Annonse
00:00 - 02. juni 2017

«Jeg tar mer krevende jobber enn de andre»

Etikeren svarer.

Annonse

Hei! Jeg befinner meg i en situasjon der jeg sammen med kollegaer betjener en felles innboks som vi tar oppdrag fra fortløpende, på lik linje. En jobber så på egen hånd med de oppdragene man tar. Fra tid til annen, spesielt når det er mye å gjøre, biter jeg meg merke i at jeg ender opp med å ta mange av de vanskelige sakene vi får inn, og at enkelte kollegaer velger bort de mer krevende tingene, samtidig som de tar færre saker enn meg. Det skaper en viss irritasjon hos meg, spesielt når jeg kan høre på praten i det åpne kontorlandskapet at fokuset ofte er på andre ting enn jobben. Min egen irritasjonen opplever jeg som smålig. Jeg får betalt for å jobbe, og jeg tenker at livet mitt blir ganske snevert om jeg skal henge meg opp i slike detaljer. En løsning jeg har i tankene, er å jobbe i vei uten å tenke på hva de andre gjør, godta at jeg føler litt irritasjon, fokusere på gleden ved å gjøre en god jobb og passe på å regulere tilgangen så jeg ikke får mer arbeid enn jeg makter. Hva de andre gjør kan jeg ikke styre, og egne oppfatninger vil som regel være basert på en manglende forståelse av helheten. Hva tenker Etikeren? Det hadde vært interessant å ha noen knagger å henge den trivielle problemstillingen på.
Hilsen fra kontoret

 

Etikeren: Jo mer triviell spørsmålsstillingen er, desto viktigere er den. At noe er trivielt, betyr at det skjer hver dag, dukker opp uanmeldt og bare noteres når gnisningene blir for store. Ofte er det vanskelig å sette navn på slike irritasjoner. Så går man omkring og samler opp ubehaget i form av ekstra magesyre, i stedet for å reflektere seg ut av det. Da påvirker rusket i det lange løp både humør og stemninger. De som skriver om moralske problemer, har ikke sjelden en dramatisk åre og fabulerer seg inn i hypotetiske problemstillinger som aldri kunne finne sted i virkeligheten. Det finnes dypsindige lærebøker i etikk som aldri er i nærheten av hverdagslige valgsituasjoner. Hverdagen trenger ingen unnskyldninger. Man kan ikke forutsette at bare de beslutninger er viktige som ville ha påkalt Sofokles’, Shakespeares eller Ibsens forestillinger om alarmerende normkollisjoner. Bare sjelden står vi på vippen mellom himmel og helvete. Langt oftere opplever vi hverdagene på vippen mellom nesten noe og absolutt ingenting. Men det betyr ikke at normkollisjonene er fraværende. De må bare oppdages og gis et navn.

 

Jeg synes det rådet du gir deg selv, virker klokt. Forutsetningen er at ikke alle dager ser likedan ut. Vi kan være mer eller mindre til stede der hvor tilfeldighetene har satt oss. Enkelte dager kan vi komme hjem fra jobben uten å huske at vi i det hele tatt har vært der. Men den manglende tilstedeværelsen går på omgang mellom dem som har de samme pliktene. Bare en mindre del av livet finner sted ved kontorpulten. Privatlivet har sin egen berg- og dalbane som kan trekke oppmerksomheten bort fra den felles innboks. For latskapen er ikke alltid å foretrekke. For de fleste av oss – så merkelig det enn høres – liker bedre å gjøre nytte for seg enn å vri seg unna.

De fleste av oss liker bedre å gjøre nytte for seg enn å vri seg unna.

 

Gleden ved å mestre store og kompliserte oppgaver er normalt langt større og varigere enn gleden ved å fuske til seg et friminutt. Det er lettere å godta seg selv når man har noe å peke på, noe en er flink til og som man kan hjelpe andre med. Hvis situasjonen er slik du beskriver den, vil jeg tro at fuskerne misunner den som får det til, og som har krefter og overskudd til å bake en større del av kaken enn det han selv spiser. Med alderen vil du oppleve at oppgavene ikke går så raskt og smertefritt som før. Nye teknologiske løsninger vil plassere deg blant dem som trenger andres hjelp og råd. Så det spørs om ikke det kraftoverskuddet som du opplever idag, vil jevne seg ut i årenes løp. Gled deg mens du har det!

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse