Annonse
13:27 - 13. februar 2018

Jakten på Aarebrots metode

PROSA: Hva er viktigst: formidling eller forskning? Popularitet blant studenter eller fagfellevurderte artikler og tunge sakprosabøker? Nylige avdøde Frank Aarebrot opererte i skjæringspunktet mellom formidling og forskning.

Frank Aarebrot var som en Sokrates. Spørrende, undrende. Han hadde en unik posisjon som formidler i Norge. Foto: Hallgeir Vågenes/NTB Scanpix
Annonse

Prosa er et uavhengig, allmennkulturelt tidsskrift som redigeres etter redaktørplakaten. Utgiver er Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), og et abonnement på Prosa er inkludert i medlemsavgiften. Prosas abonnenter utover NFFs medlemmer, er bibliotek, studenter, mediefolk og andre litteraturinteresserte.

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Igjen kommer noen rare gurglelyder fra den skjeggete mannen. Jeg skotter diskré rundt meg. Gikk han ikke også ustøtt da han kom? Nå slynger han ut et nytt poeng, og de samme rare lydene renner over leppekantene igjen. Det må være latter. Små flassflak drysser lett ned mot jakkeslaget. Motdebattant Steinar Lem, selv en dyktig retorisk kraft, får et rødlig skjær langs kinnbeina. Jeg ser på nytt ut over publikum. På første benkerad sitter de med åpen munn, lenger bak ler noen, mens andre rister på hodet.

Dette stemningsbildet stammer fra en del år tilbake. Som styreleder i ForUM for Utvikling og Miljø ledet jeg et frokostmøte i form av en duell mellom professor Frank Aarebrot og Framtiden i våre henders Steinar Lem. Miljø- og budskapsformidling var tema. Aarebrot distanserte seg fra det han oppfattet som miljøbevegelsens moralisme, men ikke dens grunnbudskap. Publikum var i villrede. Professoren trivdes tydeligvis med å harselere med godhetens riddere. Jeg hadde aldri møtt Aarebrot før, men kjente til ham fra tv-ruta.

Senere befestet Aarebrot statusen som nasjonal kjendis. Inntrykket vi fikk, var at han nesten ble mer brukt i det offentlige rom enn en samlet norsk professorstand. Hvorfor ble denne mannen så populær, ja hyllet som hele nasjonens «Franken», da han ble stedt til hvile høsten 2017? Hva var det med denne sakprosaforfatteren og formidleren?

 

EN FIREFELTSTABELL

I desember 2017 holdt jeg mitt årlige rakfisklag for utvalgte herrer. Vi var 14 til bords. Akademikere, alle som én. Flere statsvitere. Som Aarebrot. Han ville nok ha trivdes om han hadde vært der. Mange historier ble fortalt. En irsk vise ble sunget. Dikt ble lest og taler holdt. Noen lange historiske paralleller ble trukket, og mens akevitten bidro til utvidet åndelig dybde, fikk jeg selskapet til å skrive ned, anonymt, tre ting de assosierte med Aarebrot. Jeg ville bringe på det rene om den opplyste elite egentlig forsto hvem og hva Aarebrot hadde vært.

Resultatet satte jeg så inn i en statsvitenskapelig firefeltstabell. Hvordan kan vi ellers gripe en kompleks virkelighet?

 

Aarebrot – bit for bit

KROPPSLIGE ELEMENT

  • Stor bergenskjeft, med røyken i munnviken.
  • Skjegget, røyken, dialekten, veltalenheten, kunnskapen.
  • Først litt mindre søvnig, og så død.
  • Bergen, ord, kunnskap, entusiasme, livsappetitt, formidlingsglede, benløs.
  • Litt skitten, luktet kanskje vondt?

 

POPULISTISKE ELEMENT

  • Litt populariserende, men svært verdifull for norsk offentlighet.
  • En statsvitenskapelig cowboy.

 

PANEGYRISKE ELEMENT

  • Formidler i særklasse. Ingen over, ingen ved siden.
  • Frank formidler / Frank Long Views / Frank innsikt / Frank engasjert og engasjerende / Frank verd å høre nøye på.
  • Intensitet, innsikt og innlevelse.
  • Artig, unik, levende historiker.
  • Statsvitenskap kan være gøy. Han lagde historie innenfor rammen av en film.
  • En vandrer i historiens hage. Han plukker litt her og mer der og setter det sammen til et potpurri over vår historie – hundreår tilbake i tid.

 

UNDERFUNDIGE ELEMENT

  • Ga oss noe vi ikke visste vi ville ha, men som vi endelig skjønte vi behøvde.

 

FRANKEN OG KRIGEN

Men jeg må dypere enn dette for å få tak i essensen i Aarebrots metode, selv om jeg nå kan fastslå at han har en respektert plass blant et selektivt utvalg av akademikere i min egen vennekrets. Jeg må altså til andre kilder, men ikke nødvendigvis andre statsvitere og kolleger, jeg skal tross alt ikke forfatte en biografi. Den oppgaven antar jeg allerede er tatt?

Jeg husker at Aarebrot i anledning grunnlovsjubileet i 2014 holdt et foredrag med tittelen «200 år på 200 minutter», på utestedet Kvarteret, i regi av Studentersamfunnet i Bergen. Der gjennomgikk han Norges historie siden 1814, bare avbrutt av et par røykepauser. (Det avstedkom også boken 200 år på 200 sider. En kavalkade gjennom Norges historie etter 1814, Kagge forlag, 2014.)

Aarebrot har trimmet skjegget og ser langt bedre ut enn da jeg traff ham for mange år siden.

Det foredraget finner jeg ikke, men jeg har tatt opp et annet program, fra 9. april 2015, på samme sted i Bergen. På 75-årsdagen for den tyske invasjonen av Norge holdt Aarebrot foredraget «Krig på 200 minutter».

Jeg har sett deler av programmet før. Men det er såpass langt at jeg lagret det til en «gråværsdag». Nå skinner solen utenfor, og det er skiføre i marka. Det er bare å bite tennene sammen. Kan «Franken» holde meg i ånde gjennom flere timer?

Settingen er uformell. Aarebrot alene på en liten scene, tett omkranset av studenter i salen. Studentkoret Arme Riddere slår an en verdig tone, med glimt i øyet. Aarebrot har trimmet skjegget og ser langt bedre ut enn da jeg traff ham for mange år siden.

Jeg blir med en gang sugd inn i historien. Aarebrot forteller levende og med patos, han gurgler fortsatt når han ler. Han «pauser» og drar noen statsvitenskapelige sammenlikninger for å sette historien i en større sammenheng, og serverer anekdote på anekdote som alle synes relevante. Og han drar sin egen familie inn i det store bildet. I røykepausene han må ha, og vi også, som dramaturgiske stopp, småprater han med programskaper og tidligere elev Steinar Birkeland.

Over skjermen flasher såkalte hashtags, og en av dem som kommer opp, er fra samfunnsdebattant Kadra Yusuf: «Hvis NRK sender #nrkfrank en gang i uka skal jeg aldri si noe negativt om nrk igjen. I promise.»

 

SOKRATES OG SARDINER

Aarebrot troner som en Sokrates. Spørrende, undrende. Han har øyekontakt og leser ikke fra noe manus, men har god støtte i bilder og litt tekst på en skjerm og sikkert noen stikkord vi ikke ser. Jeg lærer ting jeg burde ha visst, som jeg kanskje vet, men Aarebrots form får det frem i pannebrasken igjen. LO, kirken, universitetet, Quisling, folket. Plutselig er jeg der selv. Jeg kjenner bombene som springer i Bergen. Jeg «husker» byttehandel og dyrtid.

Min egen far fortalte meg om fruktmangelen i Trondheim under krigen. Det var også lite sjokolade og smør, og en stadig ofring av familienes kaniner. Verst var det kanskje da hans egen far stakk av gårde med min bestemors gallakjole og byttet den mot tobakk!

Sardiner var ellers fortsatt å få tak i, men de var mye dyrere enn fiskepastaen som under krigen ble pakket i liknende bokser. Sammen med en venn byttet derfor far om etiketter på en god del slike bokser, kjørte «godsakene» på tralle opp til nærmeste tyskerleir og tilbød offiserene utmerkede sardiner. Hva ville de ha i bytte? God tobakk. Klokelig nok hadde guttene lagt noen ekte bokser sardiner på toppen, og offiserene åpnet og testet varene. «Prima.» Så bar det av gårde så fort som mulig, og etter hvert hørte de sirener og tyske ordonnanser på motorsykkel. De kom seg unna, solgte mesteparten av tobakken til en god penge og mente at de hadde gjort sin plikt som gode nordmenn.

Aarebrots fortelling fikk plutselig frem min fars fortelling.

 

«ET MAKKVERK OM KRIGEN»

Aarebrots 200 krigsminutter ble en stor suksess. Og kan ses om igjen. Men det hører med til bildet at da manus kom ut i bokform (Krigen på 200 sider. Norge under annen verdenskrig, Kagge forlag, 2016), fikk den helslakt i Klassekampen 10.12.2015. Førsteamanuensis Sigurd Sørlie fra Institutt for forsvarsstudier kalte det «et makkverk om krigen». Hans konklusjon er klar:

En viktig del av forklaringen er at den er rablet ned i hui og hast mer eller mindre etter innfallsmetoden.

Aarebrots bok er rotete, usammenhengende, full av feil og mangler, banale utsagn, perspektivskjevheter, myter og misforståelser – kort sagt et makkverk. En viktig del av forklaringen er at den er rablet ned i hui og hast mer eller mindre etter innfallsmetoden. I tillegg kan det virke som professoren har hatt som prinsipp ikke å lese faghistoriske fremstillinger, eller – for den saks skyld – Wikipedia-artikler. Alle som vurderer å kjøpe boken for å få en kortfattet innføring i historien om Norge og andre verdenskrig, er herved advart.

Noen dager går, og jeg benker meg foran skjermen på nytt. Denne gangen ser jeg et tre timers foredrag om alle USAs presidenter og alt det historiske vi kan utsi på basis av deres personlighet og tid. Om jeg var imponert over kavalkaden over krigen i Norge, blir jeg nå fjetret over USA-programmet, «227 år på 227 minutter». Det er en idrettsprestasjon av rang, for å bruke et bilde mange nordmenn umiddelbart har et sterkt forhold til. Dette er femmila, i den gamle løypetraseen i Nordmarka. Mange lange sløyfer, utfordrende bakker og nærmest eksistensielle grublerier om hvorvidt en klarer å komme i mål i tide. Aarebrot starter hardt, øker underveis og formelig sprinter over målstreken. TED-talks på norsk!

Faghistorikere hadde også denne gangen kommentarer og påpekte småfeil, noen perspektiv som manglet, og noen «lettvintheter». Like etterpå kom boken USA på 200 sider. Amerikansk politikk fra George Washington til Hillary Clinton og Donald Trump, Kagge forlag, 2016.

 

STUDENTENES MANN

Vi kan jo fort få inntrykk av at «Franken» var litt lettvint. Men jeg tror vi må skille mellom fagmannen og formidleren. Aarebrot har en solid bakgrunn, og som ung student jobbet han sammen med den sagnomsuste sosiologen Stein Rokkan, særlig kjent for nøkkelverket Stat, nasjon, klasse. (Utgitt siste gang i Norge av Universitetsforlaget i 1987 med undertittelen Essays i politisk sosiologi.) Rokkan var en lederskikkelse i internasjonal samfunnsforskning. Han har skrevet vitenskapelige artikler som er blitt mønsterdannende for en hel forskningstradisjon. Hans spesialitet var overblikk og lange linjer i norsk og europeisk politikk. Jeg leste noe av dette selv da jeg i sin tid forlot språkfagene på Universitetet i Trondheim for å studere statsvitenskap i Oslo. «Stemmer teller, ressurser avgjør», er et av Rokkans mantraer som sitter spikret.

Statsvitenskap er et relativt ungt fag i Norge, men har huset flere personligheter. Det var kanskje en «historisk» nødvendighet for å kunne synes i universitetsmiljøet, som en fortsatt ung disiplin i et selskap av andre etablerte fag. Personlig husker jeg godt Henry Valen (1924–2007), valgeksperten med den herlige nordnorske personligheten. Og historiefortelleren Jens A. Christophersen (1925–1997), som foreleste om demokrati. Auditoriet var alltid stappfullt og Christophersen selv full av anekdoter om den russiske revolusjon. Hele forelesningen fortonte seg nærmest som en evig anekdote. Og det var en sann svir.

Og det gjaldt studenter fra flere forskjellige fag, ikke bare sammenliknende politikk. «Han var studentenes mann», ifølge Eilertsen.

Aarebrot var derfor del av et større miljø, en større formidlingstradisjon, selv om han holdt til i Bergen. Og han fortsatte jobben etter Rokkan og analysene av politiske skillelinjer i Europa. Og dette er stoff de fleste sosiologer og statsvitere lærte seg å elske, fordi det er avgjørende å ha analyseredskap som gjør at du forstår partisystemer, nasjoner og stater i en kompleks virkelighet. Gamle historiske motsetninger influerer sterkt på hvilke valgsystemer og partier vi får. Og den gamle sentrum–periferi-dimensjonen her hjemme stikker dypt historisk.

Aftenpostens Trine Eilertsen skrev i minneordet til sin gamle professor den 10. september 2017 at studentene oppfattet ham som en gudbenådet formidler. «Slik blir det gjerne om man klarer å kombinere begeistring, dyp innsikt og tjuaguttens fortellerteknikk. Men det viktigste var kanskje Aarebrots selvfølgelige forhold til historien. Han trengte ikke å forklare at historie er en nøkkel for å forstå samtiden. Han viste det bare frem, han levde det, han smittet sine studenter med nysgjerrighet», skriver Eilertsen. Studentene flokket seg derfor til forelesningene hans. Og det gjaldt studenter fra flere forskjellige fag, ikke bare sammenliknende politikk. «Han var studentenes mann», ifølge Eilertsen.

 

TELLE ELLER IKKE?

Ja vel. Så mannen var en flink formidler som brukte historien til å skape begeistring. Men har han produsert noe som er av verdi qua vitenskap? Her berører vi en viktig debatt innenfor akademia. Hva er viktigst: god formidling eller det å bli sitert og ergo få telletreff i akademiske, fagfellevurderte publikasjoner?

Debatten går videre enn det rent akademiske. Sjefen i Statistisk sentralbyrå, Siri Meyer, måtte forlate sin stilling høsten 2017, etter at hun sto for en nyorientering av byrået, med mer vekt på forskning som siktet seg inn på internasjonal publisering, og mindre på anvendt forskning for bruk i norsk politisk hverdag.

Akademikere har et stort ansvar. De skal være informerte deltagere i et levende demokrati, skriver professor emeritus ved Universitetet i Oslo, Svein Sjøberg, i en kronikk i Aftenposten den 18. september 2017. «Universiteter og høyskoler trenger slike ansatte, hvis de vil være institusjoner som betyr noe for dagens samfunn og de viktige debattene.»

Sjøberg problematiserer kravet om at forskerne må bli mer produktive, det vil si at de må publisere mer. Ikke bare det, de må gjøre det på engelsk og i smale, fagfellevurderte tidsskrifter. Men mest betenkelig, slik jeg leser Sjøberg, er at våre akademiske institusjoner derfor henter inn utenlandske forskere for å øke denne produksjonen. Hva skjer i så fall med universitetets evne til å begeistre sine studenter, og derigjennom få dem til å søke mer kunnskap?

 

HVA ER KVALITET?

Det akademiske belønningshierarkiet er basert på et «tellekantsystem». Dette er new public management satt i system. Nesten som i helsevesenet. Det er lite tid til å sitte og prate sammen. Like lite gir det belønning akademisk å sette av tid til en kop

Han finner lite det siste tiåret, kun to noteringer, begge som en av flere medforfattere.

p kaffe og skillingsboller på nærmeste kafé etter forelesning, noe som visstnok var en favorittbeskjeftigelse for «Franken». Det gir få «publiseringspoeng» om du bruker for mye tid på å småsludre med studentene dine. Nei, her teller poengene i vurderingen av lønn og opprykk. Det ligger et kraftig gruppepress på dine skuldre når både fakulteter og universiteter konkurrerer om å klatre på offentlige rangeringer over publiseringspoeng pr. forsker, ifølge Sjøberg.

Systemet for registrering av høyverdig akademisk virksomhet heter Cristin og er åpent for alle. Sjøberg har søkt etter Aarebrots navn. Han finner lite det siste tiåret, kun to noteringer, begge som en av flere medforfattere. Sjøberg utvider søket til også å omfatte kronikker, medieinnslag og offentlige foredrag, og nå får han hele 841 registreringer. Og, understreker Sjøberg, da er hverken hans undervisning eller veiledning inkludert.

Og hvordan skal vi så tolke det? Tja. I alle fall at om du er en aspirerende, yngre forsker som vil klatre i akademia, så bør du sannsynligvis holde deg vekk fra avisspaltene og offentligheten. Aarebrot klarte ikke det. I stedet ble han, som Sjøberg skriver, «den mest synlige, produktive og betydningsfulle forskeren i norsk offentlighet dette tiåret».

 

DEN REFORMERTE AKADEMIKER

Det forblir likevel litt «ubehagelig» at det hefter et lettvinthetsstempel ved noen av Aarebrots bokutgivelser, altså de som er basert på suksessen fra tv. Kanskje det like mye er Kagges feil?

Dette er, for meg, Aarebrots testamente til oss.

Jeg skaffer meg Aarebrots siste bok, skrevet sammen med kollega og statsviter Kjetil Evjen: Reformasjonen. Den store historien (Vigmostad & Bjørke, 2017). Jeg ser den ligger høyt oppe på salgslistene. Dette er ingen kort liten sak, men en storformatbok på over 370 sider, med fine illustrasjoner. Planen var siden et foredrag med tittelen «500 minutter om reformasjonen», men Aarebrot døde før det kunne realiseres. Heldigvis rakk de å levere bokmanus først.

Dette er, for meg, Aarebrots testamente til oss. Vi kan spørre oss om nok en bok i Luthers jubileumsår strengt tatt er nødvendig. Alle sider har jo vært belyst: Luther som person, protestantismen som fenomen og de teologiske feidene som gjorde tesene i Wittenberg så avgjørende. Men denne boken går utenpå alt dette, der den sammenlikner og forklarer hvorfor samfunnsendringer skjer.

Det er mange versjoner av historien om reformasjonen. Ståstedet ditt avgjør tankene dine og tolkningsrammene dine. Å få disse ulike rammene forklart og satt inn i en lang historisk kontekst er denne bokens styrke. Reformasjonen var et teologisk opprør mot den katolske kirkens dominans, men den var samtidig noe mye mer. Det er derfor en rent teologisk eller kirkehistorisk tilnærming gir oss en for begrenset tolkning av hva reformasjonen var. De politiske aspektene må med for å forstå det som skjedde. Det handler om makt. Det handler om ressurser. Det handler om de lange historiske linjer.

Gjennom syv tette kapitler, fra 1517 til 2017, er vi innom revolusjoner, religionskriger, språk, demokrati og nasjonalisme. Dette er en bredt anlagt bok, uten fotnoter. Boken er for deg og meg, og for faghistorikere som nå kan se lengre linjer. Det er i tillegg fine kart og illustrasjoner, som Vigmostad & Bjørke skal ha ros for. Dette er solid håndverk.

Personlig er jeg glad for at boken om reformasjonen ble så bra. Det viser hvilket begavet menneske Aarebrot var, og at han kunne levere tyngre stoff.

 

NRKS AVGJØRENDE ROLLE

Aarebrot hadde gode hjelpere. Mye av æren for bergenserens store popularitet må derfor også tilfalle NRK og programskaper Steinar Birkeland. Sistnevnte lagde også et annet program i samband med valget i USA, hvor han og Aarebrot, med en sneip i kjeften, kjører rundt med solbriller i en Chevrolet og snakker med amerikanere om det forestående valget.

Aarebrot var ingen apostel for et helseriktig liv. Og han likte ikke moralisme heller.

I et annet portrettprogram er Birkeland med ned til universitetet i Dijon i Frankrike, hvor Aarebrot hvert år holdt foredrag for studentene om utviklingen av de politiske partiene i Europa. Her ser vi hvordan studentene stadig vekk avbryter foreleseren med applaus. Til slutt reiser de seg og trampeklapper. Remarquable!

Aarebrot var ingen apostel for et helseriktig liv. Og han likte ikke moralisme heller, det var derfor han koste seg så under det møtet jeg en gang ledet med ham.

Det er for øvrig ikke lenge siden jeg lærte at Aarebrot måtte amputere det ene beinet etter en skjelettinfeksjon han fikk mens han var valgobservatør under presidentvalget i Romania i 1990. Mannen ofret så å si en del av seg selv på demokratiets vaktpost.

Aarebrot var tro mot sitt eget fag og brakte, som noen har skrevet, periferien litt nærmere sentrum. Han hadde et sosialt engasjement, og det smitter.

 

KJERNEN AV FORTELLERGENIET

Vi har mange gode og ulike historiefortellere her til lands, hver av dem med sine unike kvaliteter og ulike metoder for å nå frem: Terje Tvedt, Tor Bomann-Larsen, Thomas Hylland Eriksen, Åshild Ulstrup og Erik Reinert, bare for å nevne de som først rinner meg i hu. Aarebrot hadde det ekstra at han kunne brukes som «tolk» ved hvert eneste valg her til lands.

«Jo lenger du kan se bakover, jo lenger frem i tid kan du se», sa Winston Churchill en gang i tiden. Det er del av Aarebrots metode. Voltaire spurte en gang om ikke lengden på Kleopatras nese hadde endret verdenshistorien. Slike humoristiske og overraskende innfall er for meg også del av Aarebrots repertoar. Lange linjer, humor, fagkunnskap og en genuin glede i det å snakke med andre. Det er derfor Jonas Gahr Støre hadde så rett da han i begravelsen kunne si at Frank Aarebrot var en professor for hele folket.

Jeg kan vanskelig tenke meg en mer ujålete akademiker, som så lett kunne gå hjem hos bonde, fisker, arbeider og spissborger. Han hadde nok et naturlig fortellergen. Ved at han i tillegg var disiplinert, lærte seg sitt fag og ønsket å bruke historien til å forstå sin samtid, fikk han mer enn bare gode anekdoter å formidle. Når han samtidig så tydelig viste oss at han også trivdes blant folk og elsket å dele sin kunnskap og nysgjerrighet, var fortellergeniet født.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Vestlig sivilisasjon har 800 år igjen før teppet faller.

SYN OG SEGN: Bakteriane som et oss, er i sin tur mat for meir avanserte skapningar.

ARGUMENT Det hjelper faktisk å være litt stygg.

ARGUMENT: Om sykehusmotivet i Baudelaires «Anywhere Out of the World».

SYN OG SEGN: Kva skjer når vi døyr? Sjaman, prest og buddhist prøver seg på svaret.