Hva skyldes Arbeiderpartiets elendige valg? Svaret både fra kommentarer og partiet selv er at distriktsopprøret har feid partiet av banen. Man ser for seg hvordan en Oslo-sentrert Ap-ledelse dyrket egen fortreffelighet, mens utkantene sank i havet, en trist visjon som forbilledlig understøttes av Aps ufrivillig parodiske valgplakat for 2017 der en krympet Jonas Gahr Støre i forvokst Lillelord-kostyme mot en apokalyptisk rød bakgrunn skjærer en slem grimase, mens han som en dødens engel forkynner at «alle skal med». Men distrikter er så mangt. Ap gjorde et normalvalg ute i sørvest, der arbeidsledigheten fortsatt herjer som følge av nedgangen i oljenæringen. Her hadde partiets virkelighetsbeskrivelse troverdighet. Katastrofen inntraff i Nord-Norge der partiet mistet en fjerdedel av velgerne i forhold til det allerede svake resultatet fra 2013. Hva er det som skjer i nord?
Han har som den første Ap-lederen på snart hundre år ikke gått partiets nesten livslange formelle og uformelle skole.
Det enkleste svaret er at nordlendingene har gitt de blå-blå fornyet tillit etter fire gode år. Solberg og Jensen møtte nedgangen i olje med generell motkonjunkturpolitikk, det vil si med å strø penger jevnt ut over hele landet for å motvirke bortfallet av arbeidsplasser i olje. Men Nord-Norge har ikke mistet mange arbeidsplasser i olje og gass, i høyden har en forventet videre vekst i næringen uteblitt. Fiske, oppdrett, turisme og ikke-oljerelatert industri går derimot så det suser. I tillegg kommer veimilliarder fra Frp og gode tider i offentlig sektor. Landsdelen har Norges raskeste vekst, bare mangelen på arbeidskraft setter grenser. Da det under valgkampen utgikk bud fra Youngstorget om at landet var i krise og at skatteøkninger måtte til, ble ikke dette forstått i en del av landet der økonomien går på steroider.
Samtidig har Arbeiderpartiet under Støre konsekvent unnlatt å markere seg som opposisjonsparti i de sakene der de blå-blå faktisk har skapt misnøye i nord. Ap har vært pådriver for politireformen, utydelige i fiskeripolitikken og uinteressert i forslag om å koble Finnmark og Troms til det nye jernbanenettet som bygges i Nord-Finland og Nord-Sverige. De markerer heller ingen avstand til Børge Brendes boikottlinje, som er upopulær i en landsdel der det økonomiske og kulturelle samarbeidet over grensen til Russland betyr mye. Samtidig inngår Ap et forsvarsforlik som innebærer å flytte kompetanse fra nord til sør. Det etterlater et inntrykk, i det minste symbolsk, av at Nord-Norge – med en tredjedel av Norges landareal og to tredjedeler av sjøterritoriet – ikke skal forsvares, i en usikker tid. Dette har vært en gavepakke til Senterpartiet, som har troverdighet i forsvarssaker.
Les Ståle Wigs reportasjer: Apokalypse nå og Da Jonas møtte folket
Så kan man si at nordlendingene er utakknemlige. Nordområdestrategien som Støre sto for da han var utenriksminister, la noe av grunnlaget for de senere års gode utvikling i nord. Uansett hvordan det går videre med Støre som Arbeiderpartileder, vil han gå inn i historien som en betydelig utenriksminister. Delelinjeavtalen med Russland står fjellstøtt, og i FNs organer fikk man gjennomslag for at Norge har suverenitet over havområdene i nord, nesten helt opp til Nordpolen. Jan Kjærstad skrev en gang en roman om erobreren Jonas Wergeland. Virkelighetens store norske erobrer heter også Jonas. For moderne stater er suverenitet over havområder like verdifull som over landområder. Litt kynisk kunne man si at Støres diplomatkorps erobret like mye territorium for Norge som panzerkolonnene gjorde for Tyskland i begynnelsen av annen verdenskrig. Det ble ikke gjort med provoserende nasjonalisme som bare kan skade et lite land som Norge, men med snedig diplomati uttrykt i det verdensborgerlige språket og tankesettet som er naturlig for Støre.
Hvorfor lar ikke magien seg overføre til innenrikspolitikken? Hele Støres bakgrunn, utdanningsløp og yrkeskarriere peker mot utenrikspolitikk. Han er den fødte utenriksminister. I innenrikspolitikk er Støre derimot en slags autodidakt, en selvlært person. Han har som den første Ap-lederen på snart hundre år ikke gått partiets nesten livslange formelle og uformelle skole. I stedet har han måttet lære seg Norges fjorder og daler i voksen alder. Støre er lærenem, men rammes likevel kanskje av det Jens Arup Seip kaller autodidaktens uunngåelige svakhet: Han tar lærdommen for bokstavelig. Som eksempel trekker Seip frem Ramsey MacDonald, leder og en av pionerne i det britiske Labour. Da de konservative løsrev pundets verdi fra gullstandarden under krisen i 1931, skal MacDonald ha sagt: «Nobody told me I could do that». Den flinke arbeidergutten MacDonald hadde som statsminister ofret både prinsipper og partiprogram for å forsvare gullstandarden, et dogme i datidens økonomiske teori.
Det er kommet noe dogmatisk og umusikalsk over Arbeiderpartiets distriktspolitikk i de senere år, som om man forholder seg til en abstrakt forestilling om «utkanten», mer enn et konkret og levende mangfold. Senterpartiet, som tradisjonelt er et interesseparti for Hedmarks godseiere og Trøndelags storbønder, får definere hva «folket» og «distriktene» er. På flukt fra egne standpunkter i kommunalpolitikken virker «ørnen blant partiene» både nærsynt og vinglete. Kommunesammenslåing er upopulært i Senterparti-kommuner, men ikke i byene der de bor som betaler overføringene som må til om en kommune med tusen innbyggere skal kunne gi et tidsmessig tjenestetilbud. Nordlendinger flest er byfolk. Ap-velgere er, i motsetning til Sp- og SV-velgere, ikke opptatt av å pumpe subsidier ut av staten så de kan leve av å ro fiske og holde noen sauer. De er industrivennlige og vil ha samferdsel, robuste offentlige enheter og tjenester og fremtidsrettet nærings- og byutvikling, så kan klare seg selv og bidra til felleskapet. Ap har det siste året rotet bort noe av sin viktigste politiske kapital i distriktene, nemlig statusen som nasjonalt omstillings- og moderniseringsparti. Det er alvorlig nå når det avanserte norske industrisamfunnet skal omstilles til tiden etter oljen.