Annonse

Annonse

00:00 - 16. juni 2017

Siste reis

Alle skal dø. Da som nå. I siste episode av serien om reformasjonen følger vi erkebiskop Olav Engelbrektsson til graven, Enno Brandrøk til helvete og keiser Karl V til pensjonisttilværelse i Spania.

– Oldemor var en slektsbevisst dame, forteller en jeg kom i snakk med. Jan Dietz heter han, og stammer på farssiden fra Sunnhordland og traktene rundt Rosendal og baroniet der.

– Hun var ættestolt, min oldemor. Hun hadde en forestilling om at familien stammet fra de gamle høvdingslektene på Vestlandet, altså Smør, Galtung, Rustung og så videre. Og det var nok riktig, noe av det. Men vi hørte gjennom far at hun skammet seg over at det var et råttent eple i kurven. 

– Enno?

– Jada, det var Enno Brandrøk. Han var en Rustung, men han var en skam.

 

Tre endelikt. Velkommen til tredje og siste del av Morgenbladets serie om reformasjonen i Norge. Serien har knapt omtalt Norge og den har handlet lite om reformasjonen. Men den fortsetter likevel, uhemmet av sin egen vignett. Den som ikke har lest de to første delene, kan trygt lese videre, for her pøses det bare på.

Det var nettopp samtaler som den over som var utgangspunktet: Er det noen i dag som har et forhold til disse fjerne skikkelsene fra 500 år tilbake? Hans Rev, Hans Gås, Anders Mus og Gaute Galle? De levde faktisk og var helt sentrale under den norske reformasjonen. Som også Eske Bille, Vincens Lunge – han med Lungegårdsvann – og hun på Austrått: Fru Inger, for ikke å glemme datteren Lucie, den fortryllende unge enken som gikk og svinset ved Trondheimsfjorden.  

Endelig kunne keiseren spise i enerom og fråtse i ål. Han var glad i det fete.

Fantasien egges og forfattere av glorete historiske romaner har da også forsynt seg fritt av deres liv siden så lite om dem er kjent. Men tenk at så sent som på 1960-tallet skammet noen seg faktisk over Enno Brandrøk. Det vitner om at han, «norsk histories ugagnskråke», har overlevd som frasagn, selv om han er for vill for historiebøkene, som jo i de senere tiår er bundet av det typiske, eventuelt det viktige, altså det som samlet utgjør det snusfornuftige. Noe vi bøter på her ved å bruke gamle kilder fremfor nye. 

De tre vi skal følge til graven i denne glorete avisartikkelen, har en ting felles: De ville omgjøre reformasjonen. Olav Engelbrektsson planla å komme tilbake fra Belgia for å gjenopprette katolisismen i Norge. Slik gikk det ikke. Det var visst noe med hjertet. Enno Brandrøk prøvde seg på en sammensvergelse mot den lutherske kongen, men endte radbrukket etter en tur i sus og dus gjennom Europa. Keiser Karl V hadde styrt en hel verden, men endte med å måtte tåle lutheriet i visse deler av sine riker og viet sine siste år til studiet av mekaniske ur. Da, endelig, kunne keiseren spise i enerom og fråtse i ål. Han var glad i det fete.

 

DETTE HAR HENDT

  •  I første episode fulgte vi opptakten til reformasjonen i Norge og flukten til Norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson. 
  • Da den protestantiske danskekongen Christian III vant maktkampen om kirken og staten, tok erkebiskopen med seg det  han fant av skatter og la på  flukt første påskedag 1537. Engelbrektssons flåte ble ledet av Kristoffer Trondson, tidligere sjørøver og kjent på kontinentet som Kristoffer von Truntheim.
  • Nede på kontinentet regjerte Karl V, som via pfalzgreve Fredrik var Engelbrektssons allierte i kampen mot Christian III.

 

  • I andre episode nådde erke­biskopens flåte land i Enkhuizen i Nederland. Meste­parten av mannskapet mønstret av, inkludert Kristoffer Trondson. Engelbrektsson fortsatte langs landeveien, mens skattene ble seilt opp elven til Deventer. Planen var å lagre skattene der, mens biskopen planla gjenerobringen av Norge.
  • Og der forlot vi både skattene og erkebiskopen for noen uker siden. 

 

Gretten mann møter kjeftesmelle. Når du kjefter på en blanding av arendalsk og engelsk, blir det flamsk. Dette vet jeg fordi den fra min side høflige fasen av samtalen med kirketjenerens kone, eller megge, forløp på engelsk og da haltet hennes forståelse. Men under den rasende fasen på spontan-flamsk ble jeg forstått og hun kjeftet tilbake. Slik ser vi at den gamle forbindelsen over Nordsjøen mellom Norge og Be-Ne-Lux har satt varige spor. Det er deilig å være sint i Belgia.

Når Morgenbladet en lørdag formiddag havnet i klammeri med kirketjeneres kone i byen Lier i Belgia, var det fordi vi fortsatte der vi slapp forrige gang. I første og andre episode fulgte vi Norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson, fra han flyktet fra Trondheim til han gikk i land i Enkhuizen i Nederland, med alle skattene han tok med seg fra Norge.

Lørdag 9. juni 1537 kom erkebiskopen med sitt følge til Antwerpen for å proviantere. En ting var mat, han trengte også husgeråd for et følge på førti, laken, dynetrekk, servietter og lysestaker sto på handlelisten. De tok inn på Vyllem Boruathers hus – som jeg lette forgjeves etter – og ble der til torsdag 14. juni. Da la de i vei på det som skulle bli Olav E.s siste reise. Den gikk til byen Lier, en knapp dagsreise lenger sør, i dag en halvtime med toget.

 

REFROMASJONEN
 

Overgang fra katolisisme til prote­stantisme i deler av Europa på 1500-tallet.

1517: Den tyske teologen Martin Luther kritiserer pavekirken i 95 teser. Regnes som reforma­sjonens startpunkt.

1537: Norge blir protestantisk.

Samtale fra biblioteket. På biblioteket i Lier fikk jeg hjelp til å ringe kirketjeneren. Jan heter han. Alle heter Jan i Antwerpen og i Lier. Papegøyen på Bed and Breakfast ved jernbanestasjonen heter Jan. Han er på min alder, men de blir hundre, fortalte Jan, innehaveren. Da er det altså bare fem papegøyer siden reformasjonen. 

 – God dag, jeg har reist langt og lenger enn langt og skulle så gjerne kommet inn i St. Gummarus-kirken for å se Olav Engelbrektssons grav, sa jeg til kirketjenerens kone i telefonen.

 Jan og kona bodde like i nærheten, etter Google maps å dømme i et av byggene som omkranser plassen foran kirken, så det kunne ikke ha kostet dem mye å la en pilegrim slippe inn og meditere i ti sekunder ved sin reises mål. Jeg kunne ha klart meg med fem, er ikke så meditativ.  

 – Det står jo på skiltet at kirken er under restaurering og ikke åpner før om to uker, svarte hun. 

Dette var en lørdag, det var ingen sementblandere som gikk, ingen hamring å høre. St. Gummarus’ kirkes restaureringsarbeider hadde altså fri, så jeg antydet at om man var så heldig og bli låst inn for å ta en kikk, så ville man ikke gå i veien for noen. Hun var ikke til å rikke.

– Dessuten er det min mann som er kirketjener og han er ute et ærend, sa hun.

– Men dere bor jo rett der borte, og jeg er sikker på nøkkelen henger på en knagg like innenfor døren.

 – Ja, men vi skal ha selskap, sa hun kontant.

 Så var vel Jan ute og kjøpte servietter, da. Jeg sa jeg gjerne kunne vente, for jeg hadde ingen andre ærend i Lier enn å se Olavs grav. Kanskje Jan kunne ta en tur bort til kirken når han var tilbake?

– Nei, det er mye som skal ordnes, sa den flamske merra, og det ante meg at når Jan kommer hjem med serviettene, må han ut igjen etter perlesukker og vaniljekrem. Så kommer han hjem med vaniljesaus, for vaniljekremen er ikke enklere å finne i Belgia enn i Norge, men den kan ikke brukes til kaken, sier hun og sender Jan på dør igjen etter VANILJEKREM, krem, sa jeg, ikke saus. Og avskårne blomster!

 – Jeg kan bli til i morgen, søndagen har dere kanskje tid, siden kirken er stengt?

– Da skal vi til Brugge på besøk.

– Fra morgenen av?

– Ja, sa hun, og da var det jeg gikk over til flamsk og sa fortørnet at jeg skjønner godt hvorfor Jan søkte seg til akkurat St. Gummarus-kjerka. Hun tok poenget.

 

Skilte menn og tømmerhoggere. Gummarus levde midt på 700-tallet og tjenestegjorde som ung i hæren til Pippin den lille. Så begikk han en bommert. Han fulgte Pippins anbefaling og giftet seg med en adelsdame, Guinmarie, som viste seg å være et hespetre. Hun herjet med tjenerne, skamklipte dem, tvang høygravide tjenestejenter til det tyngste arbeidet, og hun herset med mannen.

Den fromme Gummarus oppviste en uendelig tålmodighet, men Guinmarie var uforbederlig. De skilte seg omsider, den gang på 700-tallet, og Gummarus valgte å gå videre i livet som eremitt. Byen Lier er grodd frem omkring Gummarus’ eneboercelle, og Gummarus er helgenen for dem som har vanskelige koner, helgenen for skilte ektefeller, helgenen for vedhuggere og dem som lider av brokk (de to første og de to siste tingene henger vel sammen?).

 

En telefon til Kristiansand. Vi tyr til telefonen. Det blir riks. Nei, det er utenlandssamtale. Fra trappen utenfor biblioteket ved kirken får vi inn Kristiansand og Dag Johan Beek. Noen vil kanskje huske ham fra episode én og to, ungdomsskolelæreren har skrevet hovedfagsoppgave om Olav Engelbrektsson og brukt femten år av sitt liv på å følge erkebiskopens bevegelser for 500 år siden.

Beek har vært inne i St. Gummarus-kirken et par ganger, og ikke nok med det. Hovedfagsoppgaven hans foranlediget at kong Harald og dronning Sonja under et statsbesøk i Belgia i 2003 la veien om Lier, og at det ble meislet en plakett til minne om Olav Engelbrektsson, som kongeparet avduket og belgiske geistlige vigslet.

– Så synd at du ikke kommer inn. Det er en klisjé å si det sånn, men det ble sterkt, i alle fall for meg, å være der. Jeg følte en andektighet over at akkurat her hviler han, den siste norske erkebiskopen, i sin landflyktighet.

– Er du katolikk selv?

– Nei, min fascinasjon kommer av gleden over at det er så mye å finne når man graver seg ned i dette, mens norsk historie fra denne tiden jo ellers fremstår som så fattig. Men du sitter på trappen til biblioteket? Tenk at det har vært en liten norsk koloni, rett og slett, rundt det torvet. Olavs nevøer, hans bror Aslak, Jon Kokk, Hans Kokk, Jacob Sundmør og alle de andre, det var et lite samfunn der som gikk i oppløsning da Olav døde. Gå bort til kirkeporten, den til høyre. Snu deg 180 grader og da ser du rett på porten.

– En pompøs port til et ikke tilsvarende stort hus?

– Ja, det er porten til «Het Hof van Denemark», paleet som keiseren tilbød som residens for Christian II da han var i landflyktighet og som Olav Engelbrektsson senere overtok som base for sitt forsøk på et comeback, forklarer Beek.

– Olav så nemlig ikke på Lier som sin endestasjon. Skattene fra Nidarosdomen som han hadde deponert i Deventer, var ment å finansiere gjenkomsten hans. Da jeg kontaktet byarkivet i Lier, hadde de hørt om Christian II, men ikke at den norske kirkefyrsten hadde bodd der noen år senere. 

– Men du fikk ordnet med plakett og kongebesøk i St. Gummarus-kirken, i 2003. Dermed har du utrettet noe som historiker, og det er ikke vanlig.

– Ja, du kan tro det var rart da det belgiske kongeparet var der og det norske kongeparet var der og jeg sto der. Jeg hadde bare sendt en e-post til Utenriksdepartementet. Men jeg oppfattet at det var litt hysj-hysj rundt seremonien. Den var lukket. Det ble spekulert på om det skyldtes det belgiske embedsverkets etikette, at det ikke burde være for mye virak når det ble gjort ære på den trassige katolikken Olav Engelbrektsson. Kong Harald bekjenner seg jo etter Grunnloven til den evangelisk-luthersk religion.

 

HVEM VAR HVEM RUNDT 1537

Olav Engelbrektsson

Den siste katolske erkebiskop i Nidaros. Norges største eiendoms­besitter inntil 1537, da han la på flukt og endte sine dager i Holland.

 

Kristoffer Trondson

Erkebiskopens kommandør og flåteleder. Ble senere admiral og far til Enno Brandrøk (se under).

 

Enno Brandrøk

Født i Øst-Friesland, mens faren var sjørøver der. Stillingsbeskrivelse, ifølge Norsk biografisk leksikon: Leiesoldat, eventyrer og forbryter.

 

Karl V

Tysk-romersk keiser. Fordømte Martin Luther som kjetter, men klarte ikke å forhindre at protestantismen spredte seg. Støttet erkebiskop Engelbrektsson i kampen om makten i Norge. Forsideingressen med «reformasjons-Karl» er for øvrig bare tull, han var jo mot reformasjonen. Klager sendes til desken.

 

Christian III

Dansk konge fra 1536 til 1559, underla seg Norge i 1537. Ble ivrig lutheraner etter å ha overvært rikdsdagen i Worms i 1521. Engelbrektssons hovedmots­tander.

 

Christian II

Konge i Danmark og Norge fra 1513 til 1523. Ble presset fra tronen, hvorpå han dro til byen Lier i dagens Belgia. Prøvde å ta tilbake tronen i 1531, med støtte fra Olav Engelbrektsson, men mislyktes.

 

Spikeren i kista. Olav var omkring 60 år gammel da han gikk bort. Ved middagstid torsdag den 7. februar 1538, i Lier, var livet over, bare ti måneder etter flukten fra Norge. Noe av det siste han sa, handlet om de deponerte skattene. «Intet lå ham mer på hjertet av jordiske ting», sa han, enn at den halvtønnen med kostbarheter som hadde tilhørt Nils Lykke (som vi husker han lot røke i hjel ett år tidligere), måtte tilfalle Lykkes arvinger.

Om det var etter et sykeleie at Olav Engelbrektsson døde, eller plutselig, ved et slag, det vet ingen. Hans død later ikke til å ha gitt gjenlyd. Kanskje var han allerede ute av det store bildet som han en stakket stund hadde vært innenfor. 

Keiseren Karl V skulle egentlig ha kommet den norske erkebiskopen til unnsetning. Planen ble omtalt som L´Affaire de Trontheim. I månedene før flukten omtalte erkebiskopen den som en garanti og lot sine prester fly rundt på bygdene med den – sammen med løfter om lavere skatter – for at folk ikke skulle gå med lutheranerne.

Men det ble aldri noe av dette, for keiseren hadde hendene fulle i Middelhavet. Slaget om Tunis – hvor keiseren seiret med en flåte av galeier rodd av protestanter i lenker – var knapt overstått før det bar rett over til de greske øyer og kamp mot tyrken. Så trolig var det av ren forstrekkelse at Karl inngikk våpenhvile med dansken og noen år senere, i 1544, endelig aksepterte at Danmark var kommet under Christian IIIs protestantiske herredømme.

Bare én skulle komme til å prøve å rokke ved dette. Det var han som ikke kunne styre seg. Det var Enno Brandrøk.

 

Opp fra et røverrede. Etter erkebiskopens død tar livet til hans nærmeste mann – i dåd og udåd – en uventet vending. Kristoffer Trondson mønstret av som flåtesjef etter at biskopen hadde nådd land i Nederland. Etterpå skal Kristoffer ha gjort seg et ærend ved det habsburgske hoff i Brussel, hos keiseren, trolig for å søke hyre på katolsk og keiserlig side. Om noe kom ut av dette, vites ikke, men han fikk et pass fra Dronning Maria, keiserens søster, som ga ham lov til å reise hjem gjennom hennes land, men at han deretter «som den sjørøver han er, vil pågripes og straffes om han viser seg igjen i Nederlandene».

Kristoffer reiste ikke langt, bare opp til Øst-Friesland, til dagens tyske Emden, der den norske gassen nå suser i land. Herfra stakk de stadig ut i Nordsjøen, alle de pirater som grev Enno den annen av Øst-Friesland fant det opportunt å gi ly. Kristoffer hadde med seg kona Karen og i Emden fødte hun i 1538 deres sønn og ga ham navn etter greven, altså Enno.

 

Karls søster: Maria av Ungarn og keiser Karl V jobbet godt sammen.  De lignet hverandre også eksteriørmessig. Foto: Maria av Ungarn av Jan Cornelisz Vermeyen / wikimedia / Metropolitan Museum of Art
 

Ugagnskråke. Enno vokste opp trygt og godt, men allerede som ung gutt kom han til kurfyrst Moritz av Sachsen som soldat og ble som femtenåring fanget i slaget ved Sievershausen. Straks han slapp fri, gikk han inn i den habsburgske hæren i Ungarn og gjorde «tjeneste med tre hester» i krigen mot tyrkerne. Hvordan dette med tre hester hadde seg, har vi ikke funnet forklaring på. Så var han som nittenåring i sving på spansk side – det da stadig habsburgske Spania – under slaget i St. Quentin, for siden å krige for danskene i Ditmarsken og i Skottland under Maria Stuarts halvbror. Tre kriger, før fylte tyve.

Så er det at han for første og siste gang besøker sine foreldres hjemland, Norge, hvor han etter sin fars død hadde arvet store eiendommer på det søndre Vestlandet og hvor han lodder stemningen blant de gamle og nå falne norske adelsslekter. Er de villige til å gå med svenskekongen i et opprør mot Christian IIIs utsuging og vanstyre? Svaret kjenner vi ikke, bare Ennos versjon, som mange har kalt en bløff.

Han reiste i alle fall i januar 1567 til Stockholm hvor kong Erik XIV regjerte, Erik «hvis forstand var begynt at sløves». Kongen noterte i dagboken: «Idag kom en danske ved navn Anno Branderyg som sa han hadde lidt overlast av danskerne og vilde gjøre alt for at faa Norge til at falde fra danskerne.» Enno sverget overfor Erik at han skulle få alle Norges mektige menn til å gi seg inn under Sverige.

Svenskekongen rykket på bakgrunn av Ennos renkespill inn i det sønnafjeldske og herjet, brente domkirkene i både Oslo, Sarpsborg og Hamar, blant annet, men oppdaget snart at danskehatet på langt nær var så sterkt som Enno hadde lovet. «E. blev saaledes en ugagnskraake i vor historie, hverken mer eller mindre», konkluderes det i 1926-utgaven av Norsk biografisk leksikon. 

 

En tittel som svarer til stasen. Kong Erik ble senere vanvittig og holdt innesperret, men Enno fikk en ny svensk venn, Hertug Karl av Södermanland. Han eglet seg innpå ham og ble hoffjunker på hertugens slott. Enno Brandrøk må ha hatt sjarmen til Gjest Baardsen, men ingenting tyder på at han hadde Gjests hjertelag. Han brøt seg inn i hertugens hvelv og tok alle hertugens kostbarheter: ungarske floriner, dobbelte dukater, rosenobler og gylden, gullkjeder, armbånd, ringer, edelstener og søvltøy. Det hele skal ifølge historikeren Herman Lindqvist ha hatt en verdi tilsvarende årslønnen til 670 svenske fogder!

Velbeslått stakk Enno over Østersjøen og ned til Gdansk, hvor han ba om, og fikk, en vakker borgerdatters hånd og derfra reiste de nygifte gjennom Europa helt ned til Nantes i Frankrike med fire hester for vognen, kledd i silke og fløyel, pyntet med edelstener og gullkjeder. «For å ha en tittel som svarte til stasen, kalte Enno seg greve.»

  

Soningsforholdene. I 1571 hadde nyheten om ranet av hertugens hvelv spredd seg fra Sverige og så langt at da han var innom Antwerpen, ble Enno holdt fast og fikk husarrest hos – av alle – en gullsmed. Så kom han i fengsel, men levde lystig der i tre rom, holdt kalaser og drakk malvasiervin – en særlig søt madeira – med sine fangevoktere.

De gode soningsforholdene kom av at han hadde klart å gjøre seg til venns med selveste hertugen av Alba, en mann det fortsatt står skrekk av i Nederland, han var den katolske keisers jernneve. Alba fikk overbevist bymyndighetene om at Enno skulle frigis, men så kom det to svenske utsendinger til byen og de fikk overtalt Alba om at villstyringen i alle fall først måtte underkastes pinlig forhør for å få sannheten om ranet frem. Han skulle altså på pinebenken, bokstavelig talt.

Fengselsforstanderen hadde Enno imidlertid bestukket så han dro ut av byen et par dager. Så sa Enno til fangevokteren at han skulle et nødvendig ærend – tisse, må vi tro – og så sitt snitt til å stenge inne fangevokteren, hvoretter han bare løp. 

 

Hva sauegjeteren så. Da først startet den store jakten på Enno Brandrøk, med utsendinger fra mange land. Men han klarte å holde seg på frifot et helt halvt år, og før han ble fakket, hadde han rukket å begå tre rovmord. Dette skjedde ikke langt fra Køln. Han reiste da sammen med en ung Danzig-borger og dennes kone. Paret hadde store rikdommer med seg, så Enno fikk skysskaren med på en plan om å drepe dem ute «på den øde landevei». Når det vel var gjort, drepte han også skysskaren, for Enno ville ha utbyttet alene. Dette ble hans siste bedrift.

En sauegjeter var ute på markene. Gjeteren så det hele. Snart satt Enno i lenker, og 17. januar 1572 sto han omsider for retten. Han ba for Guds skyld om å få en mildere straff enn den for sine synder sedvanlige, men denne gang hørte hverken Herren eller dommerne hans bønn og han kom ingen vei med sjarmen. Enno Brandrøk ble dømt til radbrekking. 

Da knekker de hver knokkel i kroppen din, en etter en, og dette holder på så lenge det er liv i deg. Ennos lik ble så montert på et hjul og knust. Han ble 34 år og må kunne sies å ha levd.  

 

De frykteligste ting. Det er ellers uvisst hvor navnet Brandrøk kommer fra, eller kommer av, men nevnte Jan Dietz har hørt de frykteligste ting fra sin oldemor, den slektsbevisste.

– Hun mente å vite at navnet Brandrøk kom av at han brente landsbyer og kirker, det var fryktelig og en stor skam i slekten at en av oss hadde gjort slikt. Far påpekte at det var mange hundre år siden, men det fant hun ingen trøst i.

Rolf Danielsen, ellers mest kjent som partiet Høyres historiker, skrev om Enno i seneste utgave av Norsk biografisk leksikon, et verk som skandaløst nok ikke lenger oppdateres. Artikkelen har en hale som er uvanlig til leksikonartikkel å være, men halen er god og overraskende forståelsesfull:

«Enno Brandrøks livsskjebne og mentalitet kan forstås på bakgrunn av erfaringene fra det fribyttermiljø han var oppvokst i, og fra den karriere som leiesoldat han innledet allerede som gutt. Men det er også mulig å oppfatte hans liv som en typisk samtidskarriere», skriver Danielsen, og påpeker at europeisk 1500-tall var en epoke kjennetegnet av et «norm- og lojalitetsvakuum».

Det er forstandig, men det rare er at aldri har vel det samme Europa i så sterk grad vært samlet under en politisk overbygning som på Ennos tid. For den som regjerte, var Karl V.

 

Keiser Karl V: All den vold han mente han måtte utøve, har man lett for å unnskylde ettersom han på privaten virker så hyggelig. Den habsburgske kjeven er fremtredende allerede i dette slektsleddet, og nok mer i virkeligheten enn i portrettene. Foto: Karl V av Barend van Orley  / wikimedia / Metropolitan Museum of Art

Tidligpensjon. Giktisk og forhutlet sitter han og humper i en bærestol på vei til sitt spanske paradis. Han varmer hendene på en liten kjele med varmt vann og får en pute over magen mot kvalme. Han søker ly for regnet under et halvtak, spiser nøtter og ber om ål. 

Dette er Karl V, sistemann vi skal følge i graven. Habsburgeren som gjennom arv, giftemål og valg, står i historien som den tysk-romerske keiser, konge av Nederlandene, keiser av Østerrike og langt nedover Balkan, samt konge av Spania og dermed også Den nye verden. Han som sørget for å kalle inn Luther til riksdagen i Worms og fikk ham først gjort fredløs, så bannlyst. Som etablerte inkvisisjonen, pustet til kjetterbålene, og i hvis navn conquistadorene la under seg den vestlige halvkule. Og han ga altså Olav Engelbrektsson husly i Lier. Men når vi nå følger Karl til Spania, er det fordi han er et forbilde for den som tenker å trekke seg tilbake med tidligpensjon. Skjønt tidlig?

Han abdiserte i 1556 for å gå i kloster i Extremadura i Spania, hvor han døde giktbrudden og trett, to år senere. Da hadde han styrt verden i 34 år, fra han var seksten, i perioder fra hesteryggen og i telt, derav gikta.

– Det var en forbilledlig abdikasjon, det er ikke så mange diktatorer som gjør det sånn, sier Dag Johan Beek, noe forøvrig også Henry Kissinger bemerker i sin bok World Order.

 

Keiseren som elsket ål. 13. september 1556, etter en rørende avskjed med hoffet og alle verdens ambassadører, gikk keiseren og hans følge ombord i Vlissingen, nå en by, den gang en øy, ved innseilingen til Antwerpen. Om ettermiddagen mandag 28. september kunne det store følget stige i land i Laredo, en liten havneby mellom Bilbao og Santander. Provianten de hadde ventet å finne i Laredo, var ikke kommet ennå, keiseren selv var syk, men etter en dags hvile ga de seg likevel i vei.

Etter noen dager møtte de soldater som kom med forsyninger fra hoffet. Karl hadde særlig sans for melonene, som han bestilte jevn tilførsel av, og han ba om å få fraktet glassvinduer for montering i vognen ettersom kveldene var blitt kjølige på høysletten nå i oktober.

Den 4. november inntok Karl for siste gang et måltid i offentlighet, han hadde ellers etter fylte femti begynt å miste tennene og ville ikke at folk skulle se ham når han spiste. Hakepartiet kan jo også ha bidratt til sikkel og søl. Når han er så gjenkjennelig på bilder, skyldes det Den habsburgske kjeve, en arvelig tilstand kalt kjeve-prognatisme, hvor haken med tennene i underkjeven er fremskutt til et drabelig underbitt og den forverrer seg for hver innavlede generasjon.

Etter en ny dagsmarsj fra Valladolid oppover mot høysletten, fikk han vondt i magen og måtte trekke inn i skyggen i en hage hvor han fikk varme puter på magen, og det hjalp.

Den tredje dagen etter Valladolid må keiseren ha følt at han endelig var kommet utenfor folkeskikken. Han uttrykte stor glede over at det heretter i hans liv ikke var flere besøk å måtte avlegge, ingen flere mottagelser å måtte holde. Den niende og tiende dagen var strabasiøs, de var oppe i fjellene, men det kom forsyninger ridende, han ble tilbudt nedlagt ansjos, som han elsket, samt ørret og ål, og med den vesle varmekjelen i hendene, var han i godlage, selv om det regnet.

 

Det var en forbilledlig abdikasjon, det er ikke så mange diktatorer som gjør det sånn.

Dag Johan Beek

Keiseren i dunjakke. Den 10. november, i en pueblo kalt Barco de Avila, kom en kurer fra hoffet med edderdunsputer, som keiseren takket hjertelig for, de var så deilig varme og myke, sa han, at han ville lage dunjakke og dunvest av dem.

Siden bodde han i landsbyen Jarandilla de la Vera i tre måneder fra november, det regnet så godt som hele tiden og var kaldt, men han fikk sydd den edderdunsjakken han hadde drømt om, og satt foran peisen med utsikt til sitronlunden nedenfor og leste etterretninger fra Flandern, mens håndverkere utbedret klosteret han skulle flytte inn i litt lenger opp i veien.

Tyve minutter med bil, viste det seg å være fra den landsbyen til klosteret, gjennom en dalside kjent for sine gode kirsebær, men jeg kom for sent til blomstringen. Ikke sånn å forstå at jeg var der for Morgenbladet, så løst sitter ikke pengene, men jeg hadde et privat ærend i Extremadura, tok en omvei, fant klosteret og konstaterte at ettersom det hadde forfalt gjennom århundrene og ble gjenoppbygget først av Franco, var det lite fra keiserens tid å se. Men fontenen keiseren insisterte på å få laget før noe som helst annet – han var så glad i rennende vann – den står i sitronlunden og er av ganske grovt tilhugget stein, og lyden av den kan få enhver til å falle i staver og bli from. 

 

Lyden av vann: Karl Vs fontene i sitronlunden ved klosteret i Yuste. Foto: Håkon Gundersen

Kald øl. De flamske tjenerne betraktet forøvrig keiserens paradis som helvete på jord, øde utenfor, mugg og fukt innendørs. Datteren Maria skrev til ham og advarte mot fukten, men han hørte ikke, leddgikten ble stadig verre, så av kroppslige gleder hadde han bare spising og drikking. Han hadde nesen i glasset fem ganger oftere enn munkene og bestilte ål fra Lisboa, rapphøns fra Castilla og fikk gjennom leveranser fra jegere over hele Spania for å stille sin appetitt for vadefugler, særlig vipe og boltit. Om morgenene skulle han ha en iskald øl. 

Når vi så til de grader fortaper oss i detaljer uten betydning for noe som helst, er det simpelthen for at vi ikke skal glemme ham igjen. Kilden til Karl Vs klosterliv er en bok med samme tittel, på engelsk, skrevet, eller samlet, av en skotsk politiker og historiker, den niende baron av Pollok, Sir William Stirling-Maxwell. Den kom i 1852 og består av en samling kilder fra dem som var vitne til keiserens siste tid. Om hans religiøsitet skal det sies at han beholdt sin tro i den grad at han på sine siste dager skrev til sin sønn Filip at innsatsen i den spanske inkvisisjonen måtte fordobles.

Livet besto ellers i skriftemål og studiet av mekaniske ur. Han hadde fått tilkalt den beste, en italiener og nøt aldri sitt otium mer enn når han lot seg undervise i de sinnrike hjulene og mekanismene som holdt tiden gående. Klokken to natt til 22. september 1558 ropte han så høyt at man hørte det i naborommet: Å, Jesus, så åndet han ut.

 

Var det vaktmesteren? Fru Inger til Austrått, da? Og Lucie? Mor og datter forliste på vei hjem fra Bergen i 1555 og druknet sammen. Lucie skulle aldri få igjen sine smykker, Norge aldri sine kirkeskatter.

Sølv og gull, det får så være, men det hadde vært moro, det hadde vært noe å se, om vi hadde hatt Hellig Olavs øks, den som hadde fått et hakk etter at sønnen, Magnus den gode, brukte den i et slag. (Du må aldri låne bort øksa!) Den er på inventarlisten over innholdet i en av tønnene Olav Engelbrektsson hadde med seg til Nederland, men har ikke dukket opp.

Det er ikke egentlig noe å undres over. For det er klart at når det skulle ryddes, ville enhver vaktmester i et fullstappet skattkammer i Europa ha sagt at «den øksa der, den kan vi i alle fall bare hive».

 

Karl V: Etter et rørende farvel med ambassadørene seilte keiseren fra Vlissingen utenfor Antwerpen (1) til Laredo (2) sør i Biscayabukten hvor han begynte klatringen opp til høysletten og klosteret Yuste i Extremadura (3), der han skulle trekke seg tilbake. Enno Brandrøk: Benevnelsen «Vår histories ugagnskråke» skriver seg fra Ennos forsøk på å få de gamle adelsslektene på Sørvestlandet (4) til slutte seg til svenskekongen for å reise seg mot danskekongen, men det ble bare rot og Enno selv endte med å rane hvelvet på Gripsholm slott (5), hvoretter han lastet med edelstener dro til Gdansk (6). Der fikk han seg dame som ble med på ferden til Nantes (7). Til og med i fengsel i Antwerpen (8) levde han i sus og dus, men klarte ikke å la være å begå tre rovmord langs veien til Køln (9), og etter det slapp han ikke unna, han ble radbrukket. Olav Engelbrektsson: Byen Lier (10) ligger ikke langt fra keiserens eget Brussel, så erkebiskopen var strategisk lurt plassert i sitt eksil, og hadde en stund keiserens øre med tanke på et comeback i Norge. Kart: American Geographical Society Library, University of Wisconsin-Milwaukee Libraries.

 

Litteratur:

Beek, Dag Johan, Maktkamp, mennesker og miljø i erkebiskop Olav Engelbrektssons tid – og jakten på kirkeskattene fra Nidarosdomen, Kristiansand 2013.

Berntsen, T., «Enno Brandrøk», Norsk biografisk leksikon, 1926-utgaven, bind 3.  

Birkeland, Michael, «Bidrag til Norges Historie i det sextende Aarhundre», i Historiske skrifter II, Kristiania 1922.

Bull, Edvard d.e., Vincens Lunge, Kristiania, 1917

Audun Dybdahl (red), Nidaros Domkirkes og geistlighets kostbarheter. Belyst ved 17 skriftlige kilder 1307-1577 med oversettelser og kommentarer. Trondheim, 2002. 

Daae, Ludvig, «Christopher Throndssøn Rustung, hans Søn Enno og hans Datter Skottefruen», Historisk tidsskrift, 1872.

Erland, Tore, K-rustung.com

Imsen, Steinar, Da reformasjonen kom til Norge, Oslo, 2016

Kissinger, Henry, World Order, 2014, tilgjengelige partier om Charles V i google books. 

Maxwell, William Stirling, The cloister life of the Emperor Charles V., 1818 og 1878, i fulltekst på archive.org

Scheen, Rolf, Sjørøver og admiral. En bok om Christoffer Trundssen (Rustung), Bergen, 1942.

Louis Sicking, Harry de Bles, Elend des Bouvrie (red), Dutch Light in the «Norwegian Night»: Maritime Relations and Migration across the North Sea in early modern times (2004).

Artikkelen er i høy grad en frukt av Nasjonalbibliotekets digitalisering av den norske bokheimen: Bokhylla.no

Annonse