Annonse
04:00 - 08. september 2006

En epoke som landet

Hva har skjedd med litteratur, billedkunst, film, tv og scenekunst etter 11. september?

Annonse

Det var et rent sammentreff – ja, sant å si var det en bagatell – men likevel føltes det meningsfullt på en mystisk måte: To nye romaner jeg leste rett etter hverandre, åpnet med nøyaktig samme scene.

Den ene var Per Hagmans Att komma hem ska vara en schlager fra 2004, en zeitgeist-skildring av en utlevd dandy i 30-årene som forsøker å slå seg til ro etter et langt tiår som småkonge i Stockholms uteliv. Den andre var amerikanske Benjamin Kunkels debutroman Indecision fra 2005 – en underlig, men interessant fortelling som på springende vis drøfter noen av de mentale og sosiokulturelle ettervirkningene av 11. september 2001 (noe Kunkel for øvrig også gjør i et essay om amerikanske terroristromaner, trykket i dette bilaget).

Og begge tekstene åpnet altså med det samme bildet: En forvirret ung mann – hvit, vestlig – sitter i et fly på vei inn for landing. Snart er reisen slutt. Snart ska vi gå ner, som Per Hagmans forteller gjentar igjen og igjen.

Hvordan har 11. september påvirket kunsten? Spørsmålet er stort som to skyskrapere, og likevel forsøker vi altså å besvare det. På sidene som følger dukker det opp en rekke ulike, og iblant motstridende, forslag til konklusjoner. Terroraksjonen har skapt et virkelighetssug i kulturen, sier den amerikanske litteratur- og kunsthistorieprofessoren W. J. T. Mitchell – men legger til at de videooverførte aksjonene også i seg selv var et kunstverk, et resonnement komponisten Karlheinz Stockhausen har lansert før ham. Idéhistoriker Kjetil Jakobsen svarer annerledes: 11. september 2001 har gjort det lettere å se hva som er forskjellen på terror og kunst. Kanskje nettopp fordi de to fenomenene deler flere likhetstrekk i utgangspunktet.

Andre steder dukker det opp teser eller påstander som ber om å bli diskutert videre. Var 11. september dagen da videokunst ble en utdatert sjanger? (Tommy Olsson, side 4.) Hva skjer hvis man tolker angrepet på tvillingtårnene i lys av avantgardistisk performance-teori? (Elin Høyland, side 11.) Og hva har egentlig Bill Pullmans øyne i Lost Highway – en film fra 1996 – å gjøre med terroraksjonen fem år senere? (Jan Gradvall, side 12.)

Samtidig skal man ha i bakhodet at flykapringene for fem år siden er et spesielt takknemlig utgangspunkt for resonnementer om historiske brudd, fortellinger som vektlegger de dramatiske enkelthendelsenes innflytelse på kulturen rundt dem. Den lange rekken av femårsmarkeringer som dette bilaget føyer seg inn i, bidrar jo til å fremheve 11. september som unik historisk merkedag. Derfor kan det være på sin plass å minne om et motspørsmål som dukket opp i arbeidet med denne avisen: Hvorfor spør vi ikke hvordan Bhopal-ulykken i India i 1984 (20 000 døde, 120 000 skadede, en halv million berørte – slå det opp hvis dere vil vite mer) har forandret kunsten?

Det sannsynlige svaret kom i samme e-post: fordi den hendelsen ikke utspilte seg på samme spektakulære symbolplan som angrepene på World Trade Center og Pentagon. Og derfor kobler man den ikke like lett til utviklingen i Kunsten med stor K.

Og sånn kan vi fortsette å drøfte for og imot – og hvorfor og hvordan – som respons på dette bilagets grunnleggende spørsmål. Hvis jeg selv blir tvunget til å svare på hvilken innflytelse terrorangrepene har hatt på kulturen (og da mener jeg kulturen som omgir meg), blir konklusjonen uansett mer diffus enn ovenfor. Da handler det om den ubestemmelige følelsen av noe som landet, en reise som nærmet seg slutten, en fest som rant ut i sanden. Snart ska vi gå ner.

Mer presist er det kanskje ikke mulig å beskrive den tidsånden som har lagt seg som et vått ullteppe over det tidlige 2000-tallet. I sin artikkel om film og tv siterer Kjetil Lismoen slagordet som følger den kommende kinofilmen A Scanner Darkly: “Everything is not going to be ok.” Det kjennes iblant som en ubehagelig presis oppsummering, som gjelder for langt mer enn en film.

For oss som var barn av det ironiske nittitallet, føltes det jo som om en idéhistorisk epoke tok slutt da de to høyhusene raste sammen. Det vil si: Det gjør i hvert fall det i ettertid. Hva som begynte isteden, vet vi ikke helt ennå.

Resten av tekstene i bilaget er foreløpig ikke lagt ut på Morgenbladets nettsider.

Annonse