Annonse
00:00 - 06. oktober 2017

Du spyr så sakte at du tror du eter

Stygg fugl, tørt kjøtt, men det finnes håp.

Smakfugl: Kalkunen er ingen praktfugl, men kan bli et praktfullt måltid. Foto: Chaloner Woods / Getty Images
Annonse

Det er morgen ganske langt sør i Amerika, på langtur i fjellet. Jeg våkner veldig tidlig, har sovet dårlig, på sprinkler i en låve. Kald, støl og uggen går jeg ut for å tisse, det er et stort og bratt utsyn. Langt, langt der nede i gresshellingen ser jeg så vidt tre kalkuner ut av morgendisen. De kommer sakte i min retning. Jeg pisser ferdig, ser solen lyse mellom fjellene. De store fuglene fortsetter å gå oppover rett mot meg. Jeg står stille. Hva er det de vil? De fortsetter. Faens stygge, forvokste fugler, la meg være i fred her jeg står og pisser en fredelig morgen. Den første, største fuglen fortsetter ufortrødent rett mot meg, går under et siste ubrukelig gjerde. Jeg begynner å rygge. «Sorry, fugl! Jeg er trøtt og vil ikke krangle. Har du ikke hørt om ‘personal space’, hæ?» Jeg rygger, «Du skjønner vel hintet?», jeg rygger enda mer, så plutselig flakser fuglen mot meg i to store byks og hogger meg i kneet, jeg faller bakover, virrer rundt og sprinter inn i låven. Hvorfor skambanket jeg ikke livet av det stygge dyret? Sett dem i bur.

 

Snakker man med folk som jobber på kalkunfarm, skjønner man hvorfor de sparker til de stygge dyrene når de kommer for nær. Det lukter jo for jævlig, med tusenvis av dyr på liten plass, og så surt fôr at de etser sår på bena av sin egen dritt. De dumme dyrene fortsetter å lete etter mat og en kvist å vagle på, selv om all erfaring tilsier at de burde gitt opp ved fødselen. Men de mangler læring. Mor sitter inseminert i et bur og klekker ustanselig, og far blir runket på et helt annet sted. De har ingen som kan fortelle dem at de burde sultestreike. Sånn går det når man ikke kan kontrollere instinktene sine. De velter forover fordi det avles på brystmuskler, og ikke på ben som kan bære dem.

The secret of succulence, som man kan si på engelsk. Som kalkunen er ekkel er den ganske usmakelig. Som mange øgler mangler den fett. Men tilsetter man nok av det, blir den til gjengjeld mer enn spiselig. Fett fra andre dyr gjør susen. Enten melken fra den evig melkesprengte kua, avlet på jur, kjernet som smør, eller de fete sidemusklene til grisen, avlet på kjøtt, saltet og røkt som bacon. Da blir det umamismak i proteinmassen. Yum-yum, som de sier i Amerika – nam-nam, som vi sier her.

Sorry, fugl! Jeg er trøtt og vil ikke krangle. Har du ikke hørt om «personal space», hæ?

 

Når de enorme brystmusklene er så tørre, er trikset å lett løsne brystskinnet fra begge sider. Så tar du en stor pakke smør, blander med timian, sitron, salt og annet digg, fører det inn i store mengder, som på en peking-and, sprer det ovenfra ved å gni smøret under skinnet. Youtube gir gode instruksjoner, med muzak og delikate kvinnehender som gnir og gnir og gnir. Og til slutt masserer du hele fuglen med krydder og olivenolje.

Du må også lage masse farse. Google smaken din. Tenk fett, søtt og surt. Stapp det inn i fuglen fra buken og sy igjen. Det er mange morsomme bilder på nettet av ungdom som leker med kalkunskrotter. Du kan for eksempel legge aluminium som bikini på bryst og buk, så får du en blek bikinistrek. «Frontal nudity turkey», som de ville sagt det i Amerika.  

Sett fuglen på høy varme en stund, til den får en fin gyllen farge, deretter på veldig lav varme, over veldig lang tid, gjerne fire-fem timer. De fleste eksperter sier at den i tillegg skal hvile lenge. Så kan du servere mengder med varm, deilig sjy som du får mye av på grunn av alt fettet, som du selvfølgelig tilsetter med mer melk, denne gang som fløte.

 

Kalkuner blir behandlet humant, heter det. Hvis kalkunfarmene hadde hatt glassvegger, ville de som har vokst opp med besøksgårder, snarere knappet en kanadagås i parken og vridd hodet av den med glede. De fleste lukker øyne og ører og prater om hunder. The survival of the cutest. For meg er kvalme løsningen, med kvalme er kunnskap mulig. La kvalmen ligge sånn passe høyt, akkurat så du klarer å kontrollere den. Det er kunsten.

Kvalme er en fysiologisk prosess, der kroppen reagerer på fare og frastøter. Men interessant nok kan kvalme fremkalles også sosiopsykologisk. Psykologisk gjennom assosiasjoner til noe man har opplevd som kvalmt, men også sosiologisk ved at informasjon, for eksempel om at det man spiser er et kulturelt tabu. Tanker og bilder gir rett og slett kollektive somatiske reaksjoner. Mennesket er interessant slik. Mange liker ikke å snakke om slakting eller dyreproduksjon under middagsbordet, men gjerne om jakt. Det er bare en vane.

 

Til kalkun synes jeg brun (brown ale) er perfekt, den litt nøtteaktige bitterheten er utmerket til det lyse, delikate kjøttet. Rødvin er også sabla godt, pinot noir vil være amerikanernes valg, men man kan selvfølgelig bevege seg langt opp i Burgund. Skal man gjøre som amerikanere, er gresskarpudding obligatorisk tilbehør. Jeg foretrekker erter.

Neste måned skal den amerikanske presidenten, Donald, rituelt benåde en kalkun. Vi får se om det blir en ekte Disney-historie.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.