Annonse

Annonse

00:00 - 16. juni 2017

Torbjørn Røe Isaksen om køkultur i Legoland

Kø i Legoland: Det skurrer i min konservative, rotnorske sjel, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

I Legoland har de en liten robot som heter Q-bot. Den lille dingsen kommer i tre forskjellige utgaver: sølv, gull og platina, og for raske 599 danske kroner kan gjestene komme seg forbi hele køen, og utålmodige skrikerunger kan bli til glade englebarn. Systemet har de hatt siden 2011, men nå har det skapt ramaskrik, ifølge TV2. På Legolands Facebook-side hagler det med kritikk:

Rike barn får snike i køen!

Dette er udansk!

Eller som en sint far skrev: «Jeg tror jeg drar til et vannland i stedet, bare fordi jeg av prinsipp synes at det er forkastelig at man kan betale seg til bedre behandling. Det vil jeg ikke være med å støtte.»

 

Det er mulig at akkurat denne faren mener at det av prinsipp er forkastelig at man kan betale seg til bedre behandling, men konsekvensen av dette prinsippet er livsfjern i sin radikalisme. Da måtte vi avskaffet hoteller i forskjellige prisklasser, dyre og rimeligere biler, fine og mindre fine boliger og så videre. En mer kommunistisk kommunisme enn de fleste kommunister er for.

 

Jeg er – i likhet med de fleste andre – for at det skal være mulig å betale seg til bedre behandling i livet, for eksempel kjøpe seg et dyrere hotellrom, gå på en finere restaurant, investere i en større bolig eller lignende. Jeg mener heller ikke vi skal forby private helsetilbud eller helt private skoler hvor foreldrene betaler alt selv. Markedsliberale argumenter for den type kø-prising som Legoland har innført, er heller ikke vanskelige å finne. Pris er en god måte å sortere preferanser på, systemet kan bli mer effektivt og så videre. I tillegg tjener Legoland gode penger og kan ansette enda flere folk eller betale ut utbytte som kan investeres i nye arbeidsplasser.

Hvorfor skurrer det da allikevel i min konservative, rotnorske sjel?

 

Selv om alt kan få en pris, er det ikke alt som bør få en pris.

Den amerikanske filosofen Michael Sandel har beskrevet det godt i boken What Money Can’t Buy: The Moral Limits of Markets. Det finnes økonomiske og ikke-økonomiske sfærer, konstaterer Sandel klokt. Og når han tar til orde for å holde økonomien unna, er det ikke fordi han mener at økonomisk forskning eller metoder ikke kan gi oss verdifull innsikt på områder som ikke direkte handler om handel og vandel. Det er fordi selve det å sette en prislapp på noe, kan fortrenge andre, viktige og ikke-økonomisk motiverte verdier. Han forteller om en barnehage som innførte en bot for å hente barna for sent. Ganske raskt ble stadig flere barn hentet stadig senere av foreldre som gladelig bladde opp penger for den ekstra tiden. Det som før handlet om respekt for de ansattes tid, felles regler og normer, ble i stedet til en tjeneste man kunne betale for.

Legoland er et gjennomkommersialisert sted. Et mekka for barn, men også en kjøpefest satt i system. Det krever en ganske grei privatøkonomi for å i det hele tatt ta reisen og betale seg inn. Allikevel er det noe fint med ideen om at alle har betalt den samme inngangsbilletten og at alle står i den samme køen, at barna lærer verdien av tålmodighet og at noe er verdt å vente på. Og at selv om alt kan få en pris, er det ikke alt som bør få en pris.

 

Det er litt tullete at akkurat kommersielle Legoland blir eksempelet, og ikke be meg om å være konsekvent når det kommer til andre kommersielle tilbud, som hoteller med og uten badeland eller god eller dårlig barnemeny på restaurant. Men det overordnede poenget står seg: Som Sandel skriver, er det forskjell på å ha en markedsøkonomi og det å ha et markedssamfunn. Skillet går neppe i køen på Legoland, men det er et godt sted å starte.

Annonse

Mer fra Påfyll

General Allenby telegraferer: «Jeg holdt mit indtog i Jerusalem ved middagstid. Befolkningen gav mig en god modtagelse.»