Annonse
11:55 - 14. august 2018

Klassen i oppløsning

RØYST: Skal vi ha noe håp om å ta makt, bør det være klart for enhver hvem denne makta kommer fra: en folkebevegelse dannet av de som undertrykkes av dagens politiske- og økonomiske system. Arbeiderklassen er den første og fremste av disse.

Annonse

Klassen i og for seg selv, som Marx uttrykker det, er noe mer enn bare et observerbart fenomen. Fenomenet alene er klassen i seg selv. Klassen kan imidlertid operere på et mer bevisst nivå. En arbeiderklasse som er for seg selv, er en klassebevisst klasse. Når Marx kritiserer bøndene for å stemme på Napoleon Bonaparte den 5., omtaler han de som en ‘sekk med poteter’. De holdes bare sammen av at de er pakket sammen. Åpnes sekken, er det ikke lenger noe annet enn individuelle poteter som faller ut på gulvet.

Skal arbeiderklassen være noe mer enn denne sekken med poteter, må de derfor være klassebevisste. I fare for å ha komplisert noe som egentlig er enkelt, er poenget at arbeiderklassen må stå samlet, og denne klassebevisstheten tar utgangspunkt i en felles opplevelse - ikke nødvendigvis forståelse - av at kapitalismen snyter oss: Det er alt for ofte kjipt å leve under kapitalismen.

De omfattende debattene om fraksjonering på venstresida synes derfor å være enten et paradoks, eller svaret på hvorfor vi ikke lever i et sosialistisk samfunn. Arbeiderpartiet har hatt sine utvekster. Streiker brytes av andre arbeidere. Én del av LO vil avvikle oljenæringen, den andre ikke. Det er sjelden enighet under uravstemningene etter forhandlingene med arbeidsgiversiden. I nyere tid er kanskje debatten om at den såkalte identitetspolitikken splitter venstresida den mest fremtredende, i alle fall blant intelligentsiaen.

Forståelsen av klassen for seg selv, som bestående av (primært) hvite menn som arbeider i fabrikk, er en feilaktig forståelse.

Frustrasjonen er forståelig. Er tanken at arbeiderklassen skal få oss ut av stampen, må det vel nettopp være en klasse for seg selv. Problemet er at det stemmer ikke. Arbeiderklassen har aldri vært noen enhet, og den kommer aldri til å bli det. I alle fall ikke slik man tradisjonelt har sett for seg. Forståelsen av klassen for seg selv, som bestående av (primært) hvite menn som arbeider i fabrikk, er en feilaktig forståelse. Denne artikkelen har som formål å utfordre denne antagelsen.

Arbeidslivet utviklet seg ikke til at alle sto i stadig større fabrikker med stadig mer like arbeidsoppgaver, som den tradisjonelle tolkningen av Marx la til grunn. Arbeidsdagen til de enkelte som lever under kapitalismen er på ingen måte noe som er så lik at vi kan danne en klassebevissthet på den, tvert imot er arbeidslivet mer atomisert og individualisert enn noen gang. Og mens den mobiliserte arbeiderklasse har blitt mindre og mindre, har de mobiliserte feministene, queer-aktivistene, miljøaktivistene og grupper som Black Lives Matter vokst seg større enn på lenge. Disse møter forståelig nok hard motstand fra høyresiden, men en venstreside som arbeider mot slike grupper, mot ‘identitetspolitikken’, er en venstreside som har glemt hva man kjemper for.

Men dersom premisset er galt, og splittelse ikke er problemet, hva er da problemet? Som Minerva, av alle, formulerer så presist i et intervju med Mímir Kristjánsson: Hvorfor gjør alle de sosialdemokratiske partiene den samme feilen samtidig?

Svaret på dette spørsmålet skal ta utgangspunkt i det marxistiske kollektivet Endnotes analyse av klassebevisstheten i verden som sådan, og forsøke å trekke linjene mellom Endnotes’ synspunkter og de norske forholdene fra 1800-tallet og frem til 2. verdenskrig. Endnotes bygger på en forståelse av klassen som konstruert. Denne klassen bygger så sin egen infrastruktur, men denne infrastrukturen inneholder kontradiksjoner som skaper splittelse. Fremstillingen må av nødvendighet bli fragmentert, men med en slik analyse som bakteppe, skal jeg forsøke å si noe om veien videre for norsk venstreside.
 

Endnotes #4, Unity in Separation

Endnotes begynner med å ta for seg konstruksjonen av klassen. Deres første poeng er at feiltolkningen av Marx som lever i beste velgående, den stegvise prosessen fra føydalisme til kapitalisme til sosialisme, som determinert av den historiske dialektikk, er fullstendig feil. Den var i alle fall empirisk feil under arbeiderklassens storhetstid.

Levningene av det britiske aristokratiet levde videre i det nye kapitalistiske samfunnet, men bare i noen grad. Det er derimot unntaket, og på kontinentet styrte aristokratene: Både i Norge og i resten av Europa ble ikke de universelle rettighetene som den amerikanske og britiske revolusjonen førte med seg implementert. Som de skriver: «the political revolution which was supposed to accompany the economic revolution did not take place on European soil. […] Elite privileges would be abolished only where the working class completed the political tasks that the bourgeoisie had not.»

Men også her er det nyanser, for ikke alle kamper foregikk mellom borgerskapet og arbeiderklassen. I Norge var det så sent som ut på 1800-tallet fortsatt slik at bønder kjempet mot sine husmenn med formål om å styrke sine «pre-capitalist social property relations».

Dermed står tidlig arbeiderbevegelse overhodet ikke i en stegvis utvikling der arbeiderklassen står mot borgerskapet. I stedet står arbeiderklassen mot og med bønder, og aristokrater mot og med borgerskap. Til tross for disse komplekse klasserelasjonene skaper arbeiderklassen en egen identitet, og en forståelse av sin egen plass i historien. Denne klassebevisstheten ble generelt sett sentrert rundt de urbane arbeiderne i industrien, og som på de kjente plakatene, den mannlige.

Klassens makt ble – ifølge bevegelsen selv – bevist gjennom klassens stadig økende forståelse av seg selv, og deres påfølgende kamp om makt.  Som Endnotes skriver: «But, to a large extent, the collective worker did not exist outside of the movement’s attempts to construct it. The theorists of the labour movement could never have admitted that this was the case.»

Konstruksjonen av arbeiderklassen som klassen i og for seg selv, var derfor ikke mer enn dét: en konstruksjon.
 

