Annonse

Annonse

08:47 - 24. november 2017

Da britene grep inn i Irak

ARGUMENT: I 1941 tilspisset uenighetene mellom Storbritannia og Irak seg til en militær konfrontasjon. At Irak, i 1941, ble drevet mot aksemaktene, var med på å forme landets historie. 

Arabiske soldater i Irak under den anglo-irakiske krigen i 1941. Foto: Mr H Hessner / Royal Air Force, Imperial War Museum.

Argument er et prisvinnende, tverrfaglig og tverrpolitisk studenttidsskrift med bred profil. Tidsskriftet består av fire seksjoner: Samfunn, tema, kultur og naturvitenskap. Vi senker terskelen for å ytre seg og gjør kunnskap underholdende. Våre redaksjoner består av studenter og unge forskere i Oslo. 

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Før Iraks selvstendighet i 1932 hadde britene fra 1920 av styrt Irak som et mandatområde, i henhold til Parisavtalen fra 1919. Mandatet gikk ut på at Storbritannia skulle skjøtte en formynderskapsrolle med mål om å veilede Irak mot full selvstendighet. Blant irakere som hadde håpet på selvstendighet i tiden etter løsrivelsen fra det osmanske imperiet, ble mandatet oppfattet som en forlengelse av britisk kolonipolitikk, bare under den kosmetiske betegnelsen «mandat».

I 1930 ble den angloirakiske avtalen undertegnet mellom Storbritannia og Irak. Avtalen fastsatte de to landenes bilaterale forhold. Ifølge avtalen beholdt britene flybaser ved Basra i sør og ved Habaniyya vest for Baghdad og beholdt dermed et betydelig militært nærvær i landet. Den angloirakiske avtalen bekreftet at Irak var innvilget suverenitet over sin innenrikspolitikk, men understreket samtidig at Irak og Storbrittania skulle ha felles utenrikspolitikk. Dermed var Irak fortsatt, i all praktisk forstand, et protektorat under Storbritannia.

 

Pro-britiske politikere og panarabisk nasjonalisme

Etter selvstendigheten i 1932, ble irakisk nasjonalisme for alvor gjeldende innen irakisk politikk. Selv om ideologien var kompleks, kan en i grove trekk skille den i to retninger. På den ene siden sto irakiske politikere som forfektet en rendyrket irakisk nasjonalisme og som i varierende grad støttet betingelsene som den angloirakiske avtalen var underskrevet på. Følgelig støttet de et tett samarbeid med Storbritannia omkring sikkerhetspolitiske spørsmål. Denne pro-britiske retningen støttet seg også til den hasjimittiske kongefamilien i Irak, som var innsatt og støttet av britene.

Den andre retningen innen den irakiske nasjonalistbevegelsen var pan-arabismen. Denne hadde som formål å samle alle de arabiske områdene i Midtøsten under en stor-arabisk stat.  Fra midten av 1930-tallet oppsto det en klikk av offiserer i den sunnitisk-dominerte offisereliten i den irakiske hæren: kjent under tilnavnet «de syvs sirkel». Disse offiserene næret en sterk entusiasme for den pan-arabiske ideologien. Dessuten var de under sterk innflytelse av den tyske ambassadøren Fritz Grobba, som foret deler av den irakiske eliten med nazistisk ideologi. Hendelsene som foregikk i Europa på denne tiden, med starten på andre verdenskrig og Tysklands militære seire i Vest-Europa, kan også ha vært en påvirkende faktor i de økende sympatiene som den irakiske eliten følte for aksemaktene i tiden frem mot april 1941.

 

De fire oberstene 

De fire mest prominente oberstene i «de syvs sirkel» var kjent som «den gylne kvadrat» og næret en spesielt sterk entusiasme for panarabisme. De støttet seg til en jurist og politiker ved navn Rashid al-Gaylani. Al-Gaylani kom til makten ved et kupp den 1. april 1941, som avsatte prinsregenten Abd al-Illah og statsminister Taha al-Hashimi. Etter kuppet til Rashid al-Gaylani, økte «de fire oberstene» sin makt og innflytelse. Dermed forsterket panarabistene sin innflytelse over de viktigste sivile samfunnsinstitusjonene og hæren.

