Annonse
07:18 - 10. februar 2020

Fergeopprøret viser at bygda er blitt den nye forstaden, skriver Ulrik Eriksen.

Fergeopprøret viser at bygda er blitt den nye forstaden, skriver Ulrik Eriksen.

Kan bygda komme seg ut av bilavhengigheten, spør Ulrik Eriksen: Her: Fergeanløp i Molde, Møre og Romasdal. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix
Annonse

Hvis du bor i en liten kommune der store deler av befolkningen pendler inn til nærmeste by, der også størsteparten av regionens tjenestetilbud befinner seg, bor du da i distriktene? Eller i en forstad? Bilen og de siste tiårenes sentralisering av arbeidsplasser og tjenestetilbud har gjort grensene mellom disse to geografiske områdene mer diffuse.

Da Arbeiderpartiet endelig omfavnet personbilen på begynnelsen av 1960-tallet, så de et essensielt verktøy for å opprettholde bosettingen i distriktene. Men konsekvensene av eksploderende bilbruk de siste 60 årene, har først og fremst vært en omfattende økning i forstadsbebyggelsen rundt de største byene. Samtidig har veipolitikk alltid i stor grad vært distriktspolitikk. Og en betydelig bedring av veiene, har også gjort byenes arbeidsmarkeder tilgjengelig for stadig flere småkommuner som tidligere var avhengig av lokal sysselsetting for å overleve. Konsekvensene kan vi lese av lengden på arbeidsreiser. Mens vi for 30 år siden reiste drøyt 11 kilometer gjennomsnittlig til jobb utenfor de største byene, er lengden nå nesten doblet. For byene er det kun snakk om en marginal økning i samme periode.

«Man begynner å regne på om det er lønnsomt å pendle, og om man ikke heller bør skifte jobb», sa en pendler fra Otrøya utenfor Molde til VG nylig. Avisen har i en serie reportasjer skrevet om de økte fergeprisene og fergeopprøret på Nord- og Vestlandet. Her har en kombinasjon av stigende utgifter til elferger, høyere elbilandeler og en overgang til et system der kun biler, ikke passasjerer betaler billett, ført til prishopp på mellom 25 og 59 prosent. Samferdselsministeren vil «gå i dialog med fylkene» for å finne løsninger.

Annonse