Det var ikke vanskelig å se Arbeiderpartiets valgkampstrategi i Hadia Tajiks partiforedrag. Denne valgkampen skal handle om arbeidsliv og arbeidsplasser, det har Arbeiderpartiet arbeidet arbeidsomt for, i minst et år.
For Arbeiderpartiet er det mye å hente på en valgkamp på denne «hjemmebanen». Orden på jobben, norsk på byggeplassene, tariff og skikkelig lønn, strammere regler for midlertidig arbeid: Dette er saker med massiv oppslutning der ute, og som er blant de viktigste for folk som stemmer Arbeiderpartiet.
Så får heller folk som er interessert i klimakrisen, stemme på andre partier. I Tajiks foredrag var temaet underordnet næringspolitikken: Nordsjøen skal bli CO2-lager, og staten skal ordne både investeringskapital og forskning for å få det slik. Flere arbeidsplasser, vekst og rikdom og løsningen på alt. Det er fristende å legge stemmen ned til rolig nyttårstale-modus: «Det blir vår månelanding», kunne man si. Igjen.
Men tilbake til arbeidet. Det får heller være at også Torbjørn Røe Isaksen snakket om orden i arbeidslivet i sitt foredrag. Denne kritikken, at forskjellene mellom Ap og Høyre er små, biter ikke. Den er heller ikke presis. Det høres smått ut når valgkampen raser ned i detaljer om lærlinggarantier, antall dager man kan være midlertidig ansatt, detaljene i Nav-tilbudet til unge uføre, og så videre. Men mot denne anklagen har begge sidene gode innvendinger.
Den første innvendingen er at å fikle med slike små brytere i selve arbeidslivet og velferdsstaten har uforholdsmessig stor betydning for liv og land, på lang sikt.
Den andre innvendingen er at forskjellene mellom høyre- og venstresiden faktisk er tydelige på dette punktet. Høyre vil mene at Arbeiderpartiets politikk, med helliggjøring av arbeidsmiljøloven og velferdsordningene, er knefall for en stivbent og tilbakeskuende fagbevegelse. Arbeiderpartiet vil hevde at Høyres demontering av opparbeidede rettigheter er knefall for interessene til Høyres rike onkler.
Men det er interessant at Tajik snakket om arbeidsinnvandringen, for eksempel til malerbransjen, som et stort problem:
Dette er et av områdene i arbeidslivet vårt som er dominert av arbeidere fra Øst-Europa. Jeg vil skynde meg og si at jeg liker innvandrere! Dette er arbeidskraft vi trenger. De er óg med å bygge landet vårt. Men vi må ta inn over oss dette: Hvis du er 17 år gammel og lærling på en byggeplass, og du sitter alene med matpakken din fordi ingen av de andre snakker norsk … så er dette kanskje en grunn til at enkelte velger en annen vei.
Men om det ikke hadde vært for Arbeiderpartiets konsekvente og kategoriske kamp gjennom snart tre tiår, er det ingen selvfølge at vi ville hatt en EØS-avtale. Det er snarere det motsatte som er tilfelle: EØS-avtalen er mer enn noe annet et ektefødt barn av Arbeiderpartiet. Og i denne avtalen er Europa altså ett felles arbeidsmarked. Vi har forpliktet oss til å bygge ned hindrene for at latviske snekkere og polske elektrikere skal kunne komme hit.
Som vi har sett i Storbritannia, er det ingen selvfølge at folk har noen forståelse for det kompliserte regnestykket denne prosessen utgjør. Om den viktigste forsvareren nå begynner å vakle, kan portene åpnes for en reell EØS-debatt i Norge. Det ønsker ikke Arbeiderpartiet. Senterpartiet, derimot…
Og når vi snakker om Senterpartiet: Tajik tok frem «by og land – hand i hand». Hun kritiserte økende sentralisering og større enheter i det offentlige, hun pekte på stor avstand mellom utsynet i Utsira og i Oslo-mediene, og sa at selve verdidebatten ligger akkurat i brytningen mellom bygd og by. Her er kjernen i hvordan Arbeiderpartiet har tenkt å møte Senterpartiets retorikk mot kommunereformen – men også hvordan de skal lokke Senterpartiet inn i regjering.
Valgkampen har så langt ikke gått slik Arbeiderpartiet ønsker. Den har slett ikke handlet om arbeidsliv, men om «norske verdier» (les: innvandring). Tajik grep denne tyren ved hornene på en retorisk elegant måte. Et vanlig syn på venstresiden er at politikken ikke bør handle om verdier, men om økonomi. Dette var blant annet nøkkelen til Frp-koden i Magnus Marsdals bok med samme navn: Når kjøttgryten, altså økonomien, tas av det politiske bordet, er det verdikampen som står igjen, og den vinner høyrepopulismen. Senest en time før Tajik sa Audun Lysbakken i sitt partilederforedrag at høyresiden spilte opp disse debattene for å unngå en diskusjon om økonomisk politikk.
Tajik avviste dette totalt. Hun dro i stedet sammen de to debattene, og gjorde norske verdier til noe som handlet om nettopp arbeidslivspolitikk, skolepolitikk, og så videre.
Tajik snakket om sin teori om hvorfor sinte, hvite menn sendte henne e-poster med store bokstaver og utropstegn hver gang hun snakket om likestilling. Hun fortalte om hvordan hun som kvinne og muslim måtte bevise at hun var ekte langt oftere enn andre. Men hun forsøkte å forstå og forklare dem. Kanskje var de skuffet over politikerne. Store sprekker har åpnet seg i virkelighetsforståelsen, mente hun, der noen ikke ser noe håp for Norge, bare frykt, uro og raseri. Noen av disse mennene hadde kanskje også selv opplevd å bli diskriminert.
Akkurat da tikket det inn en twittermelding til Morgenbladet. «AP med muslimer i toppledelsen er et faresignal av dimensjoner overfor det norske folk, det MÅ IKKE SKJE..!!!!!» Kanskje er verdikampen en del av den store kampen. Noe sier meg at vedkommende meningsytrer ikke ville akseptert at han bare var et resultat av sosioøkonomiske bakgrunnsfaktorer.
Men det som defintivt er et viktig resultat av verdikampen, er at en ung, muslimsk, kvinnelig toppleder i Arbeiderpartiet er eksponenten for – og dette er ment som ros – et traust, sosialdemokratisk kjerneresonnement som dette foredraget. Etter det tilsvarende foredraget ved forrige valg skrev jeg at det hviskes i krokene om at Tajik er en kommende statsminister. Den hviskingen er ikke blitt lavere.