Annonse

Annonse

00:00 - 11. august 2017

Nesten aldri ute til lunsj

Restaurantbransjen i Norge lever av bedriftsfylla, overgangsritualer og alkohol i helgene.

Norsk standard: Seibiff med bacon, sauterte grønnsaker og poteter badet i smør. Fra kantinen i Christian Krohgsgate 16, 2. august 2017.

Matpakkepolitikk

Frem mot høstens stortingsvalg forsøker Runar Døving å avvikle norsk matpakkekultur.

Tidligere artikler:

«Høyres slappe agurk» (16. juni)

«Det koster å spise» (14. juli)

Hvorfor er det så dyrt å spise ute i Norge? Hvorfor tar nordmenn selfie på restaurant?

Under et besøk hos en dansk forskningsorganisasjon spurte mine norske kollegaer hva de feiret (siden de fikk så god mat i lunsjpausen). Danskene skjønte ikke spørsmålet før de besøkte oss i Norge.

Høyre og næringslivet liker det liberale markedet. Det gjør jeg også, men hvordan vi burde spise, er ikke hva vi gjør. At man bør spise hva man vil, når man vil, med hvem man vil er fint, men naivt. Studenter i hotellfag tror gjerne at om man serverer god mat til en riktig pris så kommer det flere kunder, som et idealforhold mellom tilbud og etterspørsel. I denne fine modellen er kundene rasjonelle typer som vil ha god mat til god pris. Da setter de seg ned og spiser og blir fornøyde. I virkeligheten, derimot, styrer moralen.

 

I Norge blir man moralsk forarget over folk som starter dagen med snaps og kaviar. I Norge spiser Olav Thon knekkebrød med brunost til lunsj. Han kan gå på Maemo hver dag, men han er norsk og tror vond mat lutrer.

Oslos rikeste mann blir ikke lunsjkunde i byens restauranter. Det handler ikke om forholdet pris og kvalitet. En mental matpakke har satt seg fast i svelget mellom smaksløkene og moralen. God smak gir nordmenn en skamreaksjon, med beskjed fra amygdala om å bite i det tørre brød.

Matpakken ble oppfunnet av iherdige leger som skulle reformere barnas mat i en tid med underernæring. Matpakkens oppfinner, Olav Lien, tenkte at han kunne overtale de fattige bygdekommunene til å la foreldrene (bøndene) lage Oslofrokosten under overoppsyn. 81 år senere spiser alle skoler på samme fattige vis. Fra å være et u-lands nødløsning, er den blitt en moralsk sperre, og en utilsiktet katastrofe for hotell- og restaurantnæringen.

 

De viktigste utgiftene for en restaurant er husleie, lønninger og svinn. Når man ikke har kunder til lunsj og knapt til hverdagens middag, utnytter man ikke ressursene og må kompensere lavt volum med høyere pris. Hvis vi var som svensker, ville restaurantene være fulle til lunsj hver dag, og da vil kvaliteten øke og prisene synke. Men restaurantbransjen i Norge lever dessverre av feiringer, bedriftsfylla og alkohol i helgene.

Poenget er ganske enkelt. Mat er blitt en del av arbeidslinjen, man må fortjene god mat gjennom arbeid og forsakelse. Nordmenn tror derfor at mat til frokost og lunsj og hverdagens middag skal være asketisk og vond. Forestillingen godt = usunt, sunt = vondt blir hamret inn gjennom et pedagogisk skjult pensum.

Når denne kulinariske smørja blir spikret, blir reaksjonen at dine barn får samme ureflekterte oppdragelse. Så når de igjen får barn, blir første opphetede diskusjon i foreldremøte om man skal tillate sjokolade og syltetøy på brødskiven. Og hva med saft og yoghurt? Denne kulturen når restaurantene generasjon etter generasjon. Restaurant til hverdags – Gud forby!

 

God smak gir nordmenn en skamreaksjon, med beskjed fra amygdala om å bite i det tørre brød.

Arbeidslinjen, Luthers arv til sosialdemokratiet, er merkelig nok blitt absorbert av det som burde være det liberale og borgerlige Høyre.

Når man blir voksen tror man det skal være slik. «Man skal ikke klage!» Maten i kantinen er «grei», sier mine norske kollegaer. Da jeg gikk på ungdomsskole i Lyon organiserte vi elever opprør mot kvaliteten i kantinen. Og det selv om vi fikk mat som er bedre enn kantinen hvor jeg spiser til daglig.

Med et kvalitetskrav til mat som det u-land vi var da matpakken ble oppfunnet, fortsetter vi å spise gjerrig. Det gjør våre restauranter langt svakere enn nødvendig. Og bransjens arbeidere ser det som et nederlag å jobbe på et storkjøkken.

Det er mange gourmetkokker i Norge. Nivået på norske restauranter er blitt meget bra – i high end, men er svakt i alle andre ender. Å dra på tur gjennom Norge er begredelig hvis du ikke er rik og følger Visit Norways guide. Heldigvis har vi innvandrere, men selv for en familiebedrift er det vanskelig å holde det gående med så svakt belegg.

 

Ukens matforslag til velstående Høyre-folk

  • Skriv en epost til alle foreldrene i klassen til ditt barn med oppfordring om å droppe matpakken på mandag.
  • Ring din catering. Spander på resten av klassen.

Kjære Høyre. Det finnes en enkel strategi for å få nordmenn til å spise ute til hverdags: Send matpakken på museum. Hvis vi lærer neste generasjon til å tro at man bare blir et godt menneske av tørt brød og svett ost, vil også de skamme seg over å spise lunsjen sin ute. Fjerner man matpakken vil neste generasjon synes det er greit å spise mat som er servert. Om bare femten år, vil hotell- og restaurantnæringen doble sine inntekter. Og turister vil smile og komme tilbake.

Et artig poeng er at nordmenn omtaler svensker som gjerrige. Neste gang du spiser lunsj kan du smake på maten, og spørre deg selv om du egentlig er ganske gnien. Se lunsjen gjennom europeiske briller, der den rike nordmannen sitter som en onkel Skrue og spiser knekkebrød og brunost, mens han i fritiden transformeres til betalingsvillig, og drikker dyr vin med begge hendene.

Annonse