14:06 - 20. september 2017

Slutt å tenke selv

Her er et slag for å slutte å tenke selv. I hvert fall ikke helt selv, skriver Stine Engen.

Redaktør Truls Lie har vært i hardt vær etter publiseringen av siste utgave av avisen Ny Tid. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

Interessen for filosofi gjør at man kan stille vanskeligere spørsmål enn andre, sier Ny Tid-redaktør Truls Lie. Men er det alltid beste måte å nå frem til sannheten på? 

Da avisen Ny Tid torsdag 14. september publiserte artikkelen «Innlysende at 9/11 var en eksplosjon» på forsiden, gikk det ikke mange timer før oppstandelsen var stor. I artikkelen ble vi fortalt at det er gode grunner til å tro at Tvillingtårnene falt som resultat av en kontrollert sprengning eller rivning. Samtlige medier og en rekke debattanter i sosiale medier kritiserte Ny Tid for å ukritisk gi plass til konspirasjoner, og Klassekampen sa at de nå vil revurdere distribusjonsavtalen de har med avisen.

Men ifølge ham selv var det artikkelens kritiske aspekt som gjorde at redaktør Truls Lie valgte å trykke artikkelen. I et intervju med Morgenbladet dagen etter publiseringen sa Lie: «Jeg mener det er avisers oppgave å bringe frem det som er mistenkelig.»

I lys av alle anklagene om fake news som kastes rundt fra alle sider, er han ikke den eneste som er mistenksom på om den informasjonen han mottar, er den riktige. Holder vi alle på å bli kjellermenn med aluminiumshatter?

 

Vi forstår verden ved å fortelle historier om den, og uten samtale og korreksjon fra andre blir historiene våre stående ensomme.

I boken Suspicious Minds fra 2015 forsøker psykolog Rob Brotherton å forklare nettopp konspirasjonsteoriene og deres skjulte logikk. Det han vil vise, er hvorfor vi alle i prinsippet er tilbøyelige til å tro på konspirasjoner, og at dette ikke er noe nytt. Grunnleggende, skriver Brotherton, er konspirasjonsteorier ubesvarte spørsmål: «In the world according to conspiracy theories, appearances mislead, and nothing is quite as it seems.»

På denne måten finnes det alltid to verdener i konspirasjonsteorien: en ekte og en hovedsakelig skjult verden som dekker over sannheten. For å finne frem til den skjulte måten tingene henger sammen på, forklarer konspirasjonsteoriene alt; alle hendelser i verden henger sammen som små brikker i et større puslespill. Det går derfor heller ikke an å motbevise en konspirasjon, fordi det er en del av konspirasjonstanken at «den tilsynelatende verden» alltid vil prøve å forkaste konspirasjonen som falsk. Enhver motstand bekrefter på denne måten konspirasjonen selv.

Konspirasjonsteorier trives generelt best blant folk som anser seg selv som maktesløse og på utsiden av samfunnet, ifølge Brotherton. Og det er ikke nødvendigvis irrasjonelt: At det finnes mekanismer i samfunnet som noen ganger holder marginaliserte personer på plass, er ingen hemmelighet. Mistanken eller konspirasjonen kan gi en følelse av kontroll i en ellers maktesløs posisjon.

 

Å vite når en mistanke er korrekt eller ei, er heller ikke lett. Brotherton ramser opp flere biaser, forutinntatte holdninger, som hindrer oss i å gjøre gode vurderinger av ulike påstander. For det første tror vi at alle andre tenker på samme måte som oss selv, og for det andre søker vi etter beviser på det vi allerede tror er sant som bekrefter vårt verdensbilde. Begge deler forsterkes av vår hang til å lufte tanker og meninger i et ekkokammer av meningsfeller. For det tredje er vi tilbøyelige til å tro at alt som skjer i verden, skjer fordi noen har villet det. For eksempel viste Hillary Clintons e-postskandale seg å hovedsakelig handle om digital udugelighet. Allikevel var få villige til å slippe antagelsen om at forsøk på korrupsjon og juks lå bak. For det fjerde, som Brotherton skriver, vil vi «at størrelsen på en hendelse skal reflektere størrelsen på det som forårsaket den. Når utfallet av en hendelse er betydelig eller sjelsettende i en eller anden form, tror vi automatisk at den må ha blitt forårsaket av noe like betydelig og skjellsettende.» Vi tar ofte feil, idet små, ubetydelige hendelser kan ha enorme og uante konsekvenser, og noe som er omstendelig planlagt, kan ende med små konsekvenser. Det er ikke tilfeldig, som Brotherton poengterer, at det finnes så mange flere konspirasjonsteorier om mordet på Kennedy enn mordforsøket på Reagan. Attentatet på Kennedy var vellykket og ble en betydningsfull historisk hendelse. Det mislykkede mordforsøket på Reagan er glemt i historien, nettopp fordi det ikke hadde noen videre konsekvenser.

 

Alex Jones, berømt konspirasjonsteoretiker og grunnlegger av Infowars.com, uttalte tidligere i år til magasinet The Atlantic at «vi har nådd et globalt vendepunkt, hvor menneskeheten selv søker etter nyheter og ikke lenger aksepterer blindt det den etablerte pressen prøver å stappe ned i halsen på dem. Det er en ny reformasjon som foregår i folks sinn mot den gamle status quo og den gamle ordenen. Dette er et ekte opprør mot eliten.»

Høres det kjent ut? Påstanden er som et ekko av den filosofiske kritikken som hele tiden prøver å avdekke ideologien og makthavernes skjulte systemer. Den franske tenkeren Poul Ricoeur identifiserte denne tenkemåten særlig hos Marx, Freud og Nietzsche, og kalte dem for «mistankens mestre» på grunn av deres grunnleggende mistenksomme utgangspunkt. Litteraturteoretiker Rita Felski skriver også at de tre kan sies å være «arkitektene bak en særlig moderne fortolkningsstil som omgår åpenbare eller selvfølgelige meninger, for å trekke ut mindre holdbare og flatterende sannheter.» Men for Felski er denne måten å tenke på kritikkens undergang. Hvis man alltid angriper noe med mistankens blikk, er kritikken selv blitt den samme form for «common sense», som den prøver å avkle.

 

I intervjuet i Morgenbladet antydet Truls Lie at hans interesse for alternative 9/11-forklaringer hadde å gjøre med hans bakgrunn i filosofi. «Det å være trent i refleksjon gjør kanskje at man kan stille vanskeligere spørsmål enn andre», sier Lie, men bedyrer at han aldri har vært spesielt opptatt av konspirasjoner og har en sunn skepsis. «Det er klart at har man lest franske filosofer, så får man et mer nyansert blikk på makt», fortsetter han.

Det både Brotherton og Felski viser, er at det mistenkelige blikket ikke avviser sannheten som sådan. Snarere er sannheten skjult av «makten», «eliten» eller «systemet». Konspirasjonstenkningen står på denne måten ikke i en motsetning til opplysningstanken, slik det er en tendens til å tro. I stedet ligner den, i sin (sunne) skeptiske holdning til verden rundt og i å kun stole på egen fornuft.

Og det er dette som er mistenksomhetens fallgruve. Den retter seg innover og lukker seg i sin egen sikkerhet. Vi forstår verden ved å fortelle historier om den, og uten samtale og korreksjon fra andre blir historiene våre stående ensomme, som enkle ofre for feilaktige slutninger.

 

David Dunning, professor i sosialpsykologi, mener at informasjonsveldet i dagens samfunn bidrar til å forsterke utbredelsen av falske ideer. For halvannet år siden uttrykte han advarende til BBC: «Selv om noen vil profitere på all den informasjonen som nå bare er et klikk unna, vil mange bli villedet inn i en falsk følelse av ekspertise. Min bekymring er ikke at vi mister evnen til å tenke selv, men at det er blitt for lett å tenke selv. Vi burde konsultere andre mye mer enn vi tror. Andre folk kan godt være like feilaktige som oss selv, men ofte kan deres meninger hjelpe et godt stykke på vei til å korrigere våre feil, på samme måte som vår feilaktige ekspertise kan hjelpe med å korrigere deres feil.»

 

Så her er et slag for å slutte å tenke selv. I hvert fall ikke helt selv.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Vi trenger en statusheving av forfatterrollen i norsk akademia.»