker om at statsrådene motarbeidet hverandre.

Senterpartiet gjorde seg noen slike erfaringer i den første Bondevik-regjeringen, da partiorganisasjonen i en kort periode valgte å fortelle velgerne om alle kompromissene de hadde inngått. Det ble fort oppfattet som om de snakket mer om alle de sakene de hadde tapt enn om vinnersakene. Det var spesielt sårende for Sps egne statsråder. De var vant til å få kritikk, men at de skulle få det fra sine egne, var ikke til å tåle. Sp ga opp strategien etter relativt kort tid.

Fremskrittspartiet kan holde ut mye lenger, fordi det er annerledes enn Senterpartiet. Den manglende regjeringserfaringen gjør at det ikke er noen forventninger hverken fra tillitsvalgte eller velgere om hvordan man skal jobbe. Om noen parlamentariske regler blir brukt, er det som seg hør og bør for et parti som en gang i tiden hadde slagordet «mobb en politiker». Og all kritikken som kommer fra politiske meningsmotstandere og kommentariatet bekrefter antagelig mange Frp-folks oppfatning om at de er på rett kurs.

Dersom man tar med at mediene i dag følger politikken mindre tett enn de gjorde før årtusenskiftet, øker sannsynligheten for at Frp kan lykkes med sin nye linje. Det kommer neppe til å bli laget mange nyhetsoppslag om Frps undergraving av regjeringens kollektive ansvar. Per Sandberg vil ikke møte mye motstand når han forteller partilagene at alle kritikere har misforstått maktfordelingsprinsippet. Kanskje har han funnet en vinneroppskrift.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.