Det var også i tidlig april 1941 at britene begynte å forflytte et større antall styrker fra India til Nord-Afrika, via Irak. Dette som følge av en nedprioritering av britenes engasjement i Øst-Asia og økende prioritering av krigen i Nord-Afrika og øst-Middelhavet. Det var derfor, mot slutten av april 1941, at britene ba al-Gaylani regimet om tillatelse til å flytte et større antall militærkonvoier nordover gjennom Irak. Til britenes skuffelse ble deres anmodning møtt med krav om betingelser fra irakernes side.

Rashid al-Gaylani følte nå presset fra de mest ytterliggående panarabismene og de fire oberstene. Mens britene forflyttet hæravdelinger over havet fra India til Basra, presset nasjonalistene på for at al-Gaylani skulle nekte britene å flytte styrker videre nordover gjennom landet, antagelig i påvente av tyske forsterkninger fra Syria. Beslutningen fra irakisk hold kom sent i april, i form av et forbud mot at britene kunne flytte tropper større enn en brigade gjennom landet på en og samme tid. Denne beslutningen oppfattet britene som et klart brudd på den angloirakiske avtalen og dette ble, av det britiske utenriksdepartementet – Foreign Office (FO) –, oppfattet som at det nye irakiske regimet hadde tatt en tydelig anti-britisk vending og at noe måtte gjøres.

 

Beleiringen av Habaniyya

Det var derimot den irakiske hæren som gjorde det første trekket. 1. mai gikk den irakiske hæren til aksjon og forskanset seg ved en fjelltopp utenfor flybasen ved Habaniyya. Derfra krevde de at den britiske hæren skulle overgi seg. Britene fremsatte derimot et motkrav om at den irakiske hæren skulle trekke seg tilbake, hvis ikke ville den britiske garnisonen gå til angrep. Dette kravet ble ignorert av irakerne og 2. mai svarte britene med å bombe de irakiske stillingene. Beslutningen ble dermed tatt fra britisk hold om å gjøre klar en styrke i Palestina som skulle krysse ørkenen mot Irak og komme den beleirede britiske garnisonen i Habaniyya til unnsetning.

 

Churchill skjærer gjennom

Det oppsto tidlig en dyp splittelse i FO om hva som var den beste løsningen på det akutte problemet i Irak. En gruppe ledet av øverste befalet for de britiske styrker i Midtøsten, general Archibald Wavell, argumenterte for en diplomatisk løsning mellom Irak og Storbritannia der Tyrkia hadde sagt seg villig til å megle mellom partene. Wavell hevdet videre at en invasjon av Irak ville bli for krevende for den britiske hæren, som allerede var beskjeftiget med å holde stand mot tyskerne og italienerne i Libya.

 

Winston Churchill skar dermed gjennom og talte på sitt sedvanlige vis for en rask mobilisering av en invasjonsstyrke for å fjerne Rashid al-Gaylanis regjering. Churchill ville for enhver pris unngå å la Irak havne på aksemaktenes side, siden Storbritannia da ville måtte kjempe en tofrontskrig i Midtøsten. Vichy-regimet i Syria hadde siden høsten 1940 tatt imot tyske flyskvadroner som truet britenes posisjon i Irak, og Churchill mente at denne trusselen måtte håndteres heller før enn siden, noe som innebar å sikre Irak først. I tillegg ville britene miste tilgang til den irakiske oljen om de ikke foretok seg noe raskt. Mye sto dermed på spill for britene i mai 1941.

Intervensjonen ble gjennomført med større letthet enn selv de største optimistene hos den britiske regjeringen hadde turt å håpe på.

Gjennomføringen av intervensjonen

Intervensjonen ble gjennomført med større letthet enn selv de største optimistene hos den britiske regjeringen hadde turt å håpe på. Etter at den britiske unsettingsstyrken fra Palestina hadde ankommet Habaniyya, presset den på få dager de irakiske styrkene vekk derfra. De irakiske posisjonene kollapset deretter én etter én. Britene rykket videre mot Bagdad fra Habaniyya i vest og fra Basra i sør. Fra 29. til 31. mai gjennomførte britene erobringen av Bagdad. 31. mai ble en våpenhvile inngått mellom de stridende parter.

 

Et uheldig utfall

FO syntes hele tiden å være trukket mellom krefter som argumenterte for rask intervensjon og de som talte for en fremforhandlet løsning. Det skulle omsider vise seg at intervensjonen ble vellykket, men dette var takket være en rekke årsaker.  For det første hadde regimet til Rashid al-Gaylani et sort legitimitetsproblem fra deg én siden det hadde kommet til makten gjennom et kupp. For det andre finnes det ikke grunnlag for å si at den irakiske opinionen var tydelig for de allierte eller for aksemaktene. Den irakiske opinionen var heller for full selvstendighet uavhengig av hvem som kunne hjelpe Irak mot et slikt mål.

Det finns en rekke grunner til å tenke at en fremforhandlet løsning kunne ha blitt gjennomført og fungert. For det første, er det grunnlag for å si at det fantes krefter i det irakiske etablissementet som kunne ha vurdert å forhandle om britene hadde tatt initiativ til det. Rashid al-Gaylani var muligens selv ikke så anti-britisk som deler av FO ville ha det til. Sammenlignet med «de fire oberstenes» relativt åpne anti-britiske holdninger, synes al-Gaylani og ha vært noe mer moderat, og det virker dessuten som at han ble presset av «de fire oberstene» til å fremme en overmåte anti-britisk politikk.

En fremforhandlet løsning kunne – med tyrkisk hjelp – ha gått ut på å tilby al-Gaylani regimet en rekke insentiver, for slik å sikre en avtale som ville innebære at britene kunne flytte sine styrker uhindret gjennom Irak. Irakerne kunne i en slik setting ha blitt presentert med et insentiv i form av en dato for full britisk tilbaketrekking fra Irak etter krigen. Hypotetisk sett kan et slikt løfte tenkes å ha ført til større samarbeidsvilje fra al-Gaylani-regimets side.

 

Senere konsekvenser for Irak   

Intervensjonen i 1941 resulterte blant annet i at britene okkuperte Irak og tok direkte kontroll over administrasjonen av landet frem til 1947. Den Hasjimittiske kongefamilien ble følgelig gjeninnsatt fra 1. juni 1941, med prins Abd al-Illah som regent for den mindreårige Faisal II. Britene sørget videre for å tilrettelegge det irakiske politiske systemet for at britiskvennlige krefter kunne dominere Irak. Det mest negative resultatet av denne politikken, var at den forsterket frustrasjonen blant de fleste irakere, som siden 1920 hadde lengtet etter full selvstendighet fra Storbritannia.

De pro-britiske styresmaktene som kom til å dominere Irak på 1940 – og 50-tallet førte en tydelig samarbeidspolitikk med Storbritannia. Dette endte opp med å bane vei for Baath partiets maktovertagelse i 1958. Baath-partiet vokste seg stort etter andre verdenskrig som følge av sitt uttalte mål om å kvitte seg med Hasjimittene og kutte båndene til Storbritannia, noe som etter hvert ga dem stor folkelig støtte. Baath-partiet i Irak var et sekulært, arabisk-nasjonalistisk og militaristisk parti, som følgelig tok Irak i en slik retning. Siden irakisk politikk etter 1958 ble ytterligere dominert av militæret og militæret fra før av var sunni-dominert var det naturligvis sistnevnte gruppe som fikk sterkere kontroll over statsapparatet på 60- og 70-tallet i Irak. Det er derfor sant å si at den tidvis dype splittelsen mellom sunniere og sjiaer som vi ser i Irak i dag, har sin opprinnelse i nettopp Baath-partiets konsolidering av makten i sunnittiske hender fra og med kuppet i 1958.

 

Markus Neslein (f. 1989) er masterstudent i historie ved IAKH, UiO. Interessefelt: moderne historie i Midtøsten med spesiell vekt på britisk politikk i regionen på 1900-tallet.

Annonse

Mer fra Portalen

NORSK PEDAGOGISK TIDSSKRIFT: Pedagogikk bør hete pedagogikk.

SYN OG SEGN: Finst det rammer og retningslinjer som definerer kven som er samisk?

PROSA: Var jødeforfølgelsene i Norge likevel bare nazistenes ansvar? 

PERISKOP: Det er på tide å heve ambisjonene for hva vi vil at en lekeplass skal være.

RØYST: Verdens mest alvorlige trussel er mangelen på samarbeid.