Annonse
04:00 - 10. desember 2004

Pre festum. Om Nansen og Norge

Frostrøyken fra Nordpolen sev inn over landet, temperaturen falt både inne og ute. Lunkent og vammelt åndsliv avgikk med døden til fordel for fysiognomi og kroppskultur. Svette og blodsmak måtte til for at landet skulle få den hardt tiltrengte seieren over svenskene.

Annonse

Da Fridtjof Nansen

gikk i land i Tromsø i 1896, etter å ha tilbrakt flere nedkjølte og kontemplative år i Nordishavet, hadde han lagt det ideologiske grunnlaget for en langvarig nasjonal eksersis i muskelprakt og nøysomhetskultur. Kampen om Norges fremtidige forbilder var vunnet; det fantes ingen motstand å snakke om innenfor landets grenser. Verdien av fysisk fostring, hardt arbeid, måtehold, høy moralsk standard og personlig oppofrelse monopoliserte vinterlandets mentale løypenett. Frostrøyken drev gjennom sinnene og rusket opp i tuberkuløst og avsjelet åndsliv. Selv kunsten ble frostbehandlet mot skadelig selvbeføling og lummer dekadanse, friskusestetikken og det nasjonale i kunsten styrte utviklingen innenfor kunstområdet til langt ut på 1960-tallet, med noen få viktige og gjenstridige unntak.

Dannelsesreise.

Nansens dannelsesreise, på ski inn i isødet for å gjenreise Nordmannen etter saganattens forbilder, var en bemerkelsesverdig overanstrengelse med uviss intensjonsdybde. Som for alle dannelsesreiser var akkumuleringen av erfaringer underveis viktigere enn reisemål og bestemmelsessted. Anstrengelsen var viktigere enn målstreken, som i den evinnelige klassiske femmila i sørpeføre i Kollen som er Norges sjel. Nansen og hans menn vendte tilbake fra sivilisasjonens fryseboks, slitne og herdet inntil det umenneskelige. Norge pustet lettet ut, frostrøyken steg mot polarnatten, siden ble det feiret lenge og vel.

Nordpolen som reisemål ble drevet frem av vitenskapelige og personlige ambisjoner. Ekspedisjonen mot det nedkjølte nullpunktet var Nansens Store Dannelsesreise og et viktig bidrag til fornorskningen av Norge. Reisen mot polen var imidlertid det omvendte av en dannelsesreise. Nansen hadde lave tanker om den vestlige sivilisasjonens moderne dannelsesformer, de var dekadente og selvbefølende snarere enn muskuløse og handlingsrettede. Norge kunne bare frelses fra kortpustet blekhet og nedgradert maskulinitet ved å gjøre landet mest mulig helsefarlig norsk.

Hjemkomst.

Reaksjonene i Norge på Nansens seier i isødet var ubeskrivelige. Det sindige Norge lot seg beruse, mange gode hoder mistet besinnelsen i de hektiske dagene etter at Nansen var kommet til rette nordpå. Senere skulle feiringen av lignende muskeldemonstrasjoner bli en høyt gradert og verdsatt nasjonal psykose. Sport ble viktigere enn åndsliv. Etableringen av nasjonale klenodier på linje med dragestil og rosemaling dekket et stort og undertrykt behov for selvhevdelse. “Norge trænger netop til en eller anden slig ordentlig svingfuld Bedrift nu for at hæve sig en Smule igjen fra sin politiske Misére.”, skriver Jonas Lie i februar 1896 fra sitt eksil i Paris, og sikter naturligvis til nederlaget for Sverige i konsulatsaken på forsommeren 1895. Det hadde vært tungt å svelge, og det fantes få lyspunkter i horisonten.

Store forventninger var derfor knyttet til det første synet av Nansen på vei ut av snødrevet langt der nord. Ryktene gikk. Folket ventet på positive nyheter, men frykten for at kulde og isbjørn hadde snytt dem for desserten, var til å ta og føle på. Lie melder seg igjen på i koret av ventende stemmer: “Saa læser vi da alle disse sangvinske Telegrammer om Nansen, der desværre alle ender i en uhyre Isørkens ubestemmelige Afstande. Ja, gid de var sande”. Norge trengte positive nyheter, aller helst en begivenhet som kunne feires på nasjonalt vis, noe for folket. Nansen og Johansen, som befant seg cirka 82 grader nord, hadde ingen anelse om hva som ventet dem i lysningen på andre siden av snødrevet.

Nasjonalt symbol.

Skjønt, helt uforberedte kan de ikke ha vært, tatt i betraktning mottagelsen etter hjemkomsten fra Grønland i 1890. Noen kritiske stemmer hadde det riktignok vært. Kjølige hoder med klare tanker i en ellers febrilt oppstemt nasjon hadde hatt sine reservasjoner. Knut Hamsun, som i 1890 var mest kjent for lange turer til fots på sterkt reduserte matrasjoner i området mellom Karl Johann og Grønlandsleiret, og for å ha tilbrakt en og annen kjølig natt under åpen himmel i skogen ovenfor Majorstuen skyss-stasjon, i nærheten av Nedre Frøen der Nansen vokste opp og prøvde ut sine første ski, hadde vært forutseende til Nansens store bedrift. I 1896 var alt annerledes, eller nesten. Da hørtes bare det berusende nasjonale fossefallet. Et og annet kritisk drypp fra en liten og nesten avstengt kran kunne nok høres for dem med overutviklet hørsel og lav nasjonalfølelse, men bruset fra champagneflasken overdøvet ellers alt. At det skulle være nødvendig å dra inn i drivisen for å gjenoppdage nordmannen og Norge, maktet ingen å artikulere som en relevant innvending mens nasjonens blodtrykk steg til patologiske høyder.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.