Konstruksjonen av den norske arbeiderbevegelse

På dette punkt er Endnotes’ analyse langt på vei overførbar til norske forhold. Norsk arbeiderbevegelse oppsto, i likhet med arbeiderbevegelsen i store deler av Europa, rundt midten av 1850-tallet. Marcus Thrane er den mest kjente figuren i norsk sammenheng, men å påstå at han kjempet for arbeiderne i marxistisk forstand, blir å ta vel hardt i. Realiteten er at Thrane i større grad var en person som kjempet mot det gamle regimets privilegier. Som Endnotes nevner: Det var bare i USA og Storbritannia at stemmerett ble gitt til (nesten) alle, og at samfunnet gikk over fra føydalismen til kapitalismen.

I Norge tok det en dose kristendom og store doser folkekamp for å skape en tilsvarende situasjon. Mens de urbane delene av Norge i større og større grad ble industrialisert, forble distriktene patriarkalske føydalsamfunn, riktignok med mange unntak. Her er den første store skillelinjen i norsk arbeiderbevegelse: by og land. For til tross for at Arbeiderpartiet krediterer sin egen opprettelse til Thranitterbevegelsen, forholdt det seg slik at interessene for husmannsfolket og arbeiderne allerede på dette tidspunktet var motstridende. Dersom føydalsamfunnet ble opphevet (som det gradvis ble, ved at flere og flere begynte å arbeide i byene), ville dette øke antallet arbeidere, og gjøre det mulig for kapitalen å presse lønninger og organiseringsvilje ned.

Det var heller ikke slik at det var den mannlige industriarbeider som sto mest sentralt. Den første streiken i norsk historie oppsto med de kvinnelige frystikkarbeiderne i Kristiania.[1]

Men det gamle regiments privilegier levde lenge. Så sent som på 1920-tallet ser man at den reelle subsumeringen av Norge under kapitalisme ikke enda var gjennomført. I etterkrigstiden fikk Norge en økonomisk krise, og, som LOs årsberetning uttrykker det, «krigsaarenes lettsindige lek med samfundets økonomiske verdier» var årsaken. Hvem som tok konsekvensene av dette er klart: «Mens de som skylder millioner, behandles med lempe, gaar bankene haardt frem mot dem som bare har nogen tusen kroners laan mot pant eller kausjon. Smaabrukere og arbeiderbønder drives fra gaard og grunn, fiskere blir brutalt fratatt farkoster og redskap, smaakarsfolk mister hus og hjem, mens de, som er saa heldige aa ha stor nok gjeld, faar sitte i fred i luksuriøst utstyrte boliger, og blir gjeildsfrie ved akkordordninger.»[2]

Det er m.a.o. ikke proletariatet som blir skadet; det er de som fortsatt ikke er reelt subsumert under kapitalismen – de som fortsatt har sine produksjonsmidler i behold, særlig landbruk og fiskeri. Leseren bør merke seg dette poenget, for det er vesentlig. Økonomiske kriser går riktignok ut over arbeiderklassen, men de andre klassene blir rammet enda hardere. Det er dermed ikke klassekrig i produksjonen som foregår, men det marxisten og geografen David Harvey vil kalle for accumulation by disposession: Statssanksjonert tilegnelse av eiendom og produksjonsmidler som ikke allerede var underlagt det kapitalistiske system, og som dermed skaper en større arbeiderklasse.

Klassen i og for seg selv oppsto aldri av seg selv, den måtte konstrueres.

Kampene mellom borgerskap og adel levde også videre i denne tidsperioden. Det var først ved innføringen av parlamentarismen i 1884 at man reelt så seg fornøyd med hvordan den ‘demokratiske’ statsmakten var organisert. Som Rune Slagstad utførlig dokumenterer i Rettens ironi, var det likevel en rekke hindre igjen. Deriblant var ett av datidens mest omtvistede juridiske spørsmål om hvorvidt Høyesterett hadde mulighet til å overprøve Stortinget – prøvingsretten. Dette ble av historiker Jens Arup Seip omtalt som «det gamle regimets siste forsøk på å sette kjepper i hjulet på demokratiet». Man behøver bare å peke på den allmenne stemmeretten som først kom i 1913 for å understreke poenget: Den borgerlige revolusjon var ikke ferdig.


Dermed stemte ikke Marx’ antagelse om at det nye produksjonsregimet ville lede til klassekamp mellom nye klasser, og med dette, heller ikke en naturlig fremvekst av den internasjonale sosialistiske bevegelsen. Klassen i og for seg selv oppsto aldri av seg selv, den måtte konstrueres.
 

Arbeiderklassens infrastruktur

Konstruksjonen tar tid, men den skjer under hele prosessen frem mot arbeiderklassens samling rundt landsdekkende organisasjoner, nasjonale partier og internasjonale bevegelser. Endnotes skriver derfor at konstruksjonen var nok, og arbeiderbevegelsen samlet seg rundt den. Deretter begynte de å bygge sin egen infrastruktur: fagforeninger, partier og sosiale bevegelser.

Arbeiderne mobiliserte i fagforeninger, og disse fagforeningene fikk mye makt. Slik Marx spådde var fabrikkarbeiderne de mest sentrale. Grunnen er åpenbar: Å jobbe i en fabrikk er farlig og slitsomt, samtidig som du er helt nødvendig for den fortsatte produksjonen.

I motsetning til næringer med lite behov for produksjonsmidler – restauranter, lærere, byråkrater, sekretærer osv. – har kapitalisten foretatt enorme investeringer for å opprette en fabrikk. Hvis produksjonen stopper så mye som en dag sliter kapitalisten. Makta som lå i dette er enorm, om den ble grepet av arbeiderne. Det overordnede poenget til Endnotes her er imidlertid å peke på de latente motsetninger som lå i dette. ‘Klassen’ som var antatt å eksistere, eksisterte ikke. Det var heller ingen enhetlig interesse som lå bak klassens infrastruktur.
 

Infrastrukturen i Norge: LO opprettes og samles

I Norge kunne man se de samme trekkene. Fabrikkarbeiderne sto sentralt, men definitivt ikke alene. Interessemotsetningene ble etter hvert forsonet i større grad, og flere og flere forbund meldte seg inn i LO. Dette alene var likevel ikke tilstrekkelig til å konstatere at man sto samlet.


I 1901 melder Bakerforeningen seg ut.[3] Foreningen er jo nettopp ikke en del av den industrielle arbeiderklassen, og interessene er langt på vei ikke sammenfallende. I 1902 har man en konflikt mellom Arbeidsmandsforeningen og Skotøiarbeidernes forening, hvor førstnevnte har forsøkt å inkludere industriarbeidere hos seg, noe den andre ikke likte.[4]

I samme beretning forteller LO om en av de sentrale grunnene til at folk ikke ønsker å være medlem, nemlig at de har et ønske om en økende medlemsmasse som ikke blir oppfylt:

Paa grund af alle disse konflikter, specielt de 2 største og Iangvarigste, har ekstrakontingenten været gaaende I et træk I meget over et aar hvilket selvfølgelig har bidraget sit til, at trætkjøre de mindre forstaaelsesfulde og stabile medlemmer inden de for skjellige organisationer. Dette i forbindelse med de saakaldte «flaue tider» har bidraget til at medlemsantallet inden landsorganisationen ikke har øget i den forløbne periode, men staar omtrent paa amme niveau, som ved sidste kongres.[5]

 

Det er nemlig troen på den voksende, industrielle arbeiderklassen med sin økonomiske makt som driver medlemmene til å avstå en del av sin inntekt for kontingenten. Men denne forventningen må innfris.

En ganske klar rettferdighetssans oppstår også. Det er ikke uforbeholdent at en står samlet, som arbeiderne ved Kristianias skofabrikk fikk føle på:

I begyndelsen av februar opstod en konflikt ved Kr.a skofabrik foranlediget ved et fra arbeiderne til disponenten stillet krav om ikke at indtage i arbeide en streikebryder, hvilket af disponenten var antydet. Arbeidernes henstilling blev besvaret med, at disponenten opsagde samtlige de arbeidere, der tilhørte sin organisation. Da arbeiderne ikke paa forhaand havde raadført sig med sekretariatet eller sit forbundsstyre og for en del selv maatte siges at have fremkaldt konflikten (min uthv.), fandt sekretariatet ikke at kunne godkjende denne til understøttelse, hvorfor arbeiderne vistnok maatte opgive sit krav.[6]

Man kan også peke på at alle konflikter i disse tre årene, 1901–1903, sprang ut av yrker som krevde en eller annen form for fagkompetanse: malere, murere, skomakere og så videre. Deres fremgang betydde naturligvis at yrker uten fagkompetanse fikk sin posisjon svekket.
 

Infrastrukturen holder, og den fungerer
Sterkest ble arbeiderbevegelsens infrastruktur i årene rundt 1910–1920. I 1907 fikk Norge sin første landsoverenskomst mellom Jern- og metallarbeidernes forbund og Mekaniske verkstederes landsforening. Man var på vei opp og frem.

Samtidig intesiveres klassekampen, og arbeidsgiverforeningene tar sitt hardeste virkemiddel i bruk og stenger ned store deler av næringslivet. Her fra beretningen i 1911: «Hvem er det som lockoutes? Fra 8. juli kastes ut alle sagbruks- og høvleriarbeidere, cellulose-, papir- og træsliperiarbeidere. Dessuten arbeiderne ved endel gruber, som ikke tidligere var inddrat i kampen. Fm. 15. juli kastes ut alle jernindustrien arbeidere, arbeiderne ved de elektriske installationsfirmaer samt arbeiderne ved endel papirfabrikker.»[7]

Arbeiderbevegelsen reagerer, og i tillegg til å true med generalstreik, lanserer de også alkoholstreik for at familiene skal «styrke sin økonomi, for at knytte hjemmenes interesser sterkere til kampen». Slik får de understreket arbeiderbevegelsens idealmenneske, men hvordan det rammer arbeidsgiversiden er ikke enkelt å få fatt på. Det illusoriske i kampropet understrekes med å vise til den tilsynelatende felles interessen alle ‘har’ og de påpeker «[s]maafolkets fremtid i dette land er avhængig av fagorganisasjonenes fremgang og vekst».[8]

Ikke bare understreker de dette, men de setter midler bak ordene:

«De solidarisk uorganiserte, hvis klassefølelse var saa sterk, at de forlot de lockoutede bedrifter sammen med sine utkastede organiserte kammerater, har likeledes holdt stillingen. De har vist, at de ikke vil være streikbrytere. De erkjender det beklagelige og feilagtige i, at de ikke har tilhort fagorganisationen, og de har avlagt en prøve paa, at deres følelser om arbeidere dog er med og for den kjæmpende fagorganisation. Efter opfordring fra flere distrikter har derfor sekretariatet besluttet, at av de frivillige bidrag skal de vankeligst stillede til de uorganiserte, som har gjort fælles sak med fagorganisationen, erholde understøttelse.[9]»

Dermed ser vi hvordan arbeiderklassen i og for seg selv ikke oppsto, men måtte konstrueres og subsumeres under sin egen infrastruktur.
 

1914: Jern og metall, organisasjonen i og for seg selv

Som Finn Olstad innledningsvis skriver i sin artikkel om faglig opposisjon i det norske Jern- og Metallarbeiderforbund fra 1910 og utover: «Under 1. verdenskrig gikk jernarbeidere, både i Norge og internasjonalt, i spissen for faglig opposisjon og forskjellige former for direkte aksjon utenom hovedorganisasjonene.»[10]

Dette gjorde de blant annet ved å skape en «En stærk Organisation med et Reservefond med stadige Tilskud». Olstad fortsetter: «Det er et tidlig uttrykk for et hovedelement i den sentrale forbundslinjen: å erstatte streik med organisasjon.»[11]
 

Det var ingen felles klassebevissthet som gjorde at Jern- og metallarbeiderforbundene ble så sterke som de ble, men heller en streng medlemsdisiplin, og som Olstad skriver: «Den sentrale forbundslinjen i Jern og Metall innebar langt på vei en akseptering av den kapitalistiske utviklingen med nye arbeidsordninger og ny teknologi.»[12]

Som mannen bak forbundet i 1904 sa: «Det er ihvertfald enkelte sider i arbeidsforholdet, hvor interesserne falder sammen […] og det er i konkurranceforholdet med udlandet. Vi bør alle ha interesse af at være konkurrancedygtige, saa der kan skaffes meget og godt betalt arbeide til landet.».[13]

Jern- og metall markerer et av de trekkene i arbeiderbevegelsens splittelse som står sentralt for Endnotes: Disiplinen i organisasjonen, med påfølgende borgerliggjøring av organisasjonens ledelse, og ikke minst en reaksjonær holdning til internasjonalt samarbeid. Problemet for ledelsen, i dette tilfellet, var at grasrota reagerte. For som tidligere har organisasjonen ikke kampen som formål, men organisasjonen. Dette oppnådde man i stor grad gjennom å gå inn i lange tariffoppgjør (gjerne på fire år, slik dagens hovedavtale legger opp til), med den følge at økonomisk fremgang med prisstigning, får massive konsekvenser for arbeiderne.

Oppgjørene med fireårsfrister innebar også at man måtte inngå fredstid med arbeidsgiversiden. Organisasjonen sentralt tok grep, for eksempel ved å aksjonere mot de som forsøkte å forhindre streikebrytere i å skaffe seg arbeid. Ved landsmøtet i 1918 sto den største kampen: Skulle arbeiderne lokalt bestemme over konfliktløsningen, eller skulle ledelsen få gjøre det? Sagt på en annen måte: Var det klassen, eller organisasjonen for seg selv?

Resultatet ble organisasjonen, for til tross for at voteringen gikk i favør av lokal kontroll, ble det i revisjonen lagt til grunn at man måtte søke om økonomisk støtte sentralt. Det betyr, for alle praktiske formål, en sentral styring. Olstad understreker at disse kampene kan analyseres i lys av nåtidens forståelse av ideologi, men at realitetene nok var materielle:

De fleste representantene tok stilling i sak ut fra sine lokale forutsetninger. Uten tanke på ideologisk eller logisk konsekvens ga de sine stemmer til de forslagene som passet best for deres lokale faglige situasjon. Problemet var at de lokale interessene spriket og krysset hverandre, og det var uråd å samle noe bredt «spontan-faglig» eller lokal-faglig alternativ.[14]

Det var dermed ikke slik at Jern- og metallarbeiderne var noen felles front mot de andre arbeiderne. Tvert om, organisasjonen for seg selv hadde overtatt for klassen for seg selv. Så lenge de materielle forhold lå til rette for gode løsninger, var man mer enn villig til å inngå klassekompromiss med arbeidsgiversiden.

Her ser vi det som skal bli Endnotes overordnede poeng: Arbeiderbevegelsens infrastruktur, fagbevegelsen, som tidligere hadde vært den definitive kjernen til deres makt, og dermed også deres potensiale for revolusjon, skulle vise seg å inneholde en grunnleggende kontradiksjon. Infrastrukturen arbeiderklassen bygde skulle vise seg å bli dens undergang. Når LO år etter år i dagens Norge godtar stadig dårligere oppgjør, er ikke dette et problem med ledelsen i LO, men et problem med hvordan de materielle strukturene i fagbevegelsen gjør det nødvendig å opprettholde fred mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden.
 

Arbeiderbevegelsens splittelse

Arbeiderbevegelsen bandt seg derfor til masta, fagbevegelsen, med idealet om den mannlige fabrikkarbeideren. Selv om dette på kort sikt var effektivt, var det ingen holdbar langsiktig strategi. Det ble rett og slett aldri nok mannlige fabrikkarbeidere. Arbeiderklassens fremgang, ble samtidig dens undergang. I den norske konteksten kan vi si det slik: Jern- og metall ble aldri mer enn en mektig fagforening som ga gode vilkår til sine medlemmer.

Bildet som dessverre lever av arbeiderklassen i dag, av menn med hjelm som har en flittig husmor ved sin side, var aldri nok.

Bildet som dessverre lever av arbeiderklassen i dag, av menn med hjelm som har en flittig husmor ved sin side, var aldri nok. Som Endnotes påpeker om etterkrigstiden:

Almost as soon as the old regime was cleared away, the semi-skilled industrial working class stopped growing. It then went into an unarrested decline. At first it did so only relative to the total workforce. But then, in the 1980s and 90s, and in nearly every high-income country, it declined absolutely. As a result, the industrial workers never made up more than, at most, 40–45 percent of the total workforce.

Ikke bare i etterkrigstiden, men også under storhetstiden: «Even in the most industrialised countries (the UK, Germany), it did not inch above 45 percent.»

Det var heller ikke slik at de mest industrialiserte delene av verden som opplevde revolusjoner. Tvert imot – revolusjonen kom til Russland og Kina, land som før revolusjonen knapt hadde fabrikker. Som Lenins parti uttrykte det, «The furthest east one goes in Europe, the more base, weak and cowardly does the bourgeoisie appear.»[15]

Forklaringen ligger i to forhold: For det første var disse landene i en overgangsfase. De hadde gått fra landbruks- og håndtverkersamfunnet og over i kapitalismen i løpet av en generasjon. Som China Mieville uttrykker det: «Serfdom is a living memory. And a few miles beyond the cities, peasants still dwell in medieval squalor.»[16]

Men kanskje enda viktigere er at i tråd med Marx’ teori om den organiske komposisjonen av kapital, vil industrier som har vokst over lengre tid sakte men sikkert fjerne sitt behov for arbeidskraft. Jo mer kapital som blir akkumulert (og dermed reinvestert i produksjonsmidler), jo færre arbeidere er nødvendig. Resultatet er færre ansatte, dårligere kår, og med dette, flere i andre deler av næringslivet enn hos industrien.

Disse interne motsetningene i arbeiderbevegelsen – som man ikke hadde mulighet til å forutse – skulle til slutt lede til en enorm splittelse, både nasjonalt og internasjonalt.
 

1920: Gulrot og pisk

Frem til 1920 var arbeiderbevegelsen på kontinuerlig fremmarsj. Store steg ble tatt, som blant annet den nevnte 8-timersdagen. Medlemstallet til LO var på sitt høyeste noensinne med 150 000 medlemmer. Harald Berntsen skriver i Tilbake til start at selv de mer pripne delene av arbeiderklassen nå var med på kampen, ved at funksjonærene og formennene meldte seg inn.[17] Storstreiken i 1921 markerte en ytterligere seier for arbeiderbevegelsen.

Kontradiksjonen lå der likevel. I tillegg til økonomisk krise, hadde arbeiderbevegelsen også store organisatoriske problemer. Norsk kapital hadde blitt sentralisert i enda større grad som en følge av de enorme eksportmulighetene under krigen, og en stor omorganisering av hele organisasjonsstrukturen ble nødvendig for å kunne motarbeide problemene. Selv med 150 000 medlemmer var kampen på langt nær vunnet, og i 1923 hadde medlemstallet nesten halvert seg, til 83 000. Dermed endte man opp med å strukturere forbundene på en måte som effektivt kunne motkjempe dette – ved sterkere sentralisering, samt eksklusjoner.

Følgelig ble det vedtatt å kun tillate én organisasjon per arbeidsplass.[18] Splittelse kunne ikke tillates, men som Endnotes påpeker er det nettopp dette som hadde begynt å skje for alvor. Arbeiderklassen, forstått som den mannlige industrielle arbeideren, var simpelthen for liten. Samtidig har LO-ledelsen skjønt at deres egne tilværelse beror på en arbeidsgiverside som i noen utstrekning gjør dem relevant. Fagforeningens oppgave er ikke lenger å agitere, men å berolige, som Berntsen skriver.[19]

Sentraliseringen går ikke knirkefritt. LO ser seg nødt til å opprette underkarteller, som for eksempel hos det foreslåtte Statsarbeiderforbundet, bestående av Postforbundet, Lokomotivmannsforbundet og Jernbaneforbundet. Tøyindustriens fire forbund ble forsøkt slått sammen til ett, uten hell. Nærings- og nydelsesmiddelarbeiderforbundet ble forsøkt skapt, men Bakerforbundet og Kjøttindustriarbeiderforbundet nektet. Om elektrikerne har man bare dette å si: «Omorganiseringen av Elektrikerforbundet møter paa adskillige vanskeligheter.»[20]

I 1921 hadde man også en partisplittelse i Arbeiderpartiet, da NKP ble opprettet. I 1923 melder også LO seg ut av Amsterdam-internasjonalen.
 

Kvinnene

Kvinnebevegelsens rolle har, symptomatisk nok, ikke vært en egen del av denne analysen enda. Ekskludert fra den enhetlige arbeiderbevegelsen i et eget kvinneforbund, med eget budsjett og egen agitasjonspost i årsberetningene er realiteten slående. Både da og i den historiske forskningen på feltet – kvinnene ble satt til side.

«I industrien er vi ikke så opptatt av kjønnsroller. Industrien former sine mennesker enten det er kvinner eller menn.» Sitatet er fra John Stene, nyvalgt formann i LO, og innleder Gro Hagermanns tekst «Historien om den mannlige arbeiderklassen».[21] Man kan velge å se dette som et tidlig forsøk på kjønnsblindhet, eller som en svært sterk ideologisk overbevisning om kraften i den konstruerte klassebevisstheten.

Gifte kvinners arbeid var like avgjørende som mannens, og begrepet ‘fritid’ gir ingen mening fra et kvinnelig perspektiv så lenge hun har familie.

Problemet er åpenlyst, og som Hagermann skriver fra sitt perspektiv som historiker: «Mer interessant enn å telle antall sider som handler om kvinner, er det derfor å se hvilken rolle kvinnene er tildelt i sammenhengen. Hvordan er de inkorporert i helheten? Er de aktører på scenen eller scenearbeidere i kulissene? Blir kvinner eller forholdet mellom kjønn tillagt noen betydning for å forklare de organisasjonene og strukturene som dannes?»[22]

Samtidig er det ikke noe poeng i å legge skjul på at kvinnens interesser står i motsetning til mannens. Under den 2. internasjonalen var det stor oppstandelse mot å la kvinner delta i ‘skilled labour’ all den tid dette ville medføre at arbeidet per definisjon ikke var ‘skilled’ i arbeidsgiverens øyne. Samtidig vil deltagelse fra kvinnens side presse mannens lønninger ned, ettersom det gjør flere tilgjengelig på arbeidsmarkedet, og ved at mannens lønn er bestemt av det han trenger for egen reproduksjon. Dersom kvinnen også får slik lønn, blir behovet mindre.

Det er ikke bare de materielle forutsetninger som medfører denne motstanden mot kvinnelig deltakelse. Også de tradisjonelle synene på kjønn bidrar i stor grad til denne uviljen, sammen med klassebevissthetsforståelsen. I 1988 skriver Hagermann, «[d]et må nærmest kunne betegnes som et tabu innenfor arbeiderbevegelsens historie å gå inn på en problematisering av kjønnsforskjellene som sprenger dette konseptet.»[23]

For den som er kjent med feministisk økonomi, er det grunnleggende for analysen at arbeid i hjemmet og annet arbeid kvinner tradisjonelt har gjort ikke blir verdsatt som arbeid. Arbeid i hjemmet skaper like mye verdi, om ikke mer, enn det den jevne fabrikkarbeider gjør. Problemet er bare at «[n]år arbeidslivet så gjennomført er skilt fra familien, er det også fordi arbeiderbevegelsen gjorde det til en viktig kampsak å få gjennomslag for et slikt skille. Kravene om normalarbeidsdag, arbeidervern og innskrenkning av hjemmearbeidet var alle basert på forestillinger om at moderne lønnsarbeid burde skilles fra familien i tid og rom.»[24][25]

Skillet mellom arbeid og familie gjenspeiler seg i en rekke konkrete forhold. Som Harald Bull påpeker, er fabrikkenes punktvise tidsforståelse overhodet ikke i samsvar med den fleksibiliteten kvinnene behøvde. Både fødsel, barnestell, og noe så enkelt men vesentlig som menstruasjon forhindrer kvinner i å adlyde den ‘mekaniske klokketid’.[26] At kvinnen blir forsørget gjennom familiefellesskapet omtales som en ‘mannsmyte’, ettersom gifte kvinners arbeid var like avgjørende som mannens, og begrepet ‘fritid’ gir ingen mening fra et kvinnelig perspektiv så lenge hun har familie.

Det er dermed ikke mangel på interessemotsetninger blant kvinner og menn, og Hagermann benytter tre eksempler for å illustrere dette. Jeg skal ikke gå gjennom disse her, men hun løfter frem et sitat fra (de mannlige) typografenes fagblad under deres konflikt med (de kvinnelige) setterskene, som nok er illustrerende: «Det er de beskjørtede, der skaber slike forhold — det kribler og kravler af dem i alle fag og fuger i Gutenbergs hellige haller. […] Der er stor efterspørsel efter tjenestepiger, saa jentene behøver ikke at sulte, om de lægger vinkelhagen bort, men for os mannfolk er det værre!»[27]


 

Sosialdemokratisk samarbeid, eller kommunistisk abstinensasjonspolitikk?

