Utenriks

Kontroll, men bare i bakspeilet

Britiske myndigheter vil komme koronaviruset i forkjøpet. Men fundamentale utfordringer dekker for utsikten.

Idet Storbritannia begynner sin femte uke med portforbud, følger debatten kjente fotefar. Hva slags utfordring står man overfor? Kommer virusspredningen under kontroll? Hva blir kostnaden, hvordan skal den fordeles? Og – især den siste uken – når kommer samfunnet til å åpne igjen? Mye er gjenkjennelig fra det norske. Men noe er annerledes, og en del av forskjellen kan oppsummeres i britenes iherdige søken etter å gjenvinne kontrollen og holde på den.

En stø hånd på rattet blir raskt en aktuell problemstilling når statsministeren selv går ned midt i en nasjonal krise. Boris Johnson ble bekreftet koronasmittet fredag 27. mars. En drøy uke senere gikk han fra hjemmeisolasjon til sykehusinnleggelse, og derfra eskalerte situasjonen raskt. For dagen etter innleggelsen ble Johnson flyttet til intensivavdelingen, hvor han tilbrakte tre døgn i det man uten videre kan si var en kamp for overlevelse. Det gikk heldigvis bra. Søndag 12. april la Johnson ut en videohilsen til folket, med en kort oppsummering av sykeleiet og en stor takk til dem som hadde stått ham bi.

Men sykdommen har kostet ham mye, og den nærmeste tiden forblir statsministeren i rekonvalesens. I mellomtiden faller det på regjeringskollegiet å ta de avgjørelser som må tas. Utenriksminister Dominic Raab har formelt siste ordet. Likevel har han som vikarierende regjeringssjef mindre myndighet enn statsministeren selv. Det er i alle fall vurderingen fra dem som myser over Storbritannias ikke-eksisterende grunnlov. Raab er stedfortreder, og de lange linjer må formuleres av den egentlige sjefen.

Kanskje skal Raab være glad til. Koronakrisen forener alvor og kompleksitet i et smertelig favntak som kan kvele en utrent leder. Hva Johnson på sin side kan støtte seg på, er ikke bare et tydelig mandat fra velgerne. Han har også et avvæpnende pågangsmot som kan komme godt med i tiden som kommer. Og med sitt personlige og dramatiske sykeleie er han i ferd med å omdefineres som leder. I høst fremsto statsministeren ofte som bombastisk, enstemt og endog brutal i brexit-debattens avsluttende runder. Som sykdomsrammet leder i en ny og truende tid sees han i et annet lys. Johnson er blitt statsmannen i kulissene, han som fra en stille lenestol på regjeringens landsted legger planene som må til.

Det betyr ikke at hele folket vil juble fra kjedede sandsteinshus når statsministeren er tilbake. Men forventningen om Johnsons retur til normaltilstanden sammenfaller med håpet om at samfunnet skal samme vei. Minstemålet må i så fall være en lovnad om at situasjonen er under kontroll og at veien ut er klar.

Det målet kan bli vanskelig å innfri, for blant alt det koronaviruset har fratatt den politiske ledelsen, er også følelsen av kontroll. Ingenting kan forutsies med sikkerhet. Det er noe fagmiljøene har lært leve med, både epidemiologer, matematikere og samfunnsøkonomer. For politikerne er det verre. Et eksistensielt alvor har senket seg. Uforutsigbarheten forenes med følelsen av å fatte beslutninger grunnet på hva man ser i bak- og sidespeil, aldri gjennom frontruten.

Kritikken mot svak beredskap er et opplagt eksempel. Britiske myndigheter har hatt fint avstemte planer. Fagmiljøer i verdensklasse har bidratt, og ideene er blitt delt med partnere i andre deler av verden. Utførelsen har det vært verre med – veldig mye verre, kan det se ut som. Beredskapen for en usannsynlig pandemi har vært en salderingspost det var litt for enkelt å gripe til. Influensaepidemien man virkelig så for seg, var ikke den som kom. Og da den traff, var manglene iøynefallende – i beskyttelsesutstyr og i laboratoriekapasitet. Hva man kan gjøre nå, er å løpe for å komme i tritt.

Man kan spørre seg hva slags politisk lederskap som er best egnet til slike tider. Å lytte for så å lede, er lettere sagt enn gjort. Alternative scenarioer flyter omkring og det eneste som synes sikkert, er at kostnadene vokser og fortsette å gjøre det. Boris Johnson må forene faglige råd og så lande et sted. Han har rett nok en status i folket som gir ham mulighet til det. Men i hans egen politiske fartstid ligger også egenskaper som er lite egnet nå. Johnson har bygget sin politiske etos på humor og skråsikkerhet – ingen av de to synes særlig egnet nå.

På ett område har imidlertid både statsministeren og regjeringen handlekraften i behold. I forrige uke varslet Downing Street at det er utenkelig å forlenge Storbritannias overgangsperiode på vei ut av EU. Den perioden løper ut ved nyttår, og i god tid før det skal en handelsavtale være fremforhandlet og klar. Oppgaven var formidabel i utgangspunktet. Nå virker den tilnærmet umulig. Og i det dype dalføre som koronakrisen graver i britisk og europeisk økonomi: Hvem ville ønske seg å grave dypere?

Storbritannia vil – det vil si, den britiske regjeringen vil slett ikke grave seg dypere, men gjenvinne kontrollen. Å forlenge overgangsperioden gir nye kostnader til Brussel, ny usikkerhet for næringslivet og enda en utsettelse av kontrollen over egne lover og egne grenser som brexit skulle sørge for. Nasjonal suverenitet behøves enda mer nå som pandemien har rammet, hevdet statsministerens talsmann sist onsdag. Det er ikke europeisk koordinering, men nasjonal kontroll som bør prioriteres.

EU er foreløpig med, alle øvrige vansker til tross. Den første av tre forhandlingsrunder før sommeren tar til denne uken, nå som også Kommisjonens utvalgte, Michel Barnier, er friskmeldt. Fra hva? Fra korona, han også. Slik som alle europeiske samfunn er truet av viruset, er lederne det også. Ingen har kontroll – men alle fortsetter i sin søken. I London er søkingen intens og blikket festet på et bevegelig mål.

Mer fra Utenriks