Annonse

Annonse

19:19 - 15. oktober 2017

Elendig fiskevelferd

I lakseoppdrett tillater vi tapstall vi aldri ville akseptert i noen annen husdyrproduksjon. 

Ettertraktet: Ung, gul rognkjeks, en av de vanligste rensefiskene i oppdrettsanlegg. På kort tid er den blitt Norges nest viktigste oppdrettsart, skriver Trygve Poppe. Foto: Jeff Rotman Photography / Getty Images

Siden oppdrettsnæringen skjøt fart for alvor på begynnelsen av 1980-tallet, har sykdommer vært en dominerende utfordring for næringen. Tapene var formidable og medisinbruken tilsvarende stor (og uholdbar). Takket være effektive vaksiner og bedre kunnskap, er tapene forårsaket av bakterielle infeksjoner redusert til minimum. Antibiotikabruken er tilnærmet neglisjerbar, som er svært positivt i disse antibiotikaresistens-tider.

Dessverre er ikke utfordringene løst med det. Lakselusa er ingen nykommer, men har vært med siden oppdrettsnæringens barndom. I dag har den utviklet seg til et dominerende problem og en premissleverandør i en slik grad at man kan si at lakselusa sitter i styrerommet i de fleste oppdrettsselskaper. Selv om lusa er et problem i seg selv, både for oppdretts- og villfisk, er det håndteringen og behandlingen av lusa som i dag volder de aller største skadene, rett og slett fordi store mengder fisk dør i prosessen. Dette representerer dårlig økonomi for selskapene, omdømmetap for næringen og ikke minst utrolig mye dårlig dyrevelferd.

 

Les reportasjen: De forbannede lakseforskerne 

 

Vi er inne i et moralsk og etisk kronglete farvann hvis vi veier antall fiskeliv som kan ofres, opp mot produksjon og profitt.

Til tross for alle tiltak ser vi i dag at produksjonen av laks ikke øker, slaktevekten går ned og det er større fisk som dør. Dette er naturligvis ikke en ønsket utvikling, snarere er det et varsko om at noe er fundamentalt galt i måten vi gjør dette på. Biologer og veterinærer skjønner (eller bør skjønne) at svaret på disse utfordringene ikke er å øke eller flytte produksjonen. Før videre ekspansjon kan tillates, må man få kontroll på eksisterende problemer.

Oppdrettsnæringen ekspanderer, også nordover i landet, som er antatt å være gunstig «fordi det er så lite sykdommer der». Jeg ønsker en god næringsutvikling i Nord-Norge, men dette er en ren illusjon. Bakterier, virus og parasitter tilpasser seg raskere, også til lavere temperaturer, enn vi klarer å respondere. Som i all annen husdyrproduksjon, har sykdomsutbrudd å gjøre med dyretetthet. Det er derfor hverken bærekraftig eller moralsk akseptabelt å flytte en virksomhet nordover når problemene vokser en over hodet i sør. 

Dagens minimale bruk av tradisjonelle medisiner som antibiotika, er en solskinnshistorie. Men på grunn av lakselusas utrolige evne til å overleve de fleste typer behandlinger, ser vi i dag en kraftig vridning mot bruk av det som kalles ikke-medikamentelle metoder. I praksis betyr det å spyle og skrubbe med varmt vann og bruke rensefisk for å fjerne lusa. Både rensefisk og andre ikke-medikamentelle metoder er i prinsippet miljøvennlige og bærekraftige metoder, men har åpenbare svakheter og store velferdsmessige utfordringer, ikke minst høy dødelighet.

Rognkjeksen har på meget kort tid blitt Norges nest viktigste oppdrettsart. Produksjonen har blitt en industri i seg selv. Baksiden av medaljen er at ingen annen oppdrettsart har fått en slik rik flora av sykdommer på så kort tid som rognkjeksen. Den er en klar vinner når det gjelder å pådra seg sykdom med en dødelighet på nær 100 prosent. Med sitt brede repertoar av sykdommer og parasitter, kan den være en trojansk hest. Spørsmålet er da om den egnet for det formål vi har satt den til. Fiskevelferd flagges høyt av alle oppdrettsselskaper, men hva er realitetene?

Som veterinær, fagperson, talsperson for dyr – og menneske, plager det meg at vi med åpne øyne tillater at dette skjer. Med hvilken rett kan vi tillate oss å behandle en art, i dette tilfellet rognkjeks, på denne måten? Vi gjør det neppe av ond vilje, men av uforstand og ubetenksomhet. Når det gjelder rognkjeks som lusefjerner i oppdrettsanlegg, kan vi slå fast at dette må være verdens farligste yrke: Du er garantert å dø i løpet av kontrakttiden. Vi er enige om at 20 prosent dødelighet på oppdrettslaks er alt for mye. Hva skal vi da si om nærmere 100 prosent dødelighet på rensefisk som er omfattet av nøyaktig den samme dyrevelferdslov som laksen (og alle andre dyr)? Slike tapstall ville vi aldri akseptert i noen annen husdyrproduksjon, men dette er altså realiteten i dagens fiskeoppdrett. Vi er inne i et moralsk og etisk kronglete farvann hvis vi veier antall fiskeliv som kan ofres, opp mot produksjon og profitt.

Skal man bygge opp en stor og viktig næring som dette, er det av avgjørende betydning at man har et solid fundament, ikke bare faglig, men også etisk og moralsk. Her har vi en lang vei å gå, for dagens situasjon med høy dødelighet og store helsemessige problemer er ikke bærekraftig. Det vil være et vaklevorent fundament å bygge videre på. 

Dagens visjoner for vekst og ekspansjon er på kollisjonskurs med realitetene som er sykdommer, elendig dyrevelferd og det som burde være vår moralske samvittighet. Dette er ikke en diskusjon for eller mot oppdrett. Dette er en næring som har kommet for å bli. Norge har gjort det godt og kan gjøre det enda bedre. Men vi må gjøre det på en skikkelig måte, skal vi slippe å ligge søvnløse om natten med våre moralske skrupler. 

Annonse