Annonse

Annonse

00:00 - 21. juli 2017

Camilla Stoltenberg om opiatkrisen

Smertegrensen for opiat­epidemien i USA er krysset, skriver Camilla Stoltenberg.

I april 2016 døde artisten Prince av en overdose fentanyl – et syntetisk opiat som er i slekt med heroin, men 50 ganger sterkere. Prince var ikke den eneste. I 2015 døde 52 000 mennesker i USA av en overdose, mer enn 33 000 av dem på grunn av opiater – lovlige, reseptbelagte medikamenter, heroin, fentanyl og beslektede stoffer fra det illegale markedet. Overdosetallene for 2016 er antagelig enda høyere, melder vox.com. 

 

Det er en dramatisk epidemi. Flere amerikanere døde av overdoser enn av bilulykker og drap til sammen i 2015. Og flere dør av overdoser i dag enn antallet som døde av aids i 1995, den gang sykdommen tok flest liv per år i USA. Tallet på døde som følge av opiatoverdoser er nesten firedoblet ­siden slutten av 1990-tallet. Frem til 2010 ble dødstallene drevet opp av en sterk økning i bruken av smertestillende legemidler, skrevet ut på resept av velmenende leger, og med gevinster for en legemiddelindustri som fikk et nytt stort marked. Medikamenter som til da hadde vært forbeholdt sykehuspasienter med akutte, sterke smerter og kreftsyke pasienter som lå for døden, ble gitt til mennesker med kroniske smertetilstander. Dem er det mange av. Påstanden som fikk gjennomslag, var at pasienter med sterke smerter har svært lav risiko for å bli avhengige av opiater, men et solid vitenskapelig grunnlag for en slik påstand finnes ikke.

Etter mange år gikk alarmen, og rundt 2010 flatet økningen i utskrivningen av opiater ut. Men utviklingen var ­katastrofal. Mange av pasientene – og de som hadde fått opiater fra familie og venner med tilgang til resepter – gikk over til heroin og fentanyl, som er tilgjengelig illegalt, og mye ­billigere. 

Fra 2005 til 2013 var det mer enn en dobling i antall brukere av sterke opioider i Norge.

Situasjonen i USA oppfattes nå som en nasjonal krise. Presidenten har nedsatt en kommisjon, og en rekke aktører er på banen for å håndtere krisen. Men tallene fortsetter å øke, og uansett hvor godt epidemien håndteres fremover vil den fortsette å ha store konsekvenser i mange år, for dem som er avhengige og i stadig livsfare, for deres pårørende og for hele samfunnet. Det er nå åpenbart at dette ikke bare handler om den enkelte leges behandling av pasienter med smertetilstander eller avhengighet, men om folkehelse – hele ­befolkningens helse – og om samfunnets valg av tiltak og tenkemåter.

Kan dette skje i andre land? Ja, det er det grunn til å frykte. I Canada skjer det allerede. Også der dør stadig flere av overdoser, og ikke minst av fentanyl, et stoff der grensen mellom smertestillende og dødelig virkning er syltynn.

Kan det skje i Norge? Jeg vet ikke, men det er grunn til å være årvåken. Mens USA troner øverst på listen over opiatforbruk per innbygger, ligger Norge et stykke ned på rangeringen. De siste årene har imidlertid forskrivningen av sterke smertestillende medikamenter økt også her. I løpet av åtte år var det mer enn en dobling i antall brukere av sterke opioider, viser tall fra Reseptregisteret: fra 24 000 voksne brukere i 2005 til 54 500 i 2013.

Hva kan man gjøre? Dette er ingen enkel utfordring, det er et vrient og ondt problem. Mange ulike hensyn skal veies opp mot hverandre. Hvordan sørge for god behandling til alle dem som lider av smerter, hvordan behandle avhengighet og hindre overdoser, hvordan forebygge at folk trenger og blir avhengige av opiater, hvordan få kontroll på det illegale så vel som det legale markedet – og: i hvilken retning bør man gå i rusmiddelpolitikken? Her kan det tenkes at Canada og USA velger ulikt.

 

Kunnskapsbehovet er stort, og her må man handle mens man skaffer ny kunnskap, ikke vente til man har forsket ferdig. Men hvordan få kunnskap om noe som har så lav status, er tabubelagt og delvis ulovlig? 

I USA ser vi nå at US Food and Drug Administration (FDA) anbefaler en langt bredere tilnærming til bruken av opiater, som kan sammenliknes med den som er utviklet for å håndtere antibiotika og antibiotikaresistens. Det kan være en konstruktiv måte å komme videre på.

Opiatkrisen er dødelig for mange og en enorm belastning for alle som lever i den. Men den kan også være en sjanse til å utvikle mer fordomsfrie og kunnskapsbaserte tilnærminger til smertebehandling og rusmidler. Det er livsviktig.

Annonse