Alle disse kontradiksjonene i arbeiderbevegelsen selv, godt hjulpet av kapitalen, gir Endnotes verktøyene de trenger for å spore utviklingstrekkene i den sosialdemokratiske stat.

Splittelsen i arbeiderbevegelsen som oppsto selv på et tidlig tidspunkt, var felles for alle kapitalistiske land, men den utfoldet seg forskjellig. Samtidig har alle landenes utvikling ett sentralt likhetstrekk: De parlamentariske arbeiderpartiene tok bare nesten makta i denne tidlige fasen. Det norske arbeiderparti avsto for eksempel lenge fra å samarbeide med Høyre og Venstre, i den tro at om man bare ventet litt lenger, ville de få det kritiske flertallet. Tilsvarende satt man på kanten og ventet i Europa under førkrigstiden, problemet var bare at man etter hvert innså at det ikke fungerte. Og med ventetiden fødtes det moderne sosialdemokratiet – sosialdemokratiet uten klassen som velgerbase, men i stedet ‘folket’.

I tillegg er den sosialistiske maktovertagelsen en god del vanskeligere enn å bare få et flertall. Som vi vet tok sosialdemokratiet over staten i store deler av Europa, uten store revolusjonære konsekvenser. Den som først sitter i posisjon i en kapitalistisk stat, må fortsatt arbeide innenfor det kapitalistiske systems regler, noe som medfører at de fortsatt må sørge for økonomisk vekst. Uten vekst mister folk arbeid og arbeidsmarkedet blir trangere. Dette svekker arbeiderbevegelsen, som enten gjør det mulig for borgerskapet å vinne frem på egenhånd, eller bidrar til at arbeiderbevegelsen rett og slett gir opp på sitt eget lederskaps grunnet manglende resultater.

: For en sosialdemokrat er ikke sosialisme mer enn sosialdemokratisk ledelse av statsapparatet.

Sosialdemokratiet manglet en plan for revolusjonære reformer, og endte heller opp med å foreta svært kapitalvennlige reformer, som offentlige infrastrukturutbygninger. For sosialdemokratene ble staten i seg selv målet. Som Endnotes så treffende påpeker: For en sosialdemokrat er ikke sosialisme mer enn sosialdemokratisk ledelse av statsapparatet.

Men sosialdemokratiets kapitalvennlige politikk var ikke mer enn et symptom på den endelige splittelsen av arbeiderklassen, med Sovjet og Kinas fall, samt den internasjonale marxismens tilbaketrekning.
 

1930 og utover: Klassen i oppløsning

Som allerede vist står ikke klassekampen i Norge i noen særstilling. Det pågår en kontinuerlig interessemotsetning mellom kvinner og menn, mellom arbeider og bonde, mellom arbeider og fisker, mellom syndikalist og ortodoks, mellom fagforeningsfolk og de som sto utenfor, mellom filleproletarene og den øvrige befolkning, mellom organisasjonsledelsen og grasrota, mellom kommunistene og sosialdemokratene og mellom sentristene og de radikale.

Det kulminerer i at klassen i og for seg selv til slutt bryter sammen, og i Norge går Nygaardsvold sammen med Senterpartiet om det famøse kriseforliket. Med dette begynner perioden der de sosialdemokratiske partiene anses som partier for folket og ikke arbeideren. Nye velgergrupper måtte samles, og slik mistet man sin historisk gitte posisjon som den eneste og rette makthaver. Utviklingen frem mot dagens sentralisering av både LO og Arbeiderpartiet, samt etableringen av Arbeiderpartiets akademisk-borgerlige broilerkultur følger den samme retningen som så godt som alle andre sosialdemokratiske partier i Europa.

Klassebevisstheten strakk seg langt, men ikke langt nok. Så ble den glemt.
 

Hva står vi igjen med?

Men dersom arbeiderbevegelsen var ‘dømt’ til å feile, og industrien forsvinner, hva har da skjedd med arbeiderklassen? Endnotes har to svar, som jeg skal forsøke å forklare i korte trekk.

Det første svaret ligger i en stadig økende andel overskuddsbefolkning. Folk som ikke er arbeidere, men lever på nåde. Som Marx forutså vil kapitalismen forsøke å utvikle så mye teknologi som mulig, og dermed vil den organiske komposisjonen av kapital øke (eller man vil få en mer kapitalintensiv økonomi, formulert i nyklassiske termer). Dette medfører mindre behov for arbeidskraft, og en økende befolkning som ikke er nødvendig for den videre produksjonen av varer: en overskuddsbefolkning.

Å søke å gjøre den hvite, mannlige fabrikkarbeideren til det revolusjonære subjektet i klassekampen er ingenting annet enn romantiserende nostalgi.

Områder som Malmö eller Detroit, der avindustrialiseringen har gjort forholdene uholdbare, viser de konkrete effektene av en økt overskuddsbefolkning. Heller ikke i land som India er den formaliserte, industrielle sektoren den største. Tvert om, 94 prosent av Indias befolkning arbeider i den uformelle sektoren.[28]

Automatisering, som det heter i dagligtalen, er derfor et av arbeiderbevegelsen, og kapitalismens, største problemer. Den vanlige innsigelsen er at vi uansett trenger folk til å jobbe, og at vi bare kommer til å skape nytt arbeid. Endnotes er selvfølgelig enige i at tjenester kan dekke inn behovet for arbeidsplasser i en viss utstrekning, men dette er ikke tilstrekkelig.

For selv om vi kan skape nye arbeidsplasser, så leter kapitalen hele tiden etter måter å bytte ut menneskers tjenester med maskiner på. Vaskemaskinen, automatiske biler, video i undervisningen, fast-food. Alt dette er oppgaver som tidligere har vært gjort av mennesker, og som nå er omgjort til varer. Det er nettopp dette en ‘tjeneste’ er: en oppgave som enda ikke har blitt kommodifisert. Med økende overskuddsbefolkning vil kapitalen presse arbeideren for det den er verdt innenfor de overlevende tjenestesektorene, og behovet for arbeid i tjenestesektoren øker svært sakte sammenlignet med for eksempel industrien.

«Here is the long-term tendency of capitalism: to produce a post-industrial wasteland, where employment grows slowly, and workers are very precarious.» Her er deres andre poeng: Mens klassebevisstheten i fabrikkene oppsto nesten av seg selv, har lærere, dommere, leger, sekretærer, kundeservice og taxisjåfører så godt som ingenting til felles, med unntak av en stadig mer prekær arbeidssituasjon.

Endnotes’ konklusjon er derfor i tråd med deres eget navn. Den arbeiderbevegelsen som oppsto mot slutten av 1800-tallet, er ikke lenger mulig å gjenskape. Sosialismen må alltid tilpasse seg de materielle forholdene i samfunnet, og disse er endret. De vil fortsette å endre seg. Å søke å gjøre den hvite, mannlige fabrikkarbeideren til det revolusjonære subjektet i klassekampen er ingenting annet enn romantiserende nostalgi. Skal vi komme ut av denne situasjonen, må fantasien legges på hylla.
 

Den norske situasjonen: Arbeiderpartiet i dag

De latente motsetningene innad i arbeiderbevegelsens organisasjoner kommer tydelig til uttrykk i Arbeiderpartiet. Som i resten av verden var store deler av Arbeiderpartiets politikk i etterkrigsårene reelt sett preget av kapitalvennlighet. Store infrastrukturutbygninger medfører at økonomien blir vesentlig mer effektiv. Som Rune Slagstad omtaler, var store deler av embetsverkets beslutninger under Gerhardsen bygget på sosialøkonomi. Man bygde velferdsstaten, ikke sosialisme. Også flere av de ledende embetsmennene var nettopp ikke-arbeidere, men tidligere Venstre-politikere, godt plassert i borgerskapet.

EØS-avtalen blir av mange karakterisert som det endelige bruddet med sosialismen fra Arbeiderpartiets side. Som min (og andres) analyse har avdekket er det imidlertid allerede tendenser av pasifisering og velferdsbygging heller enn sosialistisk politikk, som får gjennomslag så tidlig som på 20-tallet. Den nøyaktige utviklingen av kontradiksjonen i arbeiderbevegelsens infrastruktur som ledet frem til den sosialdemokratiske Arbeiderparti-staten, EØS-avtalen og til slutt ‘den tredje veien’ med Jens Stoltenberg, bør undersøkes i lys av det samme rammeverket. Det kan jeg ikke gjøre i detalj her. Enhver bør likevel kunne enes om at det er ikke-revolusjonære reformer som i stor grad preger all denne politikken, før den til slutt går over til å bli direkte kapitalvennlig.

Konklusjonen er imidlertid at Arbeiderpartiets historiske utvikling og struktur har ledet frem til det Arbeiderpartiet vi ser i dag. Spørsmålet blir dermed hva som kjennetegner denne strukturen. Det første og fremste svaret er at klassebevisstheten er borte. Arbeiderpartiet er ofte omtalt som ideologiløse, og en annen måte å formulere dette problemet på er å hevde at Arbeiderpartiet har blitt et populistisk parti, i betydningen at de appellerer til den enkeltes egeninteresse heller enn et helhetlig prosjekt. Gjerne basert på meningsmålinger, forsøker partiet å appellere til velgergrupper som på hver sin enkelte måte er undertrykt av kapital, uten å bevisstgjøre disse på at det de alle har til felles er at de er undertrykt av kapital.

Som min noe begrensende kjennskap til Gramsci likevel kan fortelle, er ikke mennesker utelukkende styrt av deres konkrete interesser, deres nåværende ideer om du vil. Vilkårene mennesker er villige til å underlegge seg, påvirkes av deres ideer. Om man forsaker å forme ideene, står man i den situasjon at høyresiden kan love akkurat det den vil – lavere skatter, mer arbeid, osv – uten at velgerbasen forstår det essensielle problemet: Nemlig kapitalens undertrykkelse, og de institusjonelle hindrene som står i veien for f.eks. arbeid til alle. Skal man få velgere som skjønner hva de må stemme for å få slutt på egen undertrykkelse må man igjen peke på årsaken til denne undertrykkelsen, selv om det på kort sikt kan innebære materielle vilkår som er dårligere for den enkelte.

For det er nettopp klassebevisstheten – å sette den felles interessen i å kaste eller modifisere kapitalismen foran den konkrete egeninteressen – som gjør det mulig å mane frem noe mer enn bare den helt konkrete egeninteressen til de aktuelle arbeiderne. Det er like sant nå som tidligere. Skal Arbeiderpartiet dermed være et godt alternativ til eksplisitt kapitalvennlige partier, må de love mer enn å styre kapitalismen på en god måte.

Samtidig kan man heller ikke gjøre som Mimir Kristjansson antyder med sin bok ‘Hva ville Gerhardsen gjort?’, og gå tilbake til 50-tallets storhetstid. Som Endnotes påpeker i sitt tredje nummer er den sosialdemokratiske storhetstiden i stor grad et resultat av produktivitet etter krigen, samt at ‘resten av verden’ ble industrialisert.[29] Økt livskvalitet for arbeidere og økt profitt var mulig i denne perioden, som gjorde at kapitalflukt ikke var noen trussel. Nå har produktivitetsveksten stagnert, og ser ikke ut til å komme tilbake. En sosialistisk bevegelse kan ikke gjøre det samme som Gerhardsen gjorde, om vi vil det eller ei, fordi de materielle forholdene ikke ligger til rette for det.
 

Klassebevisstheten i dag

Spørsmålet blir hva venstresiden må gjøre fremover. Det er for få mannlige industriarbeidere i verden til at disse alene kan kaste kapitalen. Om ikke altfor lenge, med automatiseringens kontinuerlige fremvekst, skal man ikke se bort ifra at det er for få arbeidere overhodet, og at over halvparten av jordas befolkning er overskuddsbefolkning eller en del av prekariatet.

Løsningen på disse problemene er ikke å danne en ny klassebevissthet – selv en klassebevissthet som favner videre enn hva enn hvite, mannlige fabrikkarbeidere har av felles bevissthet. Det vi i stedet trenger er kapitalbevissthet. Vi må overbevise alle de folkebevegelsene som eksisterer der ute – det være seg feminister eller de som kjemper for svartes rettigheter – om at deres kamp er felles med vår, og det er ikke mangel på denne forståelsen i disse gruppene. Det kan snarere virke som et større problem å overbevise den hvite, mannlige arbeiderklassen om at disse gruppene er en naturlig og nødvendig del av klassekampen.

Tidligere har marxister lagt til grunn at det kun er på grunnlag av produksjonsforholdene vi kan skape et revolusjonært potensial: en revolusjonær klasse. Denne forestillingen lever videre: Man behøver bare å peke på at Rødts nåværende prinsipprogram nesten utelukkende omtaler arbeidernes relasjon til produksjonen. Verdi skapes i produksjonen, men i en verden der stadig mindre av kapitalismens hovedoppgave er å produsere, der strømmen av kapital har blitt viktigere enn verdiskapningen i seg selv, da må også sosialister se seg om etter hvor de nye konfliktene kan oppstå. Marx var svært opptatt av det ‘revolusjonære potensialet’ i de forskjellige stedene der kapitalen kunne støte på problemer: i boligmarkedet, i matmarkedet, på distribusjonssiden og så videre. Det må vi også være.

Grunnen til at produksjonen har vært det avgjørende, er imidlertid at arbeiderbevegelsen på dette punktet har hatt vesentlig makt. Det samme kan ikke sies om hverken distribusjonen av kapital, eller realiseringen av varer. Problemet med å kun basere seg på makten i produksjonen er imidlertid vesentlig: Stor makt betyr store motsetninger mellom interne grupperinger. Ved å spre motstanden mot kapitalen, kan man sørge for stor motstand, uten å konsentrere motstanden i kun enkelte deler av arbeiderbevegelsen. Man kan motvirke de eksklusjonære konsekvensene av arbeiderbevegelsens infrastruktur.

Det vi må gjøre er å vise SV-velgere at kapitalismens urettferdige distribusjon er nødvendig for kapitalismen i seg selv. Vi må vise MDG at kapitalismens ubegrensede utnyttelse av naturressurser er et trekk ved selve kapitalismen. Vi må overbevise feminister om at kapitalismen gjerne diskriminerer i lønn og gir utrygge jobber til kvinner, all den tid et patriarkalsk samfunn tillater slik diskriminering, og gir mulighet for mer i kapitalens lommer om de hjelper patriarkatet. Vi bør kanskje mest av alt overbevise den nye og mest undertrykte klassen i Norge – mennesker med innvandrerbakgrunn – hvordan kapitalen brutalt har utnyttet og vil fortsette å utnytte de til egen vinning gjennom stadig mer prekære arbeidsforhold. Det er i disse interseksjonene at dagens arbeiderklasse eksisterer, og det er her gløden finnes.

Arbeiderbevegelsen har tradisjonelt forstått mye av dette. Man organiserte for eksempel arbeiderne rundt problemene i reproduksjonen ved å opprette Coop, som dessverre i dag er overtatt av kapital. Å re-demokratisere Coop bør være et av arbeiderbevegelsens fremste prosjekter i Norge i dag, og et stort steg på veien mot å minske risikoen ved eventuell kapitalflukt.

Så når Francis Fukuyama, Pål Steigan eller for den del Arbeiderpartiet begynner å snakke om at det har oppstått så mange splittelser på venstresiden, er ikke problemet splittelsene. Presteskapets tanker om den ‘samlede arbeiderklasse’, er lite annet enn grunnlag for diktatur. Splittelsene i Arbeiderpartiet løses ikke ved at man innfører litt rasisme i partiprogrammet. Splittelsene løses ved at man vender tilbake fra en populistisk politikk der appellen til den enkelte demografiske gruppes egeninteresse er det som står i fokus, og over til en kollektiv politikk der arbeiderne er villige til å gå til streik i ukesvis så lenge de blir overbeviste om at dette vil styrke den helhetlige kampen mot kapitalen.

Venstresidas historie er en historie om splittelse, og om sprikende egeninteresser som samles rundt ett punkt – rundt en lovnad om fremtidig frihet for alle. Problemet er at bevegelsens egen infrastruktur, når den samler seg rundt klassebevisstheten på det materielle og det ideelle plan, inneholder sin egen kontradiksjon. Dermed begrenses den av seg selv. Hvis arbeidere i industrien får all makt, mister vi også all makt når industriarbeiderne finner gode løsninger for seg selv, blir erstattet med maskiner eller flagges ut. Spørsmålet moderne sosialister må besvare, og jeg har forsøkt å gi deler av svaret på, kan derfor oppsummeres slik:

Hvordan unngår man å samle så mye makt i enkelte grupperinger innad i en splittet arbeiderklasse at disse neglisjerer og taper støtten fra de andre gruppene? Denne balansen mellom hvor mye makt som skal tildeles enkelte, mektige, deler av gruppen, slik at de kan operere effektivt uten at det i for stor grad går på bekostning av mindretallet, er en av vår tids største problemer. Problemet må likevel løses, for den felles organisering er også vår eneste kilde til makt.

 

[1] Aftenposten: Fyrstikkpikene startet Norges første streik (25. april 2015)

[2] LOs årsberetning 1923 s. 26

[3] LOs årsberetning 1901–1902 s. 6

[4] LO 1901-1902. s. 8

[5] LO 1901-1902, s. 8-9

[6] LO 1901-1902, s. 17

[7] LOs årsberetning 1911 s. 62

[8] LO 1911, s. 62

[9] LO 1911, s. 67

[10] Finn Olstad: Radikalisme? Om faglig opposisjon i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, med hovedvekt på tida rundt 1. verdenskrig (Arbeiderhistorie, 1988) s. 48

[11] Olstad, s. 49

[12] Olstad, s. 51

[13] Olstad, s. 51

[14] Olstad, s. 54

[15] Niel Harding: Marxism in Russia: Key documents 1879-1906 (Cambridge university press, 2009) s. 223

[16] China Mieville: October (Verso, 2017) s. 14

[17] Harald Bertnsen, Tilbake til start? En pamflett om norsk arbeiderbevegelse 1907-2007, Oslo: Aschehoug, 2007, s. 51

[18] LO 1923 s. 12-13

[19] Berntsen, s. 66

[20] LO 1923 s. 13

[21] Gro Hagermann: Historien om den mannlige arbeiderklassen (Arbeiderhistorie, 1988) s. 125

[22] Hagermann, s. 129

[23] Hagermann, s. 132

[24] Ibid. s. 133

[25] Jeg kan av plasshensyn ikke komme tilbake til dette poenget, men for den som ønsker å delta i debatten om venstresidas forhold til arbeidet og arbeidsdagen, er dette noe en bør undersøke nærmere.

[26] Ibid. s. 134

[27] Ibid. s. 137

[28] Planning Commission of India . Labour Laws and Other Labour Regulations (Indiske myndigheter, 2007)

[29] Endnotes: Misery and Debt.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.