Annonse
00:00 - 29. september 2017

Er det egentlig ydmykt å kategorisere seg selv som «ydmyk»?

Etikeren svarer.

Annonse

Kjære etikeren. Enkelte mannlige, norske filmskapere bruker gjerne ordet «ydmyk» om seg selv i intervjuer, og når de mottar priser for sitt virke. Men er det egentlig ydmykt å kategorisere seg selv som «ydmyk»?
Vennlig hilsen Einar Aarvig og Aleksander Huser, filmjournalister

 

Etikeren: Jeg tror ikke det er så store kjønnsforskjeller i bruken av teatralske kategorier som «ydmyk» eller «hudløs». Selvsagt er det grisete ut over rimelighetens grenser å spekke sin tale med ord som målbærer så plumpe overdrivelser. Det er likevel mer et spørsmål om god eller dårlig smak enn om god eller dårlig moral. Jo. Også jeg har lagt merke til at det finnes en bøtte med adjektiver som er språksosiologisk stigmatiserende når de betraktes utenfra, samtidig som de gir bevisste eller ubevisste signaler om hvilken gruppe språkbrukeren ønsker å henregnes til. Ordene brukes av utvalgte grupper i helt bestemte sammenhenger for å formidle en tyst erklæring om tilhørighet. De som er tilstrekkelig «ydmyke» eller «hudløse» til rett tid på rett sted, kan regne med å sanke noen ukritiske stemmer – eller klemmer alt ettersom.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme