Annonse

Annonse

14:50 - 17. oktober 2017

Alternativ feminisme

Hva kan vi lære av det fiktive landet Faguas og «Det erotiske venstrepartiet»?

Mange er slitne av å skulle leve opp til en dobbeltrolle, å være kvinne og mor, og samtidig være mann for å oppnå respekt i arbeidslivet, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Daniel Berehulak / Getty Images

«Har feminismen gått tapt i likestillingens navn?». Maria Berg Reinertsens artikkellange spørsmål bærer termer som historisk sett skulle handle om ett og samme prosjekt, «feminisme» og «likestilling». Debatten runger i media, og jeg tenker: Var det dette kvinnesaksforkjempere tidlig på 1900- og senere 70-tallet så for seg? Det er nok både salte og søte tårer som vanner flowerpoweren på disse kvinnenes minnerike gravstøtter og tilbaketrukne pensjoniststuer.

Reinertsen treffer nåløyet når hun gir arbeidslivet skylden. Ved å tilpasse seg en verden skapt av og utviklet for menn, spiller kvinner en viktigere rolle på arbeidsmarkedet. Stadig er det et krav at morsrollen, omsorgsrollen og utenforliggende institusjoner må omstilles for å oppnå mål om full likestilling innenfor rammene av de samme mannsdominerte strukturene. Men at arbeidslivet er statisk og uforanderlig, stemmer ikke.

Romanen Kvinnelandet (El país de las mujeres) av den nicaraguanske feministen Giaconda Belli setter dette på spissen. Hun skriver om det fiktive landet Faguas, hvor den kvinnelige lederen for Det erotiske venstrepartiet, med høyhælte sko i partilogoen, kommer til makten basert på en agenda om å rydde og vaske landet som bare kvinner kan, og å oppdra og stelle for befolkningen med den omsorg en kvinne vier sine barn. «Istedenfor å bevise at vi er like bra som menn, og derfor dyktige nok til å styre, bør vi legge vekt på det feminine, det dere vanligvis skjuler, som om det var en svakhet. Er det noe dette landet trenger, er det en som bysser det, skjemmer det bort … en mamacita». Alle menn i offentlige stillinger beordres til å forlate sin post i en periode og la kvinner ta over styringen, samtidig som et vulkanutbrudd forårsaker lavere testosteronnivå hos menn.

Jeg mener kjønn er sosialt konstruert og performativt. Kjønn er noe en gjør og som samfunnet stadig forhandler frem gjennom diskursive praksiser, ikke et resultat av hva man er og hvilke egenskaper en har. Derfor er det problematisk å klassifisere noen karaktertrekk som feminine. Og vi skal selvfølgelig ikke forandre menns testosteronnivå, heller ikke utklasse dem i maktposisjoner. Belli har likevel et poeng: « … vi gikk inn i arbeidslivet, men arbeidslivet tilpasset seg ikke oss. Det er påtenkt menn som har koner. Hvis vi kvinner hadde organisert verden, ville det ikke være noe skille mellom arbeidsliv og familieliv. Man kunne nyte fantastiske og kostnadsfrie barnehager på den enkelte arbeidsplass. Vi kunne være sammen med barna våre i kaffepausen. Når barna trengte å bli ammet, kunne vi gjøre det. Vi ville få bonus for hvert barn vi brakte til verden» (sitater oversatt av undertegnede).

Kan året i «utenforskap» ha gitt henne erfaringer arbeidslivet sårt kunne trenge?

Når det gjelder likestilling er ikke Norge og Nicaragua sammenlignbare, og i fremtidens norske arbeidsmarked er Bellis konkrete forslag til strukturforandringer neppe realistiske. Men debatten om likestilling knyttet til organisering av arbeidsliv og familieliv skal løpe videre. Dagens moderne familie lider under forventningspress fra alle kanter, det være seg oppdragelse av fremtidige samfunnsborgere eller krav om å produsere maksimalt i arbeidsmarkedet. Omsorgssentre for eldre, økt barnehagedekning, foreldrepermisjon og fedrekvote er alle statlige imperativ som gjør det mulig for kvinner å arbeide på likere linje med menn. Når mange kvinner likevel har høyere sykefravær og velger å jobbe deltid og være hjemme med barna, kan det skyldes at ovennevnte strukturer er bygd på et lite egalitært grunnlag? Det er på tide å flytte debatten bort fra den «stakkars» kvinnen som etter et år hjemme er mindre attraktiv på arbeidsmarkedet. Kan dette året i «utenforskap» ha styrket hennes humane kapital og gitt henne erfaringer arbeidslivet sårt kunne trenge?

Skal vi nå feministiske mål, må samfunnet tilpasses kvinnen, ikke omvendt. Bare da får vi reell likestilling hvor kvinner verdsettes som kvinner, ikke etter en standard med menn som referansepunkt. Vi må bryte med tradisjonelle forestillinger om at kvinner er mer egnet til reproduktive oppgaver, og gjøre det mulig for kvinner å skape karriere på lik linje med menn. Samtidig må vi ta høyde for at mange kvinner ikke ønsker å være som menn, uten at dette nødvendigvis betyr at vi står i fare for å falle tilbake til forgangne femtitallsidealer.

Mange er slitne av å skulle leve opp til en dobbeltrolle, å være kvinne og mor, og samtidig være mann for å oppnå respekt i arbeidslivet. Ved å slette mannsidealet som standard, kan vi begynne å tenke ut nye alternativer. Før vi verdsetter kvinnen som kvinne, og forstår strukturene bak valget om å ta ut mesteparten av permisjonstiden, bør vi være forsiktig med å frata henne rettigheter som vanskelig kan reverseres. Vi må heller ikke glemme at fedrekvoten er et viktig politisk virkemiddel, og at en normskapende lengde på denne fortsatt er nødvendig for å oppnå reell likestilling på arbeidsmarkedet og på familiearenaen. Derfor sier jeg foreløpig ja til en tredeling av foreldrepermisjonen, og ja til økt fedrekvote. Vi må heller ikke glemme barnets behov, som ofte overdøves av likestillingsdebattens binære karakter.

 

 Ann Cathrin Corrales-Øverlid forsker på kjønn og migrasjon og er Visiting Graduate Researcher ved The University of Southern California (2017-2018). 

Annonse