15:12 - 31. januar 2020

Brexit-tåken

Tåken som ligger utenfor EUs utgangsdør, gjør det vanskelig å være bastant om hva slags utenforskap som venter britene.

Ville ut: Deltagere i pro-brexit-markeringen «March to Leave» tar en hvilepause ved landsbyen Lillingstone Lovell, mars 2019. Foto: Matt Dunham / Ap /NTB scanpix

Utmeldingen av EU er periferiens røst, sosialt så vel som geografisk. England og Wales utenfor de store byene vippet flertallet. Og sosiale grupper som til daglig er fjernt fra makten, grep muligheten da folkeavstemningen kom. Det blir da også en variant av folk flest som kommer til å samle seg på Parliament Square i kveld for å markere at brexit symbolsk fant sted. Byeliten har mistet definisjonsmakten, og Boris Johnson var i stand til å se dette tidligere og tydeligere enn de fleste. Nå leder han en blå regjering som har gjort folkedypet til sin nærmeste allierte. Hvordan vil det gå?

Splittelsen som har kommet til uttrykk i brexit-spørsmålet, vil ligge som et åpent sår i landskapet også i årene som kommer. Den vil være gjenkjennelig i en rekke andre politiske saker, og det vil være enklere å profittere på splittelsen enn å bygge bro over den. Familier, lokalsamfunn, organisasjoner og politiske bevegelser har knaket i sammenføyningene gjennom snart fire års debatt om EU. De bør jo forsones nå, men spørsmålet er om oppbruddet har vært så grunnleggende at det vil endre premissene for alle de andre debattene også. I så fall går de vanskelige tider i møte, både familieterapeuter og politiske strateger.

Ja eller nei til EU er blitt en så grunnleggende stillingstagen at det kan true selv de nærmeste kjærlighetsforhold. Politiske partier og bevegelser som har opplevd splittelsen internt, får noe å bakse med. Kanskje kjemper de forgjeves. Kanskje har britene dreid kompasset og endret selve grunnpremissene for hva det innebærer å være på samme side i politikken. I så fall er det ikke lenger høyre mot venstre det dreier seg om i landet som helt siden demokratiets barndom har vært så preget av industrisamfunnets konflikter.

I kampen om å få definisjonsmakt over brexit er meningene mange om hva slags fenomen vi står overfor. Imperienostalgi, mistrodde eliter, innvandringsskepsis – eller ganske enkelt ønsket om å være herre i eget hus? I realiteten er alle elementer til stede, og også det åpner for konflikt. Ikke minst er det et sprang mellom de som mener at Storbritannia skal kaste seg ut på verdenshavene og finne sin globale stormaktsrolle og de som mener at brexit først og fremst bør bety å få være i fred. Sistnevnte skulle også innebære å anerkjenne den vanlige mann og kvinne, de som bygget landet: to make Britain great again. Ikke som imperiemakt eller frihandelsforkjemper, men som et land man kjenner seg igjen i.

I så fall finnes det en arv å trekke på i Storbritannia som ber britene – og først og fremst engelskmennene – om å legge bånd på egen ekspansjon. For viktigere enn internasjonale gjennomslag er grønne enger, autoritet og tradisjon. Ølseidlene på landsbykroa, morgensolens komme over eikelunden, tilhørighet, fremtidstro og arbeidsplasser til alle. Hvorvidt idealet fantes er ikke så vesentlig, hovedsaken er kallet om å få være det enhver engelskmann bør få være: i fred med seg selv, borte fra utlendingers føleri og konspirasjoner, i et lite steinhus med klatreroser rundt inngangen.

Hvordan denne visjonen i så fall skal tolkes politisk er ikke godt å si. Boris Johnson vil få sin fulle hyre med å forhandle en ny handelsavtale på rekordtid etter år med debatter og utsettelser. Han har det nødvendige flertallet til å ta den britiske regjeringen trygt gjennom prosessen. Men han har ikke lagt stor innsats i å advare det britiske folket mot vanskelige tider. Strategien har fremdeles Ole Brumm som et sikkert referansepunkt. Boris ønsker frihandel og markedsadgang, men samtidig frakobling. Hvordan EU responderer blir av 2020s viktigste spørsmål.

Hvordan hjemlig opposisjon responderer blir også en vesentlig faktor i spillet. I Labour drives det valgkamp mellom kandidater til å overta ledervervet etter ulykksalige Jeremy Corbyn. Hvem som står igjen som vinner rett før påske, vil ha stor betydning for den videre brexit-debatten. Keir Starmer er favoritten. Han er definitivt hva Labour bør ønske seg for å få en leder som umiddelbart, og med juridisk presisjon, kan kaste seg inn i detaljene omkring handelsavtalen. Godt hjertelag har han også, for en medlemsmasse opptatt av det. Men Starmer er enda en hvit mann fra nord i London, og kompetanse går ikke nødvendigvis hånd i hånd med karisma og gjennomslag på den mytiske grasrota.

Ønsker man for Labour en virkelig endringsagent, bør valget hverken falle på Starmer eller Corbyn-fløyens kronprinsesse Rebecca Long-Bailey. Den lite omskrevne Lisa Nandy har løftet frem nye ideer og en annen identitet. Der Long-Bailey ønsker seg brexit ut av veien, benytter Nandy samme sak som verktøy til å gjenvinne tapte venner i nord. Nandy er samtidig ung og utvetydig moderne og gir ingen fare for å falle tilbake til en melodi om at alt var bedre før krigen en gang. Et parti i Labours situasjon kunne trenge henne – hvis de har tid til det.

Det er ingen liten oppgave å forhandle for Storbritannia utad, og det er heller ingen enkel jobb å etablere noen konsensus internt blant britene for hva som nå skal skje. Ut av EU, visselig, men med hva slags økonomisk modell i sikte? Og med hvilken fremtid for britenes egen union, der skotter og deler av Nord-Irland rykker i fortøyningene? En nedskalert handelsavtale med EU er hva Johnsons logikk trekker mot. Skal sjølråderetten gjenoppstå, må det gjøres skikkelig. Men en slik avtale vil skape en faktisk tollgrense i Irskesjøen, og samtidig vil skotske nasjonalister se sitt snitt til å si: Se, de har gjort det igjen. London har aldri anerkjent skotske interesser.

Bratberg om brexit

Øivind Bratberg er statsviter, forfatter og en av landets fremste formidlere av britisk politikk. 

I Morgenbladet følger han brexit gjennom regelmessige kommentarer på nett. Alle artiklene kan leses på morgenbladet.no.

En dårlig nyhet for dem som ønsker denne debatten overstått, er altså at det slett ikke er målseilet for brexit som blir nådd i dag, 31. januar. En milepæl er det ganske visst, og veikryss duger også som metafor – men datoen for Storbritannias utmelding er først og fremst åpningen av en byggeplass. De som skal grave, får definere Storbritannias forhold til det europeiske kontinentet. Myk og hard brexit skal omsider gis en konkret betydning i en lang rekke avveininger og prioriteringer. Det kommer til å handle om handelspolitikk, varestandarder, patenter og rettigheter i møte med EUs reguleringsmaskineri. Og det kommer til å dreie seg om et særegent samvirke mellom internasjonal storpolitikk og interne verdivalg.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse