Annonse
08:32 - 22. september 2017

Rotet som oppstår underveis

FETTMed et elektrisk språk, intelligens og lidenskap, blant annet for analsex, skriver Maggie Nelson om å være et menneske i prosess. The Argonauts er en omfavnelse av flytende identitet.

Foto: John D. & Catherine T. MacArthur Foundation
Annonse

Fett er et feministisk tidsskrift, i tillegg til konsert- og debattarrangør, foredragsholder og samfunnsdebattant. Målet vårt er å skape et feministisk, offentlig rom for diskusjon og refleksjon, som bygger ned gjerdene mellom akademia og aktivisme.

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

I Self-Portrait/Cutting (1993) har den amerikanske fotografen Catherine Opie (f. 1961) fått skåret inn i huden et bilde av en familie, to strekmennesker som holder hverandre i hendene, i forgrunnen av et hus, en himmel, en sol og en hvit sky. Tegningen er i en barnslig stil, slik seksåringer lager mange av på papir, mens på Opies rygg er strekene røde, ferske kutt. Vi ser kun bakhodet, skuldrene og ryggen, en tatovering på høyre arm; hun står med ansiktet vendt mot en vegg av grønn velur. De røde linjene og det kortklipte håret står i kontrast til det grønne. Portrettet er konfronterende, utleverende, fylt av lengsel og smerte.

 

I Self-Portait/Pervert (1994) ser man Opie forfra; her har hun fått risset inn ordet «pervert» på brystet, som en kommentar til en pågående aids-kampanje rettet mot det seksuelt radikale undergrunnsmiljøet som Opie var en del av. Hun sitter på en stol, naken fra navlen til halsen, kledd i en svart, tettsittende skinnbukse og heldekkende maske, insektlignende, med bare noen små hull til å puste gjennom nesen. Armene er spiddet av tilsammen 46 nåler, boltet inn i huden i symmetriske rader fra håndleddene til skuldrene, mens Opie sitter rolig og rak i ryggen, med hendene i kors, hvilende i fanget.

 

I begge portrettene er det en verdighet og eleganse, en kontrollert komposisjon og samtidig noe nakent, dypt personlig og sårbart; et begjær blottstilt av kameraet, som i følge Opie var hennes mest intime kommunikasjonsmiddel siden barndommen. Ti år senere, i Self-Portrait/Nursing (2004), går Opie tilbake til selvportrettet med et helt annet følelsesuttrykk; nå ser vi henne ammende med sønnen i fanget, og avrisset fra bokstavene – p – e – r – v – e – r – t – fortsatt synlig på brystet. Kroppens historie kan leses i huden, mens fotografiet føyer seg inn i en klassisk tradisjon av mor-og-barn-portretter. I et intervju sier Opie at det mest radikale for henne på dette tidspunktet, ville være å slå seg til ro med familie, hus og hage. Siden de fleste forbandt henne med det hun omtaler som lakk-og-lær-samfunnet i San Francisco, ville det være mer sjokkerende, mer revolusjonært, å gjøre noe så enkelt eller vanskelig som å leve et konvensjonelt familieliv.

 

Motsetningsfulle transformasjoner

Hvorfor innleder jeg denne teksten om Maggie Nelsons The Argonauts med å beskrive Catherine Opies selvportretter? Delvis fordi jeg syns portrettene er interessante å trekke frem i et nummer med temaet morskap, fordi et sted må jeg begynne, og fordi Opies kunstneriske uttrykk inneholder mange av de samme motsetningene og kompleksiteten som jeg finner i Nelsons bøker. The Argonauts åpner for eksempel med en beskrivelse av analsex og er samtidig en historie om en familie; et ord Nelson sier at hun mislikte inntil hun skrev boka og på den måten gav ordet et nytt og mer inkluderende innhold. Boka kan i likhet med Opies bilder kalles et selvportrett: Sjangeren er en type teoretisk selvbiografi eller memoar, overskridende i form og innhold. Mest av alt leser jeg The Argonauts som en tekst om overganger eller transformasjoner: Mens Nelson går gravid med sitt første barn, får kjæresten Harry Dodge hormonell og kirurgisk behandling for å bli «mer og mer mann». Men heller enn å se disse endringene som lineære start-til-mål-forløp, er Nelson opptatt av prosessene i seg selv, som ikke nødvendigvis forlater én tilstand til fordel for en annen, men heller er litt både-og. Nelsons stemme er kompromissløs. Mens hun i det første avsnittet skriver,

 

«En venninne (…) foreslår at jeg tatoverer ordene HARD TO GET på tvers av knoklene, som en påminnelse om de mulige fruktene av en slik holdning. I stedet triller ordene jeg elsker deg ut av munnen min som en besvergelse den første gangen du tar meg i rumpa, med ansiktet presset ned i sementgulvet i den fuktige og sjarmerende bachelorleiligheten din. Du hadde Molloy på nattbordet og en samling dildoer i dusjen. Kan det bli bedre? Hva liker du, spurte du, og forsøkte å finne et svar,»[i]

 

veksler hun i det neste til Wittgensteins ideer om det usagte i språket. Det personlige og teoretiske oppleves like naturlig og nødvendig, to sider av samme sak, i det som kan leses som en undersøkelse av begjær, identitet, og språkets og kjærlighetens muligheter og begrensninger. Hvert avsnitt presenterer en ny tanke eller et nytt perspektiv, slik at boka blir en fortløpende diskusjon der Nelson går i dialog med filosofer og forfattere som Gilles Deleuze, Judith Butler, Jacques Lacan, Susan Sontag og Eileen Myles – for å nevne noen. Setningene tar ofte form som spørsmål som ikke nødvendigvis besvares, men som aktiverer leseren til å tenke selv og løsne opp i fastlåste konklusjoner: «Er det noe iboende skeivt med graviditet, i den grad det så dypt forvandler ens «normale» tilstand, og medfører en radikal intimitet med – og fremmedgjøring fra – ens egen kropp? Hvordan kan en så rar og vill og omveltende erfaring også symbolisere den ultimate konformitet?»

 

Nelson nevner også Opies portretter, både i The Argonauts og i den tidligere boka The Art of Cruelty (2011). Hun skriver at det radikale, og for noen problematiske, med Opies posisjon nettopp er blandingen av det overskridende og det normale. Opie holder seg ikke stabilt til en bestemt rolle eller et bestemt miljø, men lar i stedet alt være en del av livet og arbeidet – om det er portrettserier fra fetisjklubber eller bilder der motivene er domestic bliss. Dette er også Nelsons styrke – hun blander sammen synspunkter og situasjoner man i utgangpunktet tenker på som motstridende, og demonstrerer på den måten et svært selvstendig intellekt. The Art of Cruelty, for eksempel, er et studium av sadisme, masokisme, ondskap og vold i kunst og litteratur, en bok Nelson skrev mens hun gikk gravid. På spørsmål om hvordan hun klarte å jobbe med «alt dette mørke materialet» i denne perioden, svarer Nelson at ja, «den gamle aristokratiske hvite mannen må selvfølgelig begrense kvinnen til kroppen hennes, slik at ingen unngår å se den åpenbare selvmotsigelsen, den gravide kvinnen som tenker». I The Argonauts tar hun opp temaer som kjønn, skeivhet og feminisme; hun er elitistisk i bruken av teori og referanser, og skriver samtidig setninger så enkle, direkte og freidige som, «Jeg er interessert i analsex. Jeg er interessert i det faktum at klitoris, forkledd som en diskret knapp, sveiper over hele området som en djevelrokke, der det er umulig å si hvor de åtte tusen nervene begynner og slutter.»

 

Er ordene nok?

Kjærlighet i «The Argonauts» kan forstås som «kompatible perversiteter».

Kjærlighet i The Argonauts kan forstås som «kompatible perversiteter»: «Hvorfor tok det så lang tid før jeg fant en som perversitetene mine ikke bare kommer overens, men matcher perfekt med? Da som nå sprer du lårene mine med dine lår og presser pikken inn i meg, fyller munnen min med fingrene dine.» Den kroppslige forbindelsen er fullstendig, oppløsende, og samtidig er det et forhold som avhenger av en avstand eller åpenhet, noe ikke fastlåst, men en kontakt mellom individer i utvikling eller splittelse. Det selvoppløselige og transformative er også gjengitt i tittelen: Argo er et skip fra gresk mytologi som ble ødelagt og bygd på nytt med nytt materiale, men likevel beholdt det samme navnet. Nelson knytter myten til den innledende kjærlighetserklæringen – hver gang hun sier jeg elsker deg, har ordene en ny betydning, selv om bokstavene er de samme.

 

Mens Nelson skriver, er Harry Dodge kunster og «interessert i virkeligheten av min fantasi». Hennes påstand om at «ord er gode nok» utfordres av kjæresten som «har dedikert en livstid til overbevisningen om at ord ikke er gode nok». Og, «ikke bare ikke gode nok, men ødeleggende for alt som er godt, alt som er ekte, alt som er flyt». Uenigheten mellom de to skaper en interessant dynamikk og mulighet for argumentasjon – hun er den med en munn der ordene jeg elsker deg lett ramler ut, samtidig som tankene er i konstant bevegelse og etter noen sider uttrykker hun selv en mulig tvil, «Hvordan kan ordene ikke være gode nok?»

 

Spørsmålet er både språkteoretisk og filosofisk – i hvilken grad kan ord hjelpe oss til å forstå og nå inn til hverandre kontra i hvilken grad står de i veien og skaper misforståelser – og mer spesifikt knyttet til forholdet mellom det skrivende jeg-et og kjæresten som hun foretrekker å omtale bare som «du», for å unngå den problemstillingen det er å finne et passende pronomen til en som verken er helt «hun» eller «han», men litt begge deler. Det personlige er politisk. Nelson viser til Djuna Barnes som «bare elsket Thelma», og Gertrude Stein som på samme måte bare elsket Alice, uten å redusere kjærligheten til en definisjon. «Jeg forstår at det er politisk provoserende», skriver hun, «men jeg har også alltid tenkt på det som litt romantisk – det romantiske i å la en individuell erfaring av begjær få en høyere prioritet enn den kategoriske». Hun skriver om en situasjon på en fest, der en person kommer bort og spør om Nelson har vært med andre kvinner tidligere, og legger til at streite kvinner alltid har vært interesserte i Harry. Nelsons respons er en serie spørsmål:

 

«Var Harry en kvinne? Var jeg en streit kvinne? Hva hadde mine tidligere forhold til «andre kvinner» å gjøre med dette? Hvorfor måtte jeg tenke på andre «streite kvinner» som var interesserte i min Harry? Var hans seksuelle utstråling, som jeg allerede følte var enorm, en type trylleformel jeg hadde falt for, som jeg ville komme ut av forlatt, etter hvert som han gikk videre for å forføre andre? Hvorfor snakket denne kvinnen, som jeg knapt kjente, til meg på denne måten? Når ville Harry komme tilbake fra toalettet?»

 

Å ikke ville plasseres

Scenen demonstrerer Nelsons evne til å knytte det politiske og eksistensielle til det dagligdagse; fra å sette spørsmålstegn ved definisjoner som streit og ikke-streit til å lure på når kjæresten kommer tilbake fra toalettet; og dessuten konflikten som kan oppstå i møtet mellom individet, eller i dette tilfellet paret, og resten av samfunnet. Kvinnen i selskapet vil gjerne plassere Nelson, siden det vil gjøre small-talken enklere, men Nelson vil ikke plasseres. Det radikale med The Argonauts er nettopp at forfatteren ikke aksepterer den tradisjonelle todelingen mellom mann og kvinne eller streit og ikke-streit. I stedet er boka en meditasjon over hva det vil si å ikke innfinne seg med de tildelte rollene, og heller ikke forholde seg til et forventet livsforløp. Teksten er et eksempel på livet som improvisasjon, der det ikke er en klar løsning på eventuelle problemer, men derimot en åpenhet for det ubesluttsomme. Harry, for eksempel, sier «Jeg er ikke på vei noe sted». I en løsningsorientert kultur, som tenker på utvikling og endring som lineære prosesser med en klar begynnelse og definerte mål eller oppnåelser, er denne ubesluttsomheten forstyrrende. Nelsons ønske om å ikke «fikse feilene», men heller la dem komme til syne, være en del av samtalen, er forfriskende i sin manglende løsningsorientering. Holdningen relateres både til skrivestilen og ideen om selvet: The Argonauts er en omfavnelse av flytende identitet, en forståelse av subjektet som relasjonelt og i prosess – en aksept for alt rotet som oppstår underveis.

Det radikale med «The Argonauts» er nettopp at forfatteren ikke aksepterer den tradisjonelle todelingen mellom mann og kvinne eller streit og ikke-streit.

Om sin egen praksis sier Nelson at hun er en «serie-minimalist», og en empirist mer enn en filosof, da hun er opptatt av å finne frem til vilkårene hun skriver innenfor heller enn «å gjenoppdage det evige eller universelle». Som en kommentar til kjønnsforskningspioneren Eve Kosofsky Sedgwicks essay «Jane Austen and the Masturbating Girl», trekker Nelson en parallell mellom onani og det å verdsette sitt intellektuelle arbeid. «Enda verre, i en kultur dedikert til å utvanne humaniora, sammen med annet arbeid man gjør av kjærlighet og som ikke tjener kapitalens Gud: en som liker det meningsløse, perverse arbeidet sitt og til og med får betalt for det.» Hun snakker om lesere og andre skrivende som har marerittaktige fantasier om hva som vil skje dersom de uttrykker sine sanne følelser, meninger eller begjær – i rollen som forfatter som skriver så tett på sitt eget liv møter hun gjerne denne engstelsen, og forteller om et publikum som virker sultne etter aksept og tillatelse til å skrive uten filter. Frykten for sosial sanksjonering forklarer kanskje noe av interessen for prosjekter som Min Kamp, der det personlige, trivielle og emosjonelle opptar så mye plass i det offentlige rommet. I Nelsons tilfelle blir dette også et kvinnespørsmål; det er noe ekstra skittent og provoserende i en kvinne som tar ansvar for sin egen nytelse, som skaper et eget språk og uttrykker et selv i prosess.

 

 

[i] Alle sitater fra The Argonauts er (liberalt) oversatt av artikkelforfatter.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PAN: Som mange sivilisasjoner før oss er vi i ferd med å rulle nedover en hullete trapp.

SYN OG SEGN– Eg hadde noko eg måtte seia, det kjendest som ei plikt, seier Jon Fosse.

MONTAGESI Euphoria klemmes snøfnuggenerasjonens tenåringer så hardt at gørra tyter.

MEDIEHISTORISKDen første beskrivelsen av World Wide Web stammer fra 1989.

ARGUMENT: Alle elever skal læres opp – i selve livet.