Annonse

Annonse

00:00 - 01. september 2017

«Hvilken moralsk status bør man tillegge hukommelsen som sannhetsvitne?»

Etikeren svarer.

Kjære etiker. De fleste familier har noen ankedoter om felles fortid, som gjenfortelles i mer eller mindre samme form når man samles. I det siste har jeg opplevd at to slike historier er blitt gjenstand for diskusjon i min familie, i begge tilfeller er det rollebesetningen i fortellingene det er uenighet om. I den ene historien, som min tante var øyenvitne til – boren skulle demonstrere en fallteknikk han hadde lært i militæret og endte med å rasere et helt kjøkken – har en yngre bror plutselig hoppet inn i hovedrollen, uten at den eldre protesterer. Den andre historien handler om en snarrådig handling som reddet dagen for alle involverte på en fottur for 35 år siden, der den som fortalte historien sist ga seg selv hovedrollen, til tross for at hun som – ifølge hennes versjon – faktisk reddet dagen den gangen var til stede. Hvilken moralsk status bør man tillegge hukommelsen som sannhetsvitne?

 

Etikeren: Uansett om man husker mye eller lite, bør det man husker alltid være under mistanke. Vi redigerer nemlig automatisk og med sikker hånd de hendelsene vi har vært med på. Fortid er identitetsgivende, og det betyr at fortiden manipuleres i overensstemmelse med skiftende behov. Her er det ikke bare snakk om hvilket hendelsesforløp man mener har funnet sted. Det er også et spørsmål om fortolkninger av det som er skjedd. Kjensgjerningene kan passe eller kollidere med de forsvarsverk individet trenger der og da. Det er altså ikke bare de andre som korrigerer våre erindringer – vi gjør det selv stadig og utrettelig. Hukommelsen er en skapende evne som tjener livets skiftende behov. En «god» hukommelse krever derfor oppfinnsomhet, fantasi og en viss påståelighet.

HER !

Annonse