Da de første misjonærene og antropologene på slutten av 1940-tallet traff på forefolket på den østlige delen av Ny-Guinea – i det som i dag er Papua Ny-Guinea – fant de et folk som var preget av en merkelig epidemi, kalt kuru.
En skremmende stor del av befolkningen, særlig kvinner og barn, hadde voldsomme skjelvinger, ukontrollerbare latteranfall og dårlig koordinasjon, en tilstand som forverret seg gradvis, til den endte i død.
Forefolket forklarte fenomenet med heksekunst, de lå under en forbannelse som sto i fare for å utrydde dem. Selv om koloniadministrasjonen, misjonærer og leger forsøkte å få dem fra sin tro på trolldom og hekserier, kunne de ikke selv komme med noen bedre forklaring, langt mindre noen behandling. Tilstanden ble ikke bedre av endret kosthold, antibiotika, vaksiner eller salmesang.
Hvert år var det mer enn 200 registrerte dødsfall av kuru i en befolkning på litt over 10 000. Hvis omfanget økte, ville hele folket stå i fare for å bli utryddet.
Kuru og kannibalisme.
I boken The Collectors of Lost Souls (2008) forteller den medisinske historikeren Warwick Anderson om den amerikanske legen og forskeren Daniel Gajdusek, som reiste verden rundt på jakt etter en sjelden sykdom han kunne forske på, og kanskje til og med behandle. Kuru ble sykdommen han viet store deler av yrkeslivet sitt til.
Etter å ha injisert biter av hjernen til døde ofre for kuru, i hjernen til sjimpanser, ventet han å se lignende symptomer hos dem innen kort tid, slik det ville ved parasitter, virus eller bakterier. Men reaksjonen uteble og eksperimentene ble gitt opp. Ikke var det en parasitt, ikke en bakterie, ikke et virus. Så hva kunne det være?
Til forskernes store overraskelse, viste sjimpansene seg å utvikle kuru etter et par år. Gajdusek kalte det et «langsomt virus», senere identifisert som prioner.
Gjennom sin interesse for forefolkets kultur og medisinske tilstand, klarte Gajdusek i 1957 å identifisere årsaken til kuru. Sykdommen hadde sin opprinnelse i kannibalisme.
Spist av slektningene.
Forefolket praktiserte en type kannibalisme som gjerne omtales som endokannibalisme, av gresk endon, fra innenfor. Når noen døde, ble de spist av sine slektninger. Ikke primært av gastronomiske grunner eller av nødvendighet, kannibalismen var en måte å hedre den avdøde. I stedet for at de døde råtnet og ble spist av mark, tok man vare på dem ved å spise dem. De ble inkorporert – i ordets mest bokstavelige betydning – i de gjenlevende, og det var sedvane at barn og kvinner spiste hjernen, derfor ble de spesielt hardt rammet.
Pedofili.
Gajdusek mottok Nobelprisen i medisin for sitt arbeid i 1976, og regnes blant dem som la grunnlaget for forståelsen av Creutzfeldt-Jakob syndrom.
Han ble også kjent for sitt humanitære engasjement, da han brakte med seg 56 barn hjem fra sine forskningsoppdrag, og ga dem muligheten til utdannelse i USA.
I 1996 ble han tiltalt for gjentatte seksuelle overgrep mot disse guttene, og ble dømt til tolv måneders fengsel. Etter sonet fengselsstraff bodde han blant annet i Amsterdam, Paris og Tromsø, og kom aldri tilbake til USA. Han døde i Tromsø i 2008, da han arbeidet som gjesteforsker ved Universitetet i Tromsø.