13:27 - 07. januar 2020

Dette er politivoldssaken

Punktum er satt mange ganger, men politivoldssaken lar seg ikke avslutte. Her er debatten forklart og oppsummert, så langt.

Omfangsrik rapport: De to forskerne Gunnar Nordhus og Edvard Vogt i forbindelse med lanseringen av sin undersøkelse av vold i Bergen, 10. juli 1981. Rapportene utgjorde til sammen 12000 sider fordelt på 51 bind. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB scanpix

Målet er å sette et endelig punktum for denne saken, sa de tre forfatterne Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen da de i november lanserte boken Politivoldsaken – Norges største forskningsskandale. Hvis dét var målet, har de mislykkes. I stedet for å avslutte noe, har forfatterne gjenåpnet en av norsk offentlighets mest innbitte konflikter. 

«Det er som å sparke unger», sier professor emeritus Tore Hansen til Khrono. Professor emeritus Ottar Hellevik spør i BT om boken er «Norges største publiseringsskandale». Professor Jostein Gripsrud sier til denne avisen at det hele er «skittkasting» som handler om å «ærekrenke døde og syke personer». Førsteamanuensis Frode Helmich Pedersen kaller boken «vemmeleg, usympatisk, urimeleg og på grensa til injurierande».

Gjennom fire tiår er politivoldssaken blitt behandlet i avisdebatter, offentlige granskninger, hørespill, bøker og dokumentarfilm. Den har skapt politietterforskninger, injuriesøksmål, motsøksmål og straffesaker, og vært innom alle rettsinstanser i Norge, samt menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Men hva handler debatten egentlig om? Her er et forsøk på en gjennomgang.

1974–1981: Noe er råttent ved Bergen politikammer

Konfliktens kime er en snart 40 år gammel forskningsrapport, som avdekket svært utbredt, systematisk og «sadistisk» voldsbruk ved Bergen politikammer.

Bak rapporten sto et umake forskerpar. Edvard Vogt var ansatt som førstelektor i sosiologi på Handelshøyskolen. Han var utdannet jurist og revisor, hadde doktorgrad i filosofi og tjente i mange år som katolsk prest. Gunnar Nordhus hadde ingen høyere utdanning utover en eksamen i ex-phil. Da de to møttes, var Vogt 49 år og Nordhus 22.

De to gjorde et grundig og unikt arbeid. Ikke bare identifiserte Vogt og Nordhus alle legebehandlede voldsofre Bergen i løpet av en periode på 18 måneder i 1974 og 75, de fikk også gjennomført intervjuer med bortimot alle sammen.

1981 presenterte de endelig resultatet i en enorm rapport. 12 000 sider fordelt på 58 bind. Samtidig ga de ut den kortere boken Volden og dens ofre, en populærvitenskapelig oppsummering på under 300 sider (tilgjengelig digitalt her).

Prosjektet handlet om alle typer vold, men det var ett funn som pekte seg ut: En oppsiktsvekkende forekomst av vold utført av polititjenestemenn.

Ifølge forskernes beregninger kunne det være snakk om så mye som i gjennomsnitt et tilfelle av politivold hver eneste dag. Disse voldsutøverne var spesielt brutale og fulgte et bestemt mønster, innrettet for å påføre mest mulig smerte og etterlate minst mulig spor. Politiet slo sjeldnere mot hodet enn andre voldsutøvere, men desto oftere mot skrittet og magen. Ifølge Volden og dens ofre brukte mange kilder formuleringen «ren og skjær sadisme».

Ofrene var ifølge rapporten ikke som andre voldsofre. De var yngre, fattigere, mer sosialt utstøtt og en større andel av dem hadde psykiske problemer eller slet med rus.

NRK-programmet På sparket satte av en time til debatt om avsløringen.

– Vår undersøkelse viser at det foregår helt meningsløs vold som ikke kan forklares som et feilgrep i en opphisset situasjon, sa Gunnar Nordhus.

Bergens politimester Sigurd Müller slo tilbake:

– Vi står overfor et ondsinnet angrep på politikorpset.

Det var starten på en langvarig strid mellom voldsforskerne og politiet.

1981–1982: Anders Bratholms gransking

Påstanden om at samfunnets svakeste ble systematisk mishandlet av politiet, kunne ikke bli stående uavklart. Særlig ikke når flere av landets fremste jurister la sin vekt bak anklagene. Professor Torstein Eckhoff ga i et forord til Volden og dens ofre forskerne sin støtte. Det samme gjorde professor Johs. Andenæs, som ba Justisdepartementet om å undersøke politivolden.

To uker senere hadde justisminister Mona Røkke nedsatt et granskningsutvalg. Som leder valgte hun en høyt respektert professor i strafferett, Anders Bratholm. Hans oppdrag var å svare på om forskningen var til å stole på. Kunne det virkelig stemme at politiet i Bergen var så eksepsjonelt voldelige?

Utvalget gjorde et grundig arbeid. De intervjuet både forskernes kilder og politifolk. De hentet også inn sakkyndige til å vurdere rapporten. Blant dem var førsteamanuensis i statsvitenskap Tore Hansen, som vurderte forskernes bruk av statistikk og sannsynlighet.

Etter drøye fire måneder, i februar 1982, la utvalget frem sin rapport. Konklusjonen var entydig. Forskningen holdt ikke bare mål, den var «enestående» og «meget verdifull».

Bratholms rapport var en uforbeholden seier for Vogt og Nordhus. Den bekreftet at det eksisterte en til nå ukjent og svært utbredt voldskultur i bergenspolitiet.

Det var imidlertid ingen mangel på kritiske røster.

1981–1983: Løgn, mer løgn og svak metode

Bare dager etter offentliggjøringen av voldsrapporten fylte bergenske Morgenavisen forsiden med tittelen «Nordhus løy til politiet». Ifølge avisen hadde Gunnar Nordhus ringt til Bergen politikammer og presentert seg som «doktor Sigurd Stokstad» ved Haukeland sykehus. Hensikten var å få tilgang til opplysninger fra kriminalregisteret. Dessverre for Nordhus hadde politimannen i andre enden tilfeldigvis vært på kontroll hos nettopp denne legen. Han visste derfor at doktor Stokkand var østlending. Nordhus derimot, snakket kav bergensk.

Nordhus protestere, både i spaltene og ved å saksøke avisen for injurier, men Morgenavisen sto på sitt. Ny artikkel: «Mer løgn fra Nordhus». I 1983 avviste Bergen byrett søksmålet, og slo fast at Morgenavisens versjon var troverdig.

I tillegg til anklager om løgn, kom kritikk fra faglig hold.

Den danske juristen og politivoldsforskeren Henning Koch, som evaluerte forskningen på oppdrag fra Nordisk Samarbeidsråd, mente rapporten var merkelig lesning. Han reagerte blant annet på at forskerne uten videre trodde på alt informantene fortalte dem. Samlet sett, mente Koch, var konklusjonen mer et «spørsmål om tro enn viten».

Også den berømte mobbeforskeren Dan Olweus kritiserte forskningsmetoden i voldsundersøkelsen. Heller ikke han mente at resultatene var til å stole på. 

2500 politifolk varslet injuriesøksmål. Politimester i Kristiansand Carl Mentz Rynning-Tønnesen kalte påstandene deres for «uhyrlige og utenkelige». Om politiet ikke ble renvasket, ble det sagt, ville de ikke lenger tørre å pågripe folk.

«Kriminaliteten får fritt spillerom?», spurte Morgenavisen.

Tre hovedpersoner: Edvard Vogt, Gunnar Nordhus og professor Anders Bratholm holder pressekonferanse, Oslo 1986. Foto: Nils Bjåland / VG / NTB scanpix

1986–1987: Politiet etterforsker politiet

I 1986 gikk forskerne igjen på offensiven. Det skjedde i form av en ny rapport. Denne gangen hadde Nordhus samarbeidet med sin tidligere gransker, Anders Bratholm.

På en pressekonferanse la de frem sitt nye materiale: 220 tilfeller av politivold, alle etter 1980. Politivolden fortsatte med andre ord som før, uendret av avsløringen fem år tidligere.

Historiene var til dels ekstreme. En handlet om en ung mann som ble pisket av en politimann i over en halvtime. To vitner deltok på pressekonferansen. Det ene fortalte at hun en gang så en 14 år gammel gutt bli hengt på en knagg og jult opp. Det andre var en mor som hadde sett en betjent banke sønnen hennes, som senere døde i cellen.

Rapporten anklaget politifolk for å gi mistenkte alkohol og narkotika under avhør, og for å ha systematisk trakassert forskerne – blant annet ved å plante hasj i bilen Gunnar Nordhus. Alt sammen var angivelig styrt sentralt av en «edderkopp» i politiet.

I motsetning til den første rapporten, var ikke ofrene anonyme denne gangen. En sladdet versjon ble gitt til pressen, men Riksadvokaten, Sivilombudsmannen og Justisdepartementet fikk innsyn i navnene. Alle kilder er villig til å vitne, sa forskerne.

Ikke bekymret: På bildet i avisen er Carl Mentz Rynning-Tønnesen, politimester i Kristiansand i 1986, som satt i ledelsen ved Bergen politikammer på 70-tallet. Han avviste anklagene som «kompakt sludder». Faksimile: VG

Oslopolitiet satte straks i gang en etterforskning. Natt til 12. januar året etter slo de til. For første gang i norgeshistorien gikk et norsk politikammer til aksjon mot et annet, da politimenn fra Oslo tok seg inn i Bergen politikammer for å sikre bevis mot sine kollegaer.

Sommeren 1987 kom konklusjonen. Resultatet var motsatt av hva forskerne hadde håpet på. Ifølge statsadvokat Erling Olav Lyngtveit var anklagene mot politiet «et vrengebilde». Nordhus, Vogt og Bratholm ble ikke levnet noen ære, politiet fikk sin oppreisning. Av til sammen 368 politivoldssaker ble 367 henlagt.

I tillegg ble forsker Gunnar Nordhus tiltalt for falsk anmeldelse.

– Det er satt punktum for femten års spekulasjoner om politivold i Bergen, sa Lyngtveit.

1988–1990: Bumerangsakene

Punktumet ble ingen avslutning, for i løpet av årene som fulgte, slo myndighetene hardt tilbake mot forskerne og kildene de mente hadde utsatt dem for grunnløse anklager.

57 av kildene i Bratholm og Nordhus’ rapport ble etterforsket for falsk forklaring. Forskerne selv ble satt under etterforskning for å ha medvirket. En ansatt i Amnesty ble etterforsket for å ha påvirket vitner. En journalist og en redaktør i NRK ble etterforsket for injurier mot politiet. Disse sakene har fått tilnavnet «bumerangsakene».

I 15 av sakene ble det tatt ut tiltale. Ti av dem endte med dom for falsk forklaring. I den mest alvorlige saken ble en av forskernes kilder dømt til ni måneders ubetinget fengsel.

For mange, særlig intellektuelle, studenter, kulturfolk og akademikere, ble bumerangdommene et symbol på råte i systemet. For mange var det urovekkende at politiet gikk etter forskere og journalister som kritiserte dem. Enda mer opprørende var det at myndighetene rettsforfulgte ressurssvake mennesker for å ha deltatt i et forskningsprosjekt.

Advokatforeningen ga sin støtte til forskerne. Det samme gjorde forfatterforeningen, Amnesty International, Den Norske Helsingforskomité og Norsk sosiologforening. En rekke intellektuelle engasjerte seg. 14 professorer ved Universitetet i Oslo skrev et brev til Stortinget og statsministeren, og ba dem gripe inn for å få satt et punktum for saken.

1993–2001: Seier og erstatning

Selv om både politietterforskningen og bumerangsakene var knusende, sto Nordhus, Vogt og Bratholm på sitt. Og i løpet av 90-tallet vant de litt etter litt frem, først i fagmiljøene, deretter i offentligheten og til slutt også i retten.

I 1993 søkte Edvard Vogt opprykk til professor. Han hadde en lang og uvanlig variert forskerkarriere, men det fremste argumentet for kompetanse var voldsforskningen. Komiteen var i tvil, brukte lang tid og delte seg – en imot og to for. Etter nok en runde tvil og uenighet på fakultetet, fikk Vogt opprykk i 1995. Det var en anerkjennelse av at forskningen, tross all motstanden, var et arbeid på svært høyt vitenskapelig nivå.

Også Anders Bratholm fikk stor anerkjennelse. Han fikk utdelt Humanistprisen, Fritt Ords Honnør og ble utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Det ble laget hørespill, skuespill og bøker til støtte for forskerne og de bumerangdømte. I 1995 kom dokumentarfilmen Boomerang (kan sees på Youtube), som med brutale beskrivelser av politivold gjorde stort inntrykk da den ble sendt på NRK.

I 1998 kom den formelle seieren. Høyesterett erklærte gjenopptagelse av syv av bumerangsakene. I vurderingen la retten vekt på at det kunne være grunn til å tvile på både politiet og lagmannsrettens habilitet i sakene. Tre måneder senere ble alle syv kjent ikke skyldig. I ettertid fikk de frikjente også erstatning for feilaktig fengsling.

I 2001 gikk Vogt og Nordhus til erstatningssøksmål mot staten. Til sammen krevet de over elleve millioner kroner. Staten gikk med på et forlik. Forskerne fikk utbetalt to millioner, og justisdepartementet sendte ut en pressemelding med anerkjennelse av voldsforskningen og beklagelse for alle ubehageligheter de to var blitt utsatt for i ettertid.

For forskerne, kildene og alle deres støttespillere var seieren endelig et faktum. Forskernes advokat Tor Erling Staff sa til Dagbladet at saken med dette hadde fått sitt endelige punktum.

Skjermdump fra dokumentarfilmen Boomerang.

2019: Et nytt punktum?

Da de tre forfatterne Kvam, Magnus og Kristensen i november i år erklærte at det var på tide å sette punktum, var det altså to tiår etter at saken for mange ble endelig avsluttet. Edvard Vogt og Anders Bratholm er begge døde, Gunnar Nordhus er for syk til å ta til motmæle.

Siden årtusenskiftet er politivoldssaken blitt allment anerkjent som en politi- og rettsskandale. Den har fått ære for å ha bidratt en fornyelse av politiet, og er ofte blitt trukket frem som et skoleeksempel på justismord og maktovergrep i Norge.

Alt dette, mener de tre forfatterne, er basert på en bløff.

Deres hovedpåstand er at forskningsrapporten fra 1981 ikke er til å stole på. Den er ifølge forfatterne preget av slett arbeid, forskningsjuks og ren løgn. Vogt og særlig Nordhus var «åpenbart uærlige». Bratholm var i beste fall svært naiv. Videre hevder de at flere av Norges fremste intellektuelle gjennom flere tiår har opptrådt som Vogt og Nordhus’ nyttige idioter, og dermed har vært med på dekke over for en gigantisk forskningsskandale.

Boken samler gammel kritikk, om tvilsom vitenskapelig metode, uryddigheter og uærlig av oppførsel, særlig av Gunnar Nordhus, men legger til flere nye anklager. En av de mest oppsiktsvekkende er at Nordhus og Vogt skal ha diktet opp samarbeid med privatpraktiserende leger og tannleger. I sin rapport hevder forskerne å ha vært i kontakt med alle som var aktive i Bergen i perioden. Forfatterne har funnet frem til og kontaktet 20 av disse. Ingen av dem kan ha huske noe samarbeid med Vogt og Nordhus.

Bergens Tidende har fulgt opp denne anklagen ved å spørre de samme legene om de kan huske å ha hatt kontakt med Kvam eller hans medarbeidere. Det er det flere av dem som ikke kan. Kvam, Magnus og Kristensen viser til at de har notater. Deres kritikere spør tilbake: Når disse legene ikke engang kan huske en samtale for et par år siden, hvorfor skal vi da forvente at de husker å ha samarbeidet med Vogt og Nordhus for nesten et halvt århundre siden?

Professorene i statsvitenskap Ottar Hellevik og Tore Hansen, som på ulike tidspunkter har gått god for voldsforskernes metodikk, har begge protestert. Hellevik argumenterer for at forfatterne gjør en «logisk kortslutning» når de tror at etterforskningsresultatet kan overprøve forskningen. Denne svakheten er alene «grunn nok til å diskreditere bokprosjektet og kalle det en skandale». Hansen hevder at det som blir skrevet om ham i boken, er ren løgn.

Advokat Cato Schiøtz, som sto bak begjæringen om gjenopptagelse av bumerangsakene, og advokat Frode Sulland, som i studietiden var sekretær for Bratholm-utvalget, avviser i BT at boken bidrar med noe nytt av stor betydning. De skriver at «den viktige historien om politivolden i Bergen vil for alltid bli stående som en sterk advarsel mot maktmisbruk og tildekking av dette».

Den grundigste kritikken av boken er skrevet av professor Jostein Gripsrud. I et langt essay publisert først på Facebook, deretter i Vagant og Khrono, kaller han den for en «en melodramatisk revansjebok, full av feil og personangrep». Til Morgenbladet sier han at forfatterne tyr til personangrep fordi de har mislyktes i å tilbakevise selve materialet:

– De bruker kolossalt med energi på å vise uryddigheter som gjelder forskningen på Haukeland sykehus, og til å så tvil om hvorvidt forskerne faktisk samarbeidet med privatpraktiserende leger og tannleger. Men disse to arenaene var ikke viktige kilder til fortellingene om politivold. På sykehuset finner de kun tre tilfeller, og fra de privatpraktiserende har de null. De aller fleste av fortellingene kommer fra legevakten, men om dette skriver forfatterne ingenting. I 30 år har de holdt på, og de har ikke engang undersøkt den viktigste kilden, sier Gripsrud.

Kriminologiprofessor Liv Finstad derimot, som selv var en voldsforskernes støttespillere og en pioner i norsk politiforskning, mener boken påpeker feil for grove til å overse. «Hvorfor lot jeg meg lure?» spør hun i et essay i denne avisen, hvor hun tar et oppgjør med både sine egne blindsoner og med dem som nå bagatelliserer kritikken: «Godtar man den minste form for juks, selv om det er i den gode saks tjeneste, er det et intellektuelt svik med skadelige virkninger av dimensjoner – for hvordan kan man da stole på forskning og forskere?»

«Spørsmålene som reises, kan ikke bli stående ubesvarte», skriver Willy Pedersen i sin anmeldelse i Morgenbladet. Han mener saken vil bli liggende som en verkebyll om den ikke granskes på nytt. Sven Egil Omdal kaller i Aftenbladet boken ikke for et punktum, men et stort kolon, og skriver at «her må det komme mer».



Les mer om politivoldssaken her.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse