Audun Lysbakken snakket om Jeremy Corbyn, Bernie Sanders, Podemos, Syriza og de islandske venstregrønne. Han snakket om sosialdemokratier for fall, og kunne man ikke spore et visst håp i den stemmen? Etter «forty years of hurt», som det heter i det engelske fotballandslagets mest kjente supporterlåt, er det plutselig noe som glimrer der ute i Europa for venstresiden til venstre for sosialdemokratiet.
Nå vil du neppe høre en SV-er si at håpet er en svekkelse av Arbeiderpartiet. På kort sikt trenger SV et middels sterkt Ap for å få regjeringsmakt. Et selvimploderende arbeiderparti, à la det Danmark så for noen år siden, ville gitt mange partier vekst, og neppe noe flertall på venstresiden. Men sosialdemokratiets svøpe har vært en mangelfull evne til å omstille seg til nye realiteter – og det er en grunn til at tempoet for realitetsendringer neppe vil synke de neste årene.
I Lysbakkens fortelling har sosialdemokratiene tapt fordi de gikk med på å beskrive verden med høyresidens premisser. – Vi trenger ikke lenger å gi etter for høyresiden for å vinne frem, sa Lysbakken, mens han trakk frem en plan for mindre ulikhet (her en liten fotnote, siden dette er en idéanalyse: Merk hvordan alle partiene vil ha «mindre ulikhet», mens ingen vil ha «mer likhet»). Planen besto av mer barnetrygd, mer styring med arbeidslivet, bedre integrering, mer skattlegging av eiendom og at staten skal eie mer.
Alt dette er politikk som Arbeiderpartiet nok kunne være med på, men flere av punktene ville de neppe prioritere selv. Sånn sett treffer SV her planken for de eventuelle regjeringsforhandlingene. Men det spørs om dette treffer planken for valgkampen. Alle partiene snakker om økende ulikhet. Selv om SV sikkert har troverdighet på dette spørsmålet, må de også greie å bli hørt.
Alle partilederforedragene har vært uttrykk for partienes nisje, eller oppfatningen om den. Når de i praksis får lov til å snakke om alle områder på bare 45 minutter, er det avslørende hva de velger å fokusere på. SV trenger å markere seg ved å vise hvordan de skiller seg fra Arbeiderpartiet på den ene siden og de andre miljøpartiene på den andre. Samtidig er det kampen mot høyresiden SV egentlig har lyst til å snakke om. Det spørs om de får muligheten.
Først miljø. Forskjellen på SV, MDG, Venstre og KrF er at SV holder på ideen om at selve systemet er rigget mot miljøet, altså at bedrifter og investorer har lyst på kortsiktig profitt, mens klimaproblemene krever et lengre perspektiv. Det krever mer statlig styring. I tillegg mener SV at store forskjeller hindrer klimatiltakene, altså at «det røde henger sammen med det grønne», men det spørs om de ikke egentlig er ganske enige med de andre på dette punktet.
Så avstanden til Arbeiderpartiet. I tillegg til de generelle utfallene mot sosialdemokratiene rundt om i Europa, hadde Lysbakken et spor å følge i utenrikspolitikken. SV har alltid vært et parti mot Nato, og i Lysbakkens foredrag fikk vi kanskje et lite frempek til en strategi som kan fungere for partiet: Å klistre et digert portrett av Donald Trump på den massive, sikkerhetspolitiske konsensusen her i landet:
Det som ble kalt «det tredje standpunkt» i utenrikspolitikken er plutselig aktuelt igjen. For å unngå å bli en brikke i et spill mellom USA og Russland, for å unngå å bli dratt inn i nye kriger som fører til ustabilitet, og for å fortsatt være en pådriver for internasjonalt samarbeid i FN, trenger Norge å manøvrere oss til en egen og uavhengig posisjon i utenrikspolitikken. Det er ikke så lurt å la Donald Trump tenke for oss. Vi må tenke selv.
Det er ikke så behagelig å tenke på hvorfor «det tredje standpunkt», altså å ikke velge side i den kalde krigen, er aktuelt igjen. På den ene siden er forholdet mellom USA og Russland iskaldt. På den andre siden hadde Donald Trump, tre timer før foredraget, brukt Twitter for å skryte av atomvåpenarsenalet sitt, midt i en ordkrig med Nord-Korea.
En valgkamp på utenrikspolitikk hadde vært forfriskende, men at det ikke kommer til å skje er nærmest et dogme blant politikkens kommunikasjonsrådgivere. Det virker ikke som SV heller tror på dette som den store løsningen. Mens ulikhet i Norge fikk en halv time av Lysbakkens foredrag, fikk utenrikspolitikken tre minutter.
Lysbakken meldte seg også bare av den uutholdelige debatten om norske og kristne verdier og kultur, med en elegant retorisk schwung og en tradisjonell venstresideanalyse av hvordan verdispørsmål fungerer:
Men tenk på det, at hele den første delen av valgkampen ble satt av til en debatt om hva som er mest norsk av brunost og trollpikk. Det er en avledningsmanøver. Det skjer fordi høyresiden er redd for en valgkamp som handler om den viktigste konflikten. Redd for en valgkamp som skal handle om ulikhet og klima.
En drøy time etterpå behandlet Arbeiderpartiets Hadia Tajik, som også nylig ble intervjuet mens hun satt på nettopp Trollpikken, den samme utfordringen på en helt annerledes måte. Med Arbeiderpartiet ombord på kulturskuta får nok ikke Lysbakken viljen sin: Slaget kommer blant annet til å stå om imamslikking og vafler. Man skal likevel ikke se bort fra at en god del vil søke seg til SV – for å slippe unna.