Annonse
00:00 - 23. juni 2017

«Jeg får så lite ut av å være sammen med barndomsvennen min»

Etikeren svarer.

Barndomsvenner: Hva skal man egentlig snakke om når man møter dem? Foto: The Montifraulo Collection/Getty Images
Annonse

Hei. Jeg har en barndomsvenn som jeg gikk på barne- og ungdomsskole og fotball med i mange år. I grunnen er han den eneste jeg i dag har en viss kontakt med fra den tiden. Problemet er: Jeg finner det så utrolig lite givende å tilbringe tid sammen med både ham og hans kone. De er rett og slett enkle sjeler. Om jeg tilbringer tid med dem, utløser det straks en flom av nye initiativer fra deres side som må avvises med hvite løgner – så jeg er tilbakeholden. Og det gjør at jeg føler meg litt som en drittsekk – men av nødvendighet for min egen del – for ellers er de vennlige og godhjertede mennesker som jeg oppriktig ønsker alt godt. Det føles feil uansett hvordan jeg går frem. Hva sier etikeren?
Mvh. Distansert barndomsvenn

 

Etikeren: Selv skulle jeg gjerne ha hatt kontakt med flere barndomsvenner. Når jeg av og til møter en skolekamerat tilfeldig på toget eller trikken, gir det alltid mye å tenke på. Det behøver ikke å være like spennende å møtes hver gang, men det å ha noen levende tidsmålere utenfor seg selv, er som regel en opplysende øvelse. Det er merkelig å se hvor godt jeg holder meg – når jeg bare kan bestemme speilvinkelen og mimikken selv. Men møtet med gamle klassekamerater innebærer alltid en risiko, fordi de vet noe om oss, som vi selv har glemt. De ser oss med andre øyne enn vi selv kan gjøre det i speilet. Et mer objektivt blikk utenfra vil kanskje ha oppdaget forandringer som jeg glemmer til daglig når jeg uten innblanding kan bestemme optikken i den presentasjonen jeg leverer av meg selv.

 

Noe av det beste ved barndomsvenner, er at de ikke er så lette å lure. Man behøver kanskje heller ikke å gjøre seg til, for man har ingen utsikt til å lykkes med bedragerske forsetter i konkurransen med andres erindringer, som sikkert er blitt tydeligere og mer entydige for hvert år som er gått siden sist vi møttes. Barndomsvenner kan likevel ha en viktig sannhetsfunksjon. Du kan ikke løpe bort fra det livet du faktisk har levd – uansett hvor uspennende, plumpt og tilstøvet det kan synes. Barndomsvenner er som ubehagelige påminnelser. De kan både løfte opp og rive ned. Begge deler er nødvendige funksjoner i vår personlige sannhetsforvaltning.

Enkle sjeler har jeg ikke noe imot.

 

Skolekamerater kommer til oss fra en annen tid når de har vært usynlige og glemt i mange år. Totalt tilfeldig som det var at vi ble tildelt omtrent det samme fødselsåret og samme skolekrets, like tilfeldig var kanskje gjensynet. Det er noe skjebnebestemt uforanderlig og usynlig som knytter våre skolisser sammen – vi har en gang løpt etter fotballen og hatt de samme skrullete lærerne da vi besøkte hverandre i en tid som nå er forsvunnet. Derfor hviler det et, riktignok beskjedent, mysterium over vår samhørighet.

 

Enkle sjeler har jeg ikke noe imot. Faktisk foretrekker jeg dem fremfor de mer kompliserte som på død og liv vil gjøre seg interessante. Det er godt å være sammen med mennesker som ikke krever forstillelse, hverken av seg selv eller andre. I mitt vokabular er det å være vennlig og godhjertet ingen dødssynd. Om vi hadde tatt en prat om problemet, ville jeg ha spurt deg om hva du mener med «givende». Du kan vel ikke mene at man skal gå fra hvert eneste tilfeldige møte med en gammel venn eller venninne og føle at man har vunnet førstepremien – og at den gevinsten er det eneste som kan rettferdiggjøre den videre kontakten?

 

At noe føles feil uansett hva man velger, betyr ikke annet enn at situasjonen kan være grundig og rett forstått. Moralfilosofene tar ofte feil av virkelighetens sammensatte, ugjennomsiktige og tvetydige karakter. Rasjonelle valg løser ikke alltid problemene. Ofte er det slik i praksis at noe ender galt, uansett hva man velger å si eller gjøre. Som Kierkegaard lar en av sine velkjente figurer si: «Gift deg, og du vil angre det. Gift deg ikke, og du vil angre det også.» – Der hvor man er overbevist om at det finnes enkle og fornuftige løsninger på en klemme, skyldes det ikke sjelden at forståelsen av situasjonen er grunn og overfladisk. Derfor skal du ikke fortvile over at problemet virker uløselig. Det kan bety at du er på rett vei.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse