00:00 - 02. juni 2017

Tausheten fra elfenbenstårnet

Sterri-saken er som et kinderegg: Du får minst tre debatter for prisen av en. Den viktigste av disse – den om menneskesynet – har fått for liten plass.

Verdikamp: For hundre år siden bidro autoriteter som Kristine Bonnevie og Otto Lous Mohr til at eugenikken aldri fikk fotfeste i det norske universitetsmiljøet. Foto: Oslo Museum

Aksel Braanen Sterri – fersk PhD-stipendiat ved Filosofisk Institutt, UiO – kom i et intervju med Minerva 2. april med tre viktige utsagn: 1) Mennesker med Downs syndrom kan umulig oppnå «fullverdige liv» – uansett hvor mye vi legger til rette for dem. Funksjonssvikten gjør det umulig for dem å oppnå det som gjør livet godt å leve. 2) Det å forsøke å legge til rette for disse menneskene påfører familie og samfunn en merbelastning. 3) Et samfunn hvor mennesker ikke har slike egenskaper må være bedre enn et hvor slike finnes, fordi disse egenskapene reduserer menneskenes livskvalitet.

Så kommer det viktige: Sterri kobler dette synet på livskvaliteten til personer med Downs syndrom til en appell om at samfunnet bør legge bedre til rette for at fostre med Downs syndrom kan påvises gjennom fosterdiagnostikk, og dermed aborteres. Det siste er riktignok foreldrenes valg, men Sterri argumenterer for at det er et riktig valg. Nevnte jeg at han trekker fram kostnadene man påfører samfunnet gjennom å sette barn ned Downs syndrom til verden?

Sterri har i tallrike oppfølgingsinnlegg forsøkt å «oppklare» hva han egentlig mente. Men det sentrale i budskapet hans står fast: Vi får et bedre, ikke dårligere samfunn uten mennesker med Downs syndrom blant oss. Og vi bør ta i bruk teknologien for å hjelpe kvinner til å styre sin reproduksjon i den retningen. Sterri har tidligere lekt med Peter Singers tanker om at det også kan være rett å gripe inn overfor nyfødte – som en «after birth abortion». Det er oppsiktsvekkende at han ikke sier det opplagte: Det er galt å drepe babyer.

Sterris utspill vekket sterke reaksjoner – som i det private blogginnlegget fra Bjørnar Laabak. Han er fersk statssekretær i Kommunaldepartementet for Frp. I tillegg – og kanskje mer relevant for saken – er han far til en voksen kvinne med Downs syndrom. Laabak reagerte mest av alt på måten Sterri omtaler Downs syndrom på – i full offentlighet – mennesker som kan lese og forstå og bli såret av hans utsagn. Laabaks innlegg er kanskje det minst akademiske og mest emosjonelle i denne debatten. Likevel treffer han spikeren på hodet bedre enn de fleste. Han kaller det et spørsmål om dannelse.

UiOs rektor gikk sterkt ut i forsvar for Sterris ytringsfrihet. Det virker litt overdrevet. Sterri er et av Norges mest ytringssterke mennesker: Han har to blogger, en av dem sponset av UiO. Han er tidligere debattredaktør i Dagbladet, med makt til å slippe til – eller avvise – andres ytringer. Han deltar ikke i maktkåringer, han lager maktkåringene. Han har sluppet til i alle kanaler. Den eneste som har fått sitt ytringsrom beskåret i denne saken er faktisk Laabak – som har måttet erkjenne at man ikke kan ytre seg som pappa når man jobber som statssekretær.

Mange i akademia har verdsatt at rektor har forsvart den akademiske friheten – det er åpenbart hans jobb. Men også dette virker forsert: Hvilken trussel utgjør egentlig en statssekretær i Kommunaldepartementet mot UiO sin akademiske frihet? Burde ikke Ottersen heller fokusert på kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, som i et intervju med Minerva gikk like hardt ut mot Sterri som Laabak gjorde.

Hvor tett opptil rase­hygienen kan man legge seg uten at det blir rasehygiene?

Det er verd å tenke over at rektor Ottersen nå er på vei til Karolinska Institutet, som ligger med brukket rygg etter Macchiarini-skandalen. Noe av problemet var at Karolinska ikke klarte å ordne opp på egen hånd, men trengte pådytt fra samfunnet utenfor. Trekker vi «akademisk frihet»-kortet litt for lett? Burde vi ikke heller burde bruke omverdenens respons som impuls til kritisk selvgransking?

Kampen for ytringsfrihet og akademisk frihet er viktig, og kanskje er det riktig at UiOs rektor bruker en slik anledning til å slå et slag for dette. Men hvorfor vil ikke rektor også stå opp for noe like viktig: Respekten for det enhetlige, ugraderbare menneskeverdet? Tidligere prorektor Inga Bostad og Sterri var i sin brevveksling i Morgenbladet enige om at «menneskeverdet» er litt vanskelig å definere. Vi her på jorden har imidlertid gjort det enkelt for oss, gjennom å samle oss om artikkel 1 i FNs erklæring om menneskerettighetene: Den slår fast at «alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.»

Tore Wig hevder (5.11) at Sterris kritikere tolker ham i verste mening, Sterri hevder selv at kritikken mot ham ofte blir overfladisk. Det er en enkel måte å avvæpne folk som er grunnleggende uenig med deg på. Det sentrale er at Sterri kobler to ting sammen: Dette at mennesker med Downs syndrom ikke kan oppnå livskvalitet som kan tilfredsstille Sterris minstekrav, og det at vi som samfunn bør legge til rette for at slike mennesker ikke trenger å fødes. Som Sterri skrev i Morgenbladet i 2014: «Et forsvar for sorteringssamfunnet».

Sterri hevder at hans begrep «fullverdige liv» ikke handler om den moralske status til mennesker med Downs syndrom. Men dersom hans argumentasjon fører til en statlig tilrettelagt, systematisk leting etter og eliminering av potensielle borgere med Downs syndrom – hvordan kan han da hevde at dette ikke påvirker de fødte Downs-personenes moralske status? Hvis vi klarte å påvise genetiske mønstre som disponerte for utvikling av homoseksualitet, og åpnet for selektiv abort på et slikt grunnlag – ville det ikke hatt noe å si for homofiles opplevelse av moralsk status?

Mange støtter at kvinner har adgang til abort – selvbestemt i første trimester. Mange, ikke minst blant helsepersonell, forstår også at foreldre med anlegg for alvorlige genetiske sykdommer har behov for muligheter til fosterdiagnostikk og evt. selektiv abort. Men Sterri går lenger: Å velge fosterdiagnostikk og abort er ikke bare forståelig, det er riktig, og man bidrar til å spare samfunnets ressurser. Slik skiftes byrden slik at det blir de som ønsker å sette et barn med Downs syndrom til verden som må forsvare sitt valg. Hvordan skal de forsvare at de, gjennom sitt valg om å frasi seg fosterdiagnostikk og abort, påfører sine medborgere omsorgsbyrder som kunne vært unngått?

UiO har mange ansatte og studenter som oppfyller Sterris kriterier for ikke-fullverdige liv. Noen av dem er mine pasienter. Noen bruker rullestol, andre er avhengig av personlige assistenter. Noen tisser og bæsjer på seg, enda de er voksne folk. De er avhengige av at UiO bekoster og legger til rette for dem på campus – men tross all tilrettelegging vil mange av dem aldri kunne oppnå dette attråverdige i livet som Sterri mener må til.

Noen av dem strever med å føle og framstille seg selv som salgbare i et marked som dyrker perfeksjon. Min kusine Kjersti Horn er en av de som har våget å fortelle oss andre om hvordan det oppleves å føle seg så annerledes at man ikke klarer tro på at man kan bli elsket av en annen. Sterri er nådeløs der han legger lista for hva som kan egnes som et attråverdig liv – implisitt et attråverdig menneske.

Jeg godtar at Sterri tror det gode liv handler om å dyrke ens rasjonalitet, ens evne til å styre sitt liv og evnen til å søke sannhet. Derimot er det uforståelig at UiOs rektor, når debatten nå raser, ikke føler seg kallet til å strekke ut en støttende arm til alle de som føler seg truffet og såret av Sterris uttalelser. Sterri er Ottersens student, og har nå fått hans støtte. Men disse andre er også Ottersens studenter – hva får de?

Ottersen sier at vi ikke kan ha et meningsfilter ved UiO. Litt rart, da, at han ifm. den ferske «rasisme-saken» på campus, avdekket av Universitas, en sak som enda er under etterforskning, går så flott og riktig ut og slår fast: «Vi skal ikke ha rasisme på UiO». Men ytringer om at samfunnet blir bedre uten funksjonshemmede er tydeligvis akseptabelt.

Det har vært mye propellvann rundt NRKs feilaktige gjengivelse av Laabaks blogg («nazi-sympatisør» var NRKs ord, Laabak snakket om Aktion T4-programmet). Dette tilslører Laabaks poeng om at T4-program ikke oppsto fra intet. Det hadde klare røtter i eugenikken som for hundre år siden sto sterkt i Europa og Nord-Amerika, og som bygget på denne grunntanken om at noen liv var mer verd for samfunnet enn andre.

Den gang brukte man grove, brutale metoder som tvangssterilisering av «åndssvake», eller fysisk segregering etter kjønn av folk man mente ikke burde parre seg. Nazistenes T4-program var den groteske industrialiseringen av et slikt menneskesyn – som vekket motstand også internt i Tyskland. Hitler hadde trolig vært takknemlig dersom datidens legevitenskap kunne forsynt ham med mer skånsomme metoder for å identifisere og fremme abort av fostre med anlegg for «åndssvakhet».

UiOs rektor er med rette bekymret for det amerikanske fenomenet med «trigger warnings», og konsekvensene for ytringsmangfoldet i akademia. Men Sterri, og hans veileder Ole Martin Moen, har tatt i bruk triggere som bør få det til å rykke hos de som har ansvaret for UiOs ansikt utad: Begrepet «fullverdige liv», fokuset på omkostningene ved omsorgen for funksjonshemmede, og Moens (i artikkelen Bright New World) framstilling av problemet knyttet til at menn med lav IQ reproduserer seg mer enn de med høy IQ. Hvor tett opptil rasehygienen kan man legge seg, uten at det blir rasehygiene?

Jeg ønsker ikke at Ottersen skal trekke Sterri inn på rektors kontor og gi ham en overhaling. For hundre år siden bidro storheter som Kristine Bonnevie og Otto Lous Mohr til at eugenikken ikke fikk ordentlig fotfeste i det norske universitetsmiljøet, til tross for popularitet i samfunnet rundt. Hva gjør UiOs ledelse, nå som eugenikken igjen rører på seg? Har ikke rektor lov til å klargjøre universitetets ståsted fordi det kan oppfattes som refs av en underordnet?

Vi kommer ikke videre i akademia om vi ikke tør stille spørsmål – også de vanskelige spørsmålene, de som utfordrer det vi tror vi vet. Men jeg trodde visse ting var ferdig snakka. Eugenikken bygde på et menneskesyn der menneskers verdi ble gradert ut fra deres egenskaper. Vi vet hvor galt det endte da eugenikken møtte nazismen. Men også i vårt samfunn utgjør folk med «dårlige gener» en byrde, en utgiftspost. Fornuften tilsier kanskje at vi framelsker reproduksjon av de av oss med de beste genene. Men vi har valgt et samfunn der alle blir tildelt samme verdi, enten man kan gjøre seg fortjent til det eller ikke. Vi har frivillig påtatt oss å bære de svakeste blant oss på vår rygg, fordi vi er sterke nok til det og det er vårt ansvar. Slik er vårt verdigrunnlag. Hva er universitetets?

Morten Horn er lege og forsker ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse