12:04 - 11. juni 2020

Kulturkamp i skyggen av imperiet

I Storbritannia blir debatten om rasisme og diskriminering også et oppgjør om fortidens helter. Er debatten tjent med det?

Oppgjør med fortiden: Statuen av Winston Churchill på Parliament Square var av dem som fikk unngjelde med spraymaling. London 7. juni. Foto: Isabel Infantes / AFP / NTB scanpix

Det er larm i gatene i britiske storbyer, og det er ikke den møysommelige gjenåpningen av et koronastengt samfunn det dreier seg om. Så mange har ventet så lenge på lyden av en by som våkner til liv etter virusets unntakstilstand. Men ropene som høres, er ikke fra gatekafeer, de er fra en demonstrasjon. Bildene av sinte unge mennesker i flokk kom like så brått på det britiske publikum som folkemengden på Eidsvolls plass for en uke siden gjorde her hjemme. Men debattens innhold ser vesentlig annerledes ut i London.

På noen områder er britene nærmere det amerikanske utgangspunktet for demonstrasjonene enn hva vi er. Storbritannia har en betydelig minoritet med karibisk eller afrikansk opphav. Historien deres på britisk jord strekker seg langt tilbake i tid. I levekårsstatistikker finner man grupper her som kommer dårlig ut – i familieforhold, utdanningsløp, deltagelse i arbeidslivet, andelen innsatte i fengslene. Og i storbyer som London finnes konkrete eksempler på politibrutalitet overfor svart ungdom.

Mangel på integrering i storsamfunnet er en misvisende beskrivelse, for når begynte man å diskutere om ens egne borgere lar seg integrere? Ungdommen som samles i en bokseklubb i Brixton, er ikke nyankomne med ferske krigstraumer eller oppvekst på slettene som gjør det umulig å tilpasse seg britisk kultur. De er ikke begrenset av mangel på språkkunnskap eller utdanningsmuligheter. De er her, med alt som formelt hører til et medborgerskap, unntatt tilhørighet og sjansen til å lykkes. Situasjonen for folk som dem gjør også at diskriminering og rasisme er stikkord med en ganske annen klangbunn enn i Skandinavia. Borgerne det er tale om, har vært fullverdige medlemmer av samfunnet i generasjoner – i noen tilfeller i århundrer. Men systematiske forskjeller består.

Den viktigste grunnen til Storbritannias tidlige erfaring med innvandring er det britiske imperiet. Globale handelsbånd ga eventyrere og pengeflyttere store muligheter, godt hjulpet av en aktiv handelsflåte og marine. Imperialisme innebar vekst og velstand og en stor porsjon utnyttelse av menneskene der. Utnyttelsen kunne gjerne være drevet av kommersielle hensyn vel så mye som av herskertrang. Men for den som sulter i hjel, er det av liten betydning om herren er opptatt av profitt eller egen overlegenhet.

Mange var de britiske godseiere som tok del i slavehandelen over Atlanterhavet eller som satt med eierandeler på den andre siden av havet. Handel med slaver ble riktignok forbudt i det britiske imperiet i 1807, og forbudet mot å eie slaver kom med lovvedtak 26 år senere. Men like fullt kan man si at Storbritannia bygget sin velstand på undertrykkelse av fremmede folkeslag. Noen av dem er hedret med statuer, minnesmerker eller gatenavn, og nå er det mot disse at blikket rettes. Den mest omdiskuterte hendelsen i denne ukens demonstrasjoner var i Bristol, der demonstranter rev ned og kastet til sjøs en statue av forretningsmannen og politikeren Edward Colston (1636-1721). Colston var filantrop, men også slavehandler, og med det kastes han rett inn i dagens debatt. Skal vi hedre fortidens storhet der denne er tuftet på verdier vi så iherdig vil ta et oppgjør med i dag?

Når det gjelder sakens kjerne, står det gatas parlament som tok saken i egne hender, ikke så langt fra hva et flertall av briter vil enes i. Statuen ble i sin tid satt opp av viktoriatidens bypatrioter. De representerte et syn på historien – og på imperiet – som få vil kjenne seg igjen i nå. Det er ikke noe i veien med å revurdere hvem som skal æres av byen. Men aller helst skulle det jo gjøres gjennom demokratiske vedtak og på gjennomtenkt vis. Mobbevelde og kamp på barrikadene møter langt mindre velvilje i folkedypet.

Men uro kan det nok komme til å bli mer av i dagene som kommer. Når kampen rettes mot fortidens undertrykkelse, står de lagelig til, alle symboler på politisk og militært lederskap. Statuen av Winston Churchill på Parliament Square var av dem som fikk unngjelde med spraymaling nå, og monumenter over alt fra dronning Viktoria til militære helter kan få erfare det samme. Responsen har vært rask fra aggressive engelske nasjonalister med en unnskyldning for å stille til borgervern. Politiet frykter nok en helg med vold og vandalisme.

For statsminister Boris Johnson har oppstyr og tilløp til opptøyer lagt seg til en saksliste som fra før er tung å håndtere i koronaens tid. Likevel er det mot opposisjonsleder Keir Starmer og Labour at mange retter oppmerksomheten. Rettferd i det flerkulturelle samfunn er venstresidens hjemmebane – historisk revisjonisme er blitt det også. Slik er Labour blitt et politisk samlingssted for dem som ønsker et kraftigere oppgjør med rasisme på alle nivåer i samfunnet. Blant unge i byene, og særlig i universitetsmiljøer, er partiet også blitt del av en kulturkamp der minoriteter som føler seg krenket, skal kommes i møte. Hvit overlegenhet skal bekjempes med alle midler, slik diskriminering etter kjønn, legning og sosial bakgrunn skal det.

I den kulturkampen kan anerkjennelse til syvende og sist bli viktigere enn substans, og det kan i seg selv være en blindvei. Man kan si høyt at India og andre kolonier ble undertrykt under det britiske imperiet og ta et oppgjør med hva Churchill sa om Indias løsrivelse. Men vel så nyttig er det vel å spørre om Churchills imperiesyn går igjen i Storbritannias forhold til omverdenen i dag og på hvilke måter det bærer galt av sted. Fortidens slavehandel er vel verdt å ta et oppgjør med, for urett i dag har et rotfeste i tradisjoner og institusjoner vi har arvet. Colstons statue kan tas ned og erstattes av en minneplakett i Bristol. Men rasisme, diskriminering og manglende anerkjennelse er også noe håndfast og materielt som bør bekjempes der det finner sted: på gaten i indre by, ikke via gamle statuer og falne menn.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse