Annonse

Annonse

09:40 - 19. juni 2017

Hitler som Knausgårds speilbilde, eller noe mer?

VINDUETHva ville Knausgård med sitt Hitler-essay?

Karl Ove Knausgård i Frankfurt under den tyske lanseringen av «Min Kamp 6». Foto: Christian Belgaux

Vinduet, Gyldendals tidsskrift for litteratur, har helt siden 1947 vært ett av de viktigste tidsskriftene i Norge. Nåværende redaktør, Preben Jordal, har som ambisjon å gjøre Vinduet så mangfoldig, velskrevet, innfølende, velorientert, grundig og kritisk som mulig. 

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

1. HVA VILLE KNAUSGÅRD MED SITT HITLER-ESSAY?

Mine to historiefaglig vinklede og drøftende artikler om Knausgårds Hitler-essay, i Vinduet 4/2015 og 2/2016,[1] har så langt utløst en del omtale og debatt i Norge og andre nordiske land, i trykt dagspresse så vel som i elektroniske medier og i mer tradisjonelle fagpublikasjoner. Jeg kan i dette svaret naturligvis ikke berøre alt, men må begrense meg til noen av reaksjonene og til det jeg selv oppfatter som de mest vesentlige spørsmål i debatten.[2] Jeg vil derfor i første rekke reflektere omkring Karl Ove Knausgårds direkte svar til meg, samt den danske litteraturhistorikeren Kasper Green Munks[3] artikkel «Skjønnlitteratur som historieskrivning».[4] Jeg finner også grunn til å svare på kritikk fra Klassekampens litteraturanmelder Tom Egil Hverven.[5]

Både Knausgård og Munk er i utgangspunktet opptatt av at jeg som historiker ikke i tilstrekkelig grad viser vilje eller evne til å yte Karl Ove Knausgård rettferdighet på forfatterens egne og skjønnlitteraturens premisser. De etterlyser min interesse og forståelse for hva Knausgård egentlig ville med et omfattende Hitler-essay midt inne i sjette og siste bind av den unikt omfattende selvbiografiske romanserien Min Kamp (MK). Knausgård og Munk synes begge å forutsette at Hitler-essayet ikke primært handler om Hitler og nazismens historie. Munk formulerer det blant annet slik:

 

Men det er ikke sandheden om Hitler, der er Knausgårds hovedanliggende. Det er sandheden om hans eget liv. […] Sagen er blot, at det Knausgård som sagt er mest interesseret i, er sandheden om seg selv. Hans Hitlerinteresse er en del af hans selvundersøgelse og den undersøgelse av vor tid, som Min Kamp 1-6 også fremstår som. (s. 53)

 

Munk antyder riktignok at Knausgård også kan ha villet noe annet med Hitleressayet, men at han i så fall hadde lyktes bedre «[h]vis Hitler havde været mere end en spejlingsfigur» (s.54).

Knausgård selv gir litt ulike svar, først i sin tilsynelatende ganske velvillige skriftlige reaksjon på mine artikler i Vinduet, til Dagsavisen. Men etter hvert også i mer irriterte intervjuer i dagspressen – for eksempel under Norsk-amerikansk litteraturfestival i New York i mai 2016:

 

Det handler ikke så mye om å være historisk korrekt, det handler ikke engang så mye om hva som hendte. Det er en roman om meg, og hva jeg får ut av dette. Den påberoper seg ikke objektivitet, men følger en person som forsøker å forstå noe. Hva så om jeg tar feil? Det spiller ikke noen rolle. […] Jeg kan jo ingenting om mitt eget liv en gang! Det er det handler om, for svarte.[6]

 

Knausgård vet også å påskrive mitt pass:

 

Problemstillingene som reises i Hitler-essayet er riktignok store, samtidig som de også er veldig, veldig små, siden de er sett og lest gjennom et enkelt, hjelpeløst jeg, og det er dette jeg-et Helland kritiserer og hever seg over, uten å forstå hva det er å utsi noe i en roman, fordi han ikke forstår hva skjønnlitteratur er. Men det er greit det altså.[7]

 

Jeg finner det interessant at innvendingene mot mine artikler i all hovedsak dreier seg om at jeg mangler «litterær forståelse», og vesentlig mindre om det artiklene uttrykkelig handlet om, nemlig spørsmålet: Hvordan står Knausgårds Hitler-essay seg når det likevel også prøves ut fra et faghistorisk blikk? Innvendingene om at jeg om at jeg ikke har lest Knausgård tilstrekkelig litterært, oppfatter jeg ikke som særlig relevante. Jeg har uttrykkelig villet avstå fra litteraturkritikernes revir. Det synes å være behov for å utdype dette noe nærmere.

 

2. LITTERARITETENS GRENSER I KNAUSGÅRDS FORFATTERSKAP

I sitt svar til meg skriver Knausgård:

 

Helt avgjørende for å forstå Min kamp 6 er å forstå forskjellen på skjønnlitteratur og sakprosa. Min kamp 6 er ingen avhandling, intet vitenskapelig verk, ingen sakprosabok, men en roman.[8]

 

Her gjør Knausgård det alt for enkelt for seg selv – og for meg. Mer enn noen annen norsk forfatter har han selv i de senere årene har bidratt til å bryte ned de gamle sjangergrensene. Litteraturkritikeren Merete Røsvik Granlund har i en interessant og fersk artikkel i Prosa sett nærmere på nettopp dette:

 

Med Min kamp 1-6 utfordra Knausgård skiljet mellom den fiktive romanen og den autentiske sjølbiografien, og med det lange Hitler-essayet i Min kamp 6 tøygde han romanformatet. Med årtidskvartetten held han fram med å presse sjangergrensene. Formelt er både brev, dagbok og essay sakprosa når forfattaren signaliserer sjølbiografi ved hjelp av namn og kjende fakta. […] Samstundes brukar Knausgård skjønnlitterære virkemiddel flittig, og det er også noko med den samla komposisjonen som drar heilskapen i skjønnlitterær lei.[9]

 

Dette går etter mitt skjønn rett inn i kjernen av debatten, og framstår som en balansert omtale av Knausgårds pendling mellom skjønnlitteratur og sakprosa generelt – og i særlig grad gjelder dette essayet om Hitler. Begrepet om «Sakprosa» er i vid forstand tekster som mottakeren har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten», skriver sakprosa-professor Johan L. Tønnesson. Han presiserer sin definisjon ytterligere:

 

Det stilles krav til etterrettelighet i sakprosaen som ikke stilles til skjønnlitterære tekster. Etterrettelighet betyr at vi har mulighet til å kontrollere det som står i teksten. Vi forventer full etterrettelighet av en faghistorisk bok om den andre verdenskrig, mens vi ikke stiller samme krav til en historisk roman om samme tema.[10]

 

Der er nettopp en slik forståelse av saksprosasjangeren som jeg har lagt til grunn i min lesning av Knausgårds Hitler-essay. Jeg har ikke sett noen rimelig grunn til ikke å oppfatte brorparten av essayet som direkte ytringer om Hitler, nazismen og Holocaust som historisk «virkelighet». Hvorfor skulle Knausgård ellers nærlese primærkilder fra nazismens historie og brette det han finner ut i detalj?  Mine artikler er også svært tydelige i sine avgrensninger med hensyn til krav om etterrettelighet og kontrollerbarhet. I sin helhet oppfatter jeg Hiter-essayet som overveiende sakprosa, midt inne i en selvbiografisk «roman». Jeg har bestrebet meg på å holde meg unna bedømmelse av, og avstå fra å stille krav til historisk kontrollerbarhet i de deler som helt åpenbart er «skjønnlitterære». Dette betyr ikke at jeg mener at det skal være illegitimt at faghistorikere, en gang i blant, velger å lese en udiskutabelt skjønnlitterær roman med kildekritiske briller.  Mottakelsen av Kjartan Fløgstads Grense Jakobselv (2009) ga et interessant eksempel på dette. Denne romanens bærende historiske tese var at nazismen ikke tok slutt med Hitlerismens kollaps i 1945 fordi viktige nazister og kollaboratører gled umerkelig inn i militærindustrielle komplekser, rettsapparat, forlag, presse og i politisk forvaltning i Vest-Tyskland så vel som i andre land.

Historikeren Bjarte Bruland problematiserte den gang det han beskrev som Fløgstads «materialistiske historiesyn», og dessuten det han mente var en rekke faktisk-historiske feil i Grense Jakobselv. Framfor å bringe leserne nærmere en genuin forståelse av de historiske begivenhetene han beskriver, bruker Fløgstad snarere historien til å fremme et ideologisert syn på de politiske strømminger som han selv misliker og oppfatter som «politiske forbrytelser», hevder Bruland, og fortsetter:

 

Fløgstad benytter seg dessuten her av en dobbeltkommunikasjon som gjør at han kan møte kritikk av historiske faktafeil med at dette er fiksjon, og kritikk av det litterære med at det er fakta. Dermed kan han unndra seg både litterær og faghistorisk kritikk.[11]

 

I sitt svar til meg ter Karl Ove Knausgård seg på lignende måte. Men i motsetning til Fløgstads historiske roman, der både handling og hovedperson er oppdiktet, gir Knausgårds Hitler-essay et vesentlig svakere grunnlag for at forfatteren skal kunne unndra seg kritikk ved å gjemme seg bak det faktum at essayet står midt i en roman.

For min egen del var jeg allerede før jeg skrev mine to første artikler inspirert av den danske litteraturviteren Claus Elholm Andersens doktoravhandling om «Litterariteten i Karl Ove Knausgårds Min kamp». Elholm Andersen forsøker der å rydde opp i den kaotiske debatten om sjangerbestemmelsen av Knausgårds bokserie. Det gjør han blant annet ved et interessant forslag til arbeidsdeling mellom Knausgård-fortolkere:

 

Ved konsekvent at fokusere på det litterære og det romanagtige ved Min kamp trækker jeg således en tydelig streg i sandet i forhold til den markante del af forskningen, som alene har fokuseret på forholdet mellem fiktion og virkelighed. Ved ikke at fokusere på forholdet mellem virkelighed og fiktion, kan vi som litterater nemlig læse værker som Knausgårds romaner uden at fortabe os i, om det, vi læser, er hændt eller ej. Vi behøver altså ikke at give os i kast med kildekritik, som Eivind Tjønneland jo mener burde danne udgangspunkt for tolkningen af Min kamp, men overlade en sådan kildekritik til historikerne, og i stedet fokusere på det, som vi er gode til: at læse og fortolke litteratur med de værktøjer, som vi nu engang har til rådighed.[12]

 

Jeg har nettopp holdt meg til denne devisen: La litteraturviterne gjøre sitt – og vi som historikere forsøke å bidra med vårt. Det har i Knausgårds Kulturvitenskapelige Kompleks ikke manglet på eksperter i den første gruppen, men så langt har det vært smått stelt med historikere.

 

3. KLISJEENE OM DEN «POSITIVISTISK- KILDEKRITISKE» HISTORIEVITENSKAP

Forfatteren Karl Ove Knausgård, litteraturviteren Kasper Green Munk og fagfeller av disse, viker imidlertid ikke tilbake for selv å overskride de ovenfor antydede kompetansegrensene. De har klare oppfatninger om historievitenskap og meldinger til faghistorikerne, og tegner et bilde av meg som representant for den såkalt, klassiske «positivistiske», eller også «positivistisk-kildekritiske», historievitenskap. Disse merkelappene kan, som vel kjent, bety ganske ulike ting. En historiografisk utlegning kan likevel binde dem sammen noenlunde slik:

 

Positivismen var vitenskapshistorisk særlig inspirert av Auguste Comte (1798–1857) og hans tanker om universelt virkende lover, som skulle avdekkes gjennom Vitenskap. Med på lasset fulgte forestillinger om at naturvitenskapene ga rettesnorene for en enhetlig metodologi (metodologisk monisme), som også human/samfunnsvitenskapene burde følge. For historiefaget ble dette applisert fra slutten av 1800-tallet gjennom stadig strengere krav om utvikling av vitenskapelig eksakthet i form av empirisk forankring og streng kildekritikk. Den senere kritikk mot et slikt bilde av den positivistiske historievitenskap gikk altså på fravær av nødvendig skille mellom natur- og humanvitenskap (metodologisk dualisme), overdreven generaliserende søken (nomotetisk) etter kausale forklaringer fremfor forståelse av avgrensede historiske forløp (ideografisk), samt at historikerne liksom ble overveldet av en intellektuelt syltynt begrunnet kildefetisjisme – eller med andre ord behersket av et slags detaljenes tyranni.

 

Det er kanskje ikke så overaskende at man «utenfra» fortsatt kan bære med seg slike klisjeforestillinger om moderne historievitenskap. Knausgårds Hitler-essay og debatten etter mine artikler illustrerer til fulle hvordan dette kommer til uttrykk.

Derfor videre til Knausgårds innvendinger: Hans prokuratorgrep med (helt urealistisk) å insistere på at Hitler-essayet ikke kan bedømmes som sakprosa, gjør at han kan spisse avstanden mellom seg selv og akademia (som han noen ganger generelt definerer som vitenskapens territorium) på denne måten:

 

Den store forskjellen på en avhandling og en roman, så vidt jeg kan se, er at en avhandling er saklig, objektiv og at dens teser argumenteres rasjonelt for, mens en roman bygger på den delen av virkelighetsforståelsen som akademia utelater: følelsene, stemningene, impulsene, de underbevisste strømningene.[13]

 

Det er ikke uten videre klart om Knausgård mener at dette er forskjeller i måter å tilegne seg innsikt på, eller om akademia og kunsten interesserer seg for ulike deler av virkeligheten. Trolig mener han begge deler.

Men Knausgårds skarpe dikotomi mellom det rasjonelle og det emosjonelle gir ikke en adekvat beskrivelse av forskjellen på en skjønnlitterær forfatters sakprosaessayistikk og en akademikers skriftlige avhandling om samme tema. Det holder heller ikke å formulere seg så firkantet som Knausgård gjør, når han postulerer at «akademia» rent ut utelater «følelsene, stemningene, impulsene, de underbevisste strømningene» fra sitt interesseområde og sin virkelighetsforståelse.

Forskningslitteraturen i human- og samfunnsvitenskapene, er tvert imot breddfull av forsøk på å bore dypt inn i menneskesinnet. Denne konkrete debatten handler heller ikke om at ingen har forsøkt å forstå, eller avdemonisere Adolf Hitler som et «menneske» bak maktens maske og den historiske ondskapens eksesser. Det er nesten ingen grenser for hvor mange som har forsøkt seg på psykologiske dybdeanalyser av Hitler.[14]  Det mangler heller ikke på tidligere og brede tilnærminger til nazismens emosjonelle folkelige appell.[15] Men det kan virke som om Knausgård opplever det som om han er den første ute i slike ærender. Og mange litteraturkritikere deler tydeligvis denne forestillingen.

Det akademiske historiefaget har, mer spesifikt, en lang tradisjon for hermeneutisk inspirert fortolkingsmetode,[16] og har dessuten etterlatt seg nesten uoverskuelig mengde psykologisk orienterte biografier (aktørorientert om elitenes store menn) i første rekke fra 1800- og 1900-tallet. I løpet av, særlig de siste femti årene, har perspektivene i stor utstrekning skiftet til historie «nedenfra», og til den bredere kultur- og sosialhistorie (som strukturhistorie) – hvor en egen sjanger har vært den såkalte «mentalitetshistorien».[17] Professor Jan Eivind Myhre skriver om dette at det ikke er noen historieteoretisk motsetning mellom den individualiserende biografiskriving og studier av kollektivenes mentaliteter og følelser, på følgende vis:

 

Systematiske studier av følelsesuttrykk finner vi tvert imot i strukturhistorien. […] Følelser er en vesentlig del av massefenomener, ofte i form av massesuggesjon: begeistring, fanatisme eller lignende. I historien dukker slike fenomener opp blant annet som korstog, mobber, religiøse tusenårsbevegelser i middelalderen […] revolusjonære situasjoner, luddisme (maskinknusing) på 1800-tallet, […] nasjonalisme på tysk 1930-tall.[18]

 

Karl Ove Knausgård forsøker å trekke demarkasjonslinjen mellom den skjønnlitterære roman og den historievitenskapelige avhandling ved et grunnleggende skille mellom det rasjonelle og det emosjonelle. Det virker muligens besnærende for noen. Men Knausgårds kart stemmer dårlig med terrenget.

Hva så med Kasper Green Munks forestillinger om historieforskningen? Munk stiller seg i utgangspunktet positiv til at jeg som historiker har kikket forfatteren Knausgård etter i sømmene.[19] Det setter jeg pris på. Men han lufter også mer generelt en ambivalens vis à vis faghistorikere:

 

Det er altid spændede at tale om skønlitteratur med historikere. De har en evne til at bide seg fast i de minste detaljer, så man først tænker, at de er blottet for enhver sans for tekstens helhed, kunstfærdighet og forførende kvaliteter. De læser ikke indenad, fanger ikke tekstens ånd, men holder seg nævenyttigt til dens bokstav.[20]

 

Munks lesning av mine artikler om Knausgårds Hitler-essay bærer preg av at han ikke oppfatter meg som noe unntak fra denne historikertypen:

 

I Knausgårdkritikken er det, som om Helland insisterer på at sandheden om fortiden kan findes i detaljerne og formidles ubesmittet til eftertiden. Det kan bare ikke lade seg gøre.[…] Men det virker altså som om selve historiografien, historieskrivningen som en tolkende aktivitet, ikke er et problem for historiefaget, som Helland præsenterer det, […] så man fornæmmer at den akademiske historiker er forpligtet på en tilstræbt objektivitet, også i selve fremstillingsformen, som står i modsætning til skønlitteraturens subjektive og vilkårlige form.[21]

 

Selv opplever jeg ikke at Munk med dette treffer målskiven, verken når det gjelder min egen forståelse av historie som vitenskapelig disiplin, eller når det gjelder mine mange konkrete referanser (i de to første artiklene) til historiefaglige dilemmaer. Men jeg kan ikke la Munk anses som besvart med dette. Han har gjort en grundig nærlesning av min to første artikler om Knausgård og fortjener å bli tatt på alvor.

Munk mener å påvise at Knausgård i sin «litteraturhistoriske oversigt» i Hitler-essayet, balanserer godt mellom to hovedretninger i nazismeforskningen:

 

Nemlig intentionalismen og funktionalismen, som kan koges ned til de to spørgsmål; Er det mennesket, der med sine overbevisninger og intentioner styrer historiens gang, eller er mennesket underlagt specifikke omstændigheder, som det bliver en funktion af?[22]

 

Det korte svaret – på begge spørsmål – er her: Ja, selvsagt. Det er alltid samspill og vekselvirkning mellom de sentrale politiske ledere og det omgivende samfunn. Men det finnes aldri enkle, eller samme type svar på hvordan dette skjer. Jeg viste i min andre artikkel uttrykkelig til konfliktene mellom disse retningene (intensjonalismen og strukturalismen, som vel er mer brukt som de dikotomiske begrepene her til lands) blant historikere, sosiologer og statsvitere i mange årtier etter krigens slutt.

For meg var det nettopp et poeng å få fram at fornyelsen av nazismeforskningen, i alle fall fra 1990-tallet og utover, har skjedd i forskningsmiljøer som ikke har vært bundet opp i den gamle striden mellom intensjonalister og strukturalister. Denne fornyelsen har hovedsakelig tatt form av inngående empiriske studier av et vidt spekter av hendelsesforløp som førte frem til katastrofen. Jeg får en fornemmelse av at Munk ikke kan ha festet seg større ved hva jeg skrev om dette. Derimot synes han tydeligvis at jeg overvurderer verdien av alle disse møysommelige empiriske studiene som gir «oss», dvs. vår kollektive kunnskapskultur, stadig mer konkret og presis kunnskap om nazismens bredere historisk-strukturelle forankring og dens i sin tid suverene politiske leder Adolf Hitler.

Munk tilføyer dessuten:

 

Det er imponerende, at faghistorikerne, ifølge Helland ved «det meste» om Hitler. Mængden af Hitlerstudier er fortsat omfattende og dementerer vel i seg selv at vi ved det meste […] det vil sige en masse fakta, om hvad der skete omkring Hitler.[23]

 

Litteraturviterens ironiske briljans imponerer meg, men hans villede tvetydighet etterlater meg i usikkerhet om hvorvidt han mener at det er forsket for mye eller for lite på Hitler. Jeg vil imidlertid uansett holde fast ved at en akkumulasjon av etterprøvbare fakta gir det mest rasjonelle grunnlaget for en mer helhetlig forståelse av historien om Adolf Hitler og den tyske nazismen, samt av Holocaust som det utvilsomt største traumet i moderne europeisk historie.

 

4. HOLOCAUST ER DET MOTSATTE AV HVA KNAUSGÅRD GJØR DET TIL

I min andre artikkel gikk jeg forholdvis inngående inn på det jeg oppfatter som problematiske sider ved Knausgårds beskrivelser, tolkninger og «hovedtese» om Holocaust. I debatten om mine artikler er det imidlertid påfallende hvor få det er av de som har ytret seg som har villet mene noe om dette temaet. Jeg vil anta at dette heller enn å være et uttrykk for mangel på interesse, har å gjøre at med det oppfattes som en særlig krevende og omfattende problemstilling. Morgenbladets litteraturkritiker Bernhard Ellefsen har relativt nylig skrevet tankevekkende om akkurat dette:

 

Diskusjonen om fortellingens rolle i historieskrivningen om, og den litterære behandlingen av, Holocaust, er et av de mest omfattende intellektuelle problemkomplekser i det tyvende århundret. Den handler mest av alt om kampen mot den store kulturens intense forventning om forsoning, slik vi ser det i berømte filmer som Schindlers liste (1993) og Pianisten (2002), hvor det er overlevelsen – altså produksjonsfeilene i det uhyre effektive dødsmaskineriet tyskerne hadde organisert – som får jobben med å gjøre hendelsene forståelige og fordøyelige for oss. [24]

 

Ellefsen viser til et intervju i Vagant 4/2010, der den svenske forfatteren Steve Sem-Sandberg greier ut om sine tanker om en slags aristotelisk oppgave for sine historiske romaner fra andre verdenskrig. I motsetning til historikerne som har skrevet om ghettoen i den polske byen Łódź og som ville «finne ut hva som hendte på dette stedet da», ønsket Sem-Sandberg med romanen De fattiga i Łódź (2009) «å framkalle dette nå […] å gjøre dette nå-et påtakelig og følbart».

 

Ellefsen formidler Sem-Sandbergs alternativ til historikerne slik:

 

Fortellingens verdensbyggende, innlevelsesskapende grep […] er ikke ganske enkelt en tilgjengeliggjøring av historiske hendelser i en narrativt ordnet intrige, men derimot en dikterisk og intellektuell måte å skape merforståelse på. Fortellingen forstås altså som tenkemåte, for ikke å si som analytisk verktøy, heller enn som sukker på den faghistoriske pillen.[25]

 

Dette er frapperende godt formulert. Slik kan man altså ha som ambisjon å skille fra hverandre faghistoriske og skjønnlitterære fortellinger om Holocaust-historien(e). Dette er vel også Knausgårds posisjon. Den er fullt ut legitim. Men jeg holder samtidig fast ved at historikerne bør kunne problematisere denne posisjonen, og ikke uten videre holde fingrene vekk fra dette emosjonelle og intellektuelle minefeltet.

Knausgård selv, og Klassekampens litteraturkritiker Tom Egil Hverven har imidlertid begge sterke innvendinger mot at jeg har problematisert Knausgårds «fortelling» om Holocaust. Knausgård går rett inn i kjernen av den viktigste uenigheten mellom oss, Hverven går kanskje ikke like dypt, men leverer sin vane tro et helhjertet forsvar for Knausgård. Det er grunn til å gå noe nærmere inn på det de skriver.

            Knausgård skriver i sitt svar til meg:

 

Forholdet mellom språk, felleskap, sted, individ er sentrale i den forståelsen av Holocaust, som Helland, med sitt grove, og unnskyld at jeg sier det, fordummende nett, ikke klarer å fange opp.[26]

 

Knausgårds eget og underforstått: langt mer sofistikerte nett, avgrenser og definerer han slik: 

 

At de overordnede mekanismene, som er det historikerne beskjeftiger seg med, de store linjene, bare var synlige i glimt og aldri fantes som observerbare størrelser. Og at Holocaust derfor er umulig å representere. Umulig, umulig. Den som kom nærmest, var Paul Celan, i dikt hvor også språket står på randen av oppløsning, og alt som følger i boken min, om Tyskland, om Hitler og om jødeutryddelsen tar utgangspunkt i de innsiktene som finnes i de diktene.[27]

 

Tolkningen som Knausgård gjør av Paul Celans dikt lå og ligger utenfor det jeg ville mene noe om. I stedet valgte jeg å drøfte de avsnittene der Knausgård med utgangspunkt i et meget spinkelt og diskutabelt utvalg realhistoriske kilder beskriver Holocaust som en faktisk-historisk hendelse. Her skriver han blant annet:

 

Hvordan kan vi vite hva vi aldri må gjenta når vi ikke engang visste hva som hendte da det hendte? […] Vi vet fortsatt ikke hvem som døde. De mistet sine navn, de ble tall, og vi har ikke fått dem tilbake, de er fortsatt tall, seks millioner. Jeg kan ikke navnet på ett eneste menneske som ble tilintetgjort i Chelmno […] bare tallet, 400 000. Jeg kan heller ikke navnet på noen av dem som ble gasset og brent i Treblinka, bare tallet, 900 000. (MK 6, s. 783)

 

Jeg beklager å måtte skrive det, men dette minner til forveksling om et ganske ferskt innlegg på en norsk nettside, der det under overskrifter som «Holocaust – hva skjedde egentlig?» finner sted en oppblussing av Holocaust-benektelse:

 

Gi meg to historier. Ett navn på en av 6 millioner skjebner som påstås å ha blitt gasset i hjel. Gi meg vedkommendes historie fra han blir arrestert til han blir drept, med sted, tidspunkt og omstendigheter. Gi meg så ett navn på et av de 200 000 ulykksalige menneskene som ble utsatt for slike påståtte medisinske eksperimenter fra henting til drap tidspunkt, sted og omstendigheter. Av 6 2000 000 mord så skulle det være forholdsvis enkelt å kunne bevise to enkeltsaker på en måte som er troverdig, og ikke linke til teatralske skrekkhistorier som dette vrøvlet.[28]

 

Jeg mener ikke med dette å anklage Karl Ove Knausgård for å være Holocaust-benekter. Men jeg fant (i min andre artikkel i Vinduet) grunn til å advare mot hans relativiserende tendens i Hitler-essayet, og til å utrykke forbauselse over hans eksplisitte omsorg for den Holocaust-benektende britiske historikeren David Irvings rett til å hevde sine «meninger».[29]

Spørsmålet om Holocaust regnes i vår tid fortsatt som den viktigste lakmustesten for å kunne skille mellom sant og usant i historien. Men Knausgård vil ikke forholde seg til slike konvensjoner. Han foretrekker heller å pendle mellom ytterliggående posisjoner. Knausgård synes på den ene siden at spørsmålet om Holocaust er uendelig vanskelig – derfor vet «vi» så lite. Samtidig kan han klemme til med sammenfattende utsagn som står i direkte opposisjon til etablert forståelse på feltet: «Det særegne ved Holocaust er det motsatte av hva vi har gjort det til. Det særegne ved Holocaust var at det var lite, nært og lokalt» (MK 6, s. 786).

Det var et hovedpoeng for meg å påpeke at Knausgård faktisk skrev dette, og å argumentere for at han her tar feil, grandiost feil. Nå svarer Knausgård, i utgangspunktet tilsynelatende litt defensivt, slik:

 

Når det gjelder det jeg skriver om Holocaust, at det var et lokalt fenomen, har Helland misforstått litt. Jeg mener ikke at Holocaust var et lite fenomen, men at det alltid utspilte seg lokalt. At alle utryddelsesleirene befant seg på, konkrete fysisk avgrensede steder.[30]

 

Som om ikke all samfunnshistorie utspiller seg lokalt på mikronivå, men så å si alltid også som del av et bredere makro-historisk mønster?

Knausgård ser imidlertid ut til å ha behov for å forsterke denne litt puslete argumentasjonen, og tar derfor i bruk litt sterkere polemisk lut:

 

Skulle jeg si at Holocaust var lite? Å si at noen minimaliserer Holocaust, er faktisk en alvorlig anklage. Når anklagen kommer på bakgrunn av en lesning av Min kamp 6, som handler om det motsatte, nemlig om språkets reduseringer av Holocaust, hvordan dens virkelighet aldri kan bli representert, er det vanskelig å forstå det som noe annet enn et utslag av byråkratisk-repressivt enfold.[31]

 

Klassekampens hovedanmelder Tom Egil Hverven tok også del i debatten. I Bokmagasinet 21. mai 2016 skriver at han i utgangspunktet «verdsetter Hellands vilje til å sammenholde Min kamp med ny historieforskning»,[32] men viser så til min bruk av den amerikanske historikeren Timothy Snyder og boken Svart jord. Holocaust som historie og advarsel.[33] Hverven peker på at Snyders bok kom ut fire år etter Knausgårds Hitler-essay, og at man derfor ikke kan kreve at Knausgård skulle være oppmerksom på den. Det har han rett i. Men Hverven hevder dessuten at jeg har misforstått Snyder i min kritikk av Knausgård. Hverven skriver at Snyders bok tvert imot må leses slik at den «støtter viktige punkter i romanen». Dette gjelder særlig Knausgårds beskrivelse av Holocaust som «lite, nært og lokalt»:

 

Lignende argumentasjon er sentral hos Snyder. Med kapitlet «Auschwitz-paradokset» viser han nettopp hvordan og hvorfor store deler av massedrapene på jøder skjedde lokalt, i en rekke land, før Auschwitz ble et viktig drapsanlegg. «Mens Auschwitz blir husket, er Holocaust i det store og hele glemt», skriver Snyder i en setning som til forveksling ligner noen av dem Helland kritiserer i Min kamp 6.[34]

 

Etter min oppfatning bør Tom Egil Hverven lese Snyder på ny – og han bør lese grundigere. Det gjelder både hele boken og det spesifikke kapitlet som han viser til. Poenget med boken som helhet er å få frem, så konkret som mulig, hva Holocaust var. Det fantes riktignok mange små, lokale og liksom «bortgjemte» henrettelsessteder. Men først og fremst dreide det seg om noen ufattelig store utryddelsesleirer: Belzec, Sobibor, Treblinka og altså Auschwitz-Birkenau. Alt var selvsagt ikke like planlagt og strømlinjeformet, men det kan ikke herske noen tvil om at Holocaust var et politisk prosjekt drevet frem av toppledelsen i det tyske naziregimet. Det var et sentralt koordinert, ideologisk motivert, overmåte omfattende og etter hvert industrielt gjennomført massedrap på om lag 6 millioner jøder, i deler av det tyskokkuperte området i Øst-Europa 1939–1945. Dette vet vi. Vi vet også hvem som var Holocaust-prosjektets sentrale ledere (Hitler, Himmler og Heydrich), at det fantes en sentralt koordinerende logistikk (for det meste under Eichmanns avdeling), og at dette igjen ga massedrapet et historisk uhørt stort omfang.

I motsetning til hva Hverven ser ut til tro handler Snyders kapittel om «Auschwitz-paradokset» for det første om en farlig tendens til – i offentlig omtale – feilaktig å bruke Auschwitz som erstatningssymbol for Holocaust:

 

Sammenblanding av Auschwitz med Holocaust har gjort den absurde påstanden om at tyskerne ikke visste om massemordet på de europeiske jødene mens det fant sted, mer troverdig. [35]

 

Men Auschwitz må ifølge Snyder sees i en mye større sammenheng:

 

I historien om Holocaust var Auschwitz et sted der den tredje metoden for massemord ble utviklet, den tredje i kronologisk rekkefølge og også den tredje når det gjelder betydning. Den viktigste metoden, fordi den kom først […], var skyting foran grøfter. Den nest viktigste, og den neste som ble utviklet, var kvelning ved hjelp avgassene fra forbrenningsmotorer. Omtrent på den tiden disse karbonmonoksydinnstallasjonene ble tatt i bruk, på begynnelsen av 1942, ble politikken med å myrde alle jøder utvidet fra det okkuperte Sovjetunionen og det okkuperte Polen til alle områder som havnet under tysk kontroll. Auschwitz ble det viktigste drapsstedet for jøder i 1943 og 1944.[36]

 

Snyders bok er uttrykkelig ment som en advarsel for vår tid. Han er bekymret for det han omtaler som uheldige tendenser både til høyre og venstre utover på 2000-tallet:

 

Siden Holocaust er en sentral begivenhet i moderne historie, fører misforståelse av den til at tankene våre føres i feil retning. […] Det vanlige ideologiske resultatet har vært postmodernitet: En forkjærlighet for det små fremfor det store, fragment fremfor struktur, glimt fremfor oversikt, følelser fremfor fakta.[37]

 

Klarere enn det Snyder her gjør, kan ikke jeg formulere det som også har vært min kritikk av Knausgårds alternative perspektiv på og forståelse av Holocaust som en grundig dokumentert faktisk-historisk tragedie. Hvis denne kritikken representer «byråkratisk repressivt enfold» får det heller være. Da er vi på forskjellig planet.

 

5. HITLER IKKE BARE ONDSKAPENS SYMBOL, MEN HVORFOR DIKTE EVENTYR OM HANS «USKYLD»?

Flere år før mine to artikler i Vinduet kom ut, skrev litteraturkritikeren Ane Farsethås meget treffende om Knausgårds Hitler-essay:

 

Teksten blander med glidende overganger saklig kildekritisk drøfting med friere essayistiske refleksjoner og innlevende diktning, på en måte som gjør Hitler-skikkelsen dobbelt. På den ene siden er Hitler et konkret historisk objekt (eller subjekt) som skal reddes fra historieskrivningens misforståelser: Knausgård kritiserer, med nøye utvalgte sitater, historikeren Kershaw for å legge for mye av sin kunnskap om Hitlers senere ugjerninger inn i tolkningen av hans liv som ung. På den måten blir Knausgårds Hitler en figur som i enda høyere grad hos dem han kritiserer er diktet. Det er en Hitler tegnet i det knausgårdske bilde.[38]

 

I sitt svar til meg bekrefter Knausgård langt på vei denne beskrivelsen. Han skriver blant annet at ingenting er lettere enn å beskrive og ta avstand fra nazismens ideologi og ugjerninger. Han mener også at det er nødvendig å gjøre begge deler. Dette blir imidlertid ikke tilstrekkelig, fortsetter Knausgård, med polemisk snert mot meg og andre historikere:

 

Men når man skal forsøke å forstå, virkelig forstå hvordan det kunne hende, er det ikke bare avstand som skal til, men også nærhet, også innlevelse. Man forstår ikke hvorfor Hitler kunne stige opp og bli en stor kulturnasjons leder om man leser for eksempel Ian Kershaw, der Hitler framstilles som ond og banal og dum og nedrig fra første til siste side. Kanskje var han alt dette, men det var også noe annet ved ham, noe dragende, og det er dette som er utfordringen å forstå.[39]

 

Jeg skal ikke dvele ved at Knausgård med ett sveip her nuller ut den britiske historikeren Ian Kershaws biografiske standardverk om Adolf Hitler.[40] Knausgård finner boken «helt uleselig» fra første til siste side. Lite tyder på at han har orket å lese stort i den. Men har han forstått det han leste? Har han villet forstå Kershaws og andre historikeres tungt kildebaserte og årtier lange arbeid for virkelig å trenge inn i Adolf Hitlers personlighet, undersøke hans groteske rasisme og store forakt for svakhet, for slik å prøve å forklare hans rolle som leder for et av verdenshistoriens mest bisarre politiske eksperimenter? Svært lite tyder på at Knausgård har brydd seg noe særlig om dette. Den norske forfatteren har vært mer opptatt av å bruke sin åpenbare (om enn ambivalente) fascinasjon for nazismen som skriftgenererende motor, og synes dessuten å være drevet av en ambisjon om selv å forstå Hitler dypere enn andre ved hjelp av en slags litterær erkjennelsesmetode.

Kasper Green Munk skrev ganske treffende om dette allerede i 2011 i artikkelen «Adolf Knausgård. Min kamps litterære pre-sampling af Hitler»:

 

Midteressayet i bind 6 er nærmest en hel litterær avfhandling om Hitlerfascinationens anatomi […]. Essayets hovedpointe står tidligt klar for læseren, nemligt at Karl Ove Knausgård på fascineret og alarmeret vis ser sit eget liv spejlet i den unge Adolfs tilværelse i Linz, Wien og München, og at vi derfor må betragte Hitler som en af os med en velkendt biografi. De overgreb, hans ideologi førte med seg kom altså ikke fra en ytre fjende, men fra os selv; en lige så banal som uhyggelig pointe , som hele bind 6 og på en måde også hele Knausgårds romanserie er en litterær refleksion over.[41]

 

For meg er Karl Ove Knausgårds selv-identifiserende og innlevende metode for å forstå en historisk aktør som Adolf uendelig mindre tilfredsstillende enn den som blant annet munnet ut i Kershaws (foreløpige) standardverk om Adolf Hitler.

Kasper Green Munk synes derimot – noen år etter sine første artikler om MK 6 – å mene at jeg går for langt i min kritikk av Knausgård:

 

Helland nægter ganske enkelt at åbne sin analyse for positive kvaliteter hos Hitler, en forståelig standardrefleks når det gælder fordrukne revisionister, der påpæger at Hitler jo gjorde noget ved arbejdsløsheden og byggede motorvejene. Men det er åbenlyst, at Knausgård er ude i et helt andet ærinde, og det kan Helland også godt se. Alligevel nægter han at følge tankegangen i Knausgårds opgør med Hitler-dæmoniseringen, der i bund og grund kan koges ned til det konkrete spørgsmål, som især amerikanerne elsker at stille hindanden: ville du have dræbt baby-Hitler.[42]

 

Jeg føler meg ikke svimeslått av slike innvendinger. Jeg behøver heller ikke å klamre meg fast i frakkeskjøtene til Ian Kershaw. For man skal ikke ha lest veldig mye av litteraturen om Hitler og nazismens historie for å kjenne til at også Hitler hadde «positive kvaliteter», eller at den tyske nazismens emosjonelle appell i samtiden var forbløffende sterk og derfor trenger inngående analyser utover ideologisk fordømmelse og demonisering. Men Knausgård sprenger i sitt Hitler-essay åpne dører. Selvsagt skal ikke Hitlers livsløp leses baklengs. Hans personlige historie må settes inn i sin historiske sammenheng, den gang da ting skjedde. Til det liksom kontrafaktiske spørsmål og angivelig etiske dilemma vedrørende hva jeg ut fra dagens historiske fasit ville ha gjort med den nyfødte og uskyldsrene Hitler, gis det bare ett sivilisert svar. Nei, jeg ville absolutt ikke ha drept baby-Hitler.

Knausgård har naturligvis rett når han som så mange andre skiller mellom de ulike fasene i Hitlers liv. Jeg har heller ingen motforestillinger til at Knausgård i MK 6, dveler ved og omtaler det han (tidligere, lenge før ideen om å skrive et Hitler-essay dukket opp) hadde merket seg som «positive» trekk ved Hitlers væremåte en av de aller siste dagene i hans liv. Men dette gir ingen absolusjon for å gå til den motsatte ytterkant. Det blir ikke bedre historieforståelse av å sminke bildet av Adolf Hitler til noe penere enn det var. Heller ikke av å fortelle eventyr om Hitlers «uskyld», der han virkelig hadde skyld.

 I den første av mine artikler fant jeg grunn til å peke på en slik eventyrfortelling. Knausgård skriver om Hitlers bakgrunn før han i 1924 og 1925 skrev Mein Kampf (bind I og II):

 

Det er vår tids mest beryktede bok, ikke på grunn av det som står der i seg selv, men på grunn av at det som står der, ble utført i virkeligheten, det hefter noe forferdelig og motbydelig ved den, som om den skulle være skrevet av djevelen selv. Men dens forfatter, Adolf Hitler, var da han skrev den, en vanlig mann, han hadde ikke myrdet noen, hadde ikke forordnet drap på noen, hadde ikke stjålet noe eller brent ned noe. (MK 6, s. 481; min uthev.)

 

Dette en påstand om uskyld som er grunnfalsk og som forrykker alle rimelige perspektiver på Adolf Hitlers livsløp. Vi vet i dag det meste om perioden fra krigens slutt i 1918 og fram til Hitler i 1924 ble dømt og fengslet for landsforræderi etter et mislykket forsøk på statskupp. I fengsel skrev han denne «vår tids mest beryktede» bok». Det var et nøye forberedt og gjennomtenkt verk i tre deler: Om Hitlers liv så langt (i form av en heroiserende selviscenesettelse), om nazismens voldsforherligende og anti-demokratiske (nihilistisk rasistiske) ideologi, og en håndbok for den nazistiske bevegelsens revolusjonsstrategi.

Flere andre historikere har pekt på det samme som meg her. Det gjelder i særlig grad svenskene Maja Hagerman og Mikael Nilsson, som begge har skrevet om dette i avisen Dagens Nyheter.[43] Nilsson bruker sterke ord om det han kaller Knausgårds «grovt feilaktige påstander» om Hitler som en «vanlig person» i 1924.

Jeg merker meg derfor at Knausgård i sine svar til meg ikke berører akkurat dette. Det forstår jeg godt. Men jeg vil tilføye noen ord rettet mot Tom Egil Hverven og Kasper Green Munk, som mer uttrykkelig forsøker å ta Knausgård i forsvar også i dette spørsmålet.

Hverven har festet seg ved at jeg skriver: «Knausgård gir flere talende uttrykk for brutaliseringen, voldsmentaliteten og frykten som utviklet seg rundt Adolf Hitler […] fra 1919 til 1923». På dette grunnlag fortsetter Hverven for egen kjøl slik: «[…] altså rett før 1924. Hva er da problemet? Argumentasjonen henger ikke sammen.»[44]

Men problemet er for det første at Knausgård, som altså omtaler mange sider ved Hitlers obskure politiske atferd og utvikling i disse fem årene, likevel ikke med ett ord omtaler statskuppforsøket i München 8. november 1923. Hva er grunnen til at Knausgård klarer å forbigå denne hendelsen, som til da var den største og dristigste politiske terroraksjonen igangsatt av NSDAP under ledelse av Adolf Hitler? Det er for det andre vanskelig å finne noen annen fornuftig forklaring på Knausgårds utelatelse enn at det ville bryte for markant med tesen om at Hitler var en «vanlig mann» som ikke hadde gjort noe galt da han skrev Mein Kampf i 1924. Det er Knausgårds Hitler-fortelling som ikke står seg ved elementær kildekritisk prøving.

Kasper Green Munk velger å komme Knausgård til unnsetning ved å legge en form for sminke over det hele:

 

I Knausgårds optik var Hitler en almindelig mand, dels fordi der i Mein Kampf og i de talrige vitnesbyrd, der eksisterer om Hitler, tegner seg et billede af et menneske med en hel masse almindelige følelser, dels fordi 1920-ernes Tyskland var en arena for alle mulige politiske ekstremister, som brød loven og brugte vold. Det var meget langt fra flertallet, der agerede som Hitler og hans nationalsocialister, men forbindelsen mellem politisk ekstremisme og det, man i dag kalder «voldsparathed», var langt mere almindelig i Weimarrepublikkens tidlige år end i vore dage. I den henseende var Hitler almindelig, og i den henseende er Knausgårds menneskesyn knyttet til en samfunds- og samtidsbetragtning.[45]

 

Munk er i det minste klar i sin framstilling. Ja, Hitler var et menneske med mange følelser, og brutaliseringen av Hitler og hans nazistiske bevegelse må analyseres, forklares og forstås i en bredere historisk kontekst. Men slike selvfølgeligheter gjør meg ikke mer tilbøyelig til å lese Knausgård på hans premisser all den tid hans dikteriske utlegninger er i åpenbar konflikt med visse uomtvistelige realhistoriske fakta og forhold. Munk antyder at jeg «poserer som uforstående» til den knausgårdske optikk. Det er ikke riktig. Jeg forstår den og advarer mot den.

 

6. ER DET NÅ EGENTLIG SÅ «FARLIG» MED HISTORIEN OM ADOLF HITLERS GAMLE BOK?

Karl Ove Knausgård beskrev i MK 6 inngående hvor pinlig det hadde vært for ham å kjøpe og deretter starte lesningen av Adolf Hitlers Mein Kampf. Han hadde vært seg ytterst bevisst den status som «symbol på menneskelig ondskap». Knausgård skrev den gang:

 

Hitlers Min kamp er det eneste absolutte tabuet som finnes i litteraturen. Å si at det gjør den interessant, er umulig, selv om den jo faktisk er det, for da er man respektløs i forhold til alle de som det systemet, direkte utledet av boken, førte i døden. Seks millioner jøder, for bare 65 år siden. (MK 6, s. 471)

 

Etter mitt skjønn er dette et sterkt og klokt perspektiv. Og gjennom alle disse årene hadde denne boken vært forbudt å utgi i Tyskland. Spørsmålet om en nyutgivelse var i flere år et kontroversielt tema. Mange advarte mot faren for en slags politisk kanonisering av Hitlers verk, og fare for spredning av høyreekstrem ideologi. Løsningen ble å la en historikergruppe (ved Institutt for Samtidshistorie i München) utarbeide en omfattende og grundig fagvitenskapelig kommentert utgave. Nyutgivelsen kom i 2016 – i to bind på til sammen 1966 sider. Den er så å si pakket inn i 3500 kritiske merknader og fotnoter som supplerer Hitlers originale tekst.[46] Utgivergruppen beskriver på sine nettsider hva som har vært formålet med utgivelsen: «Det er nødvendig at vi permanent dekonstruerer Hitler og hans propaganda, og at vi på den måten fjerner effekten av bokens symbolske makt.»[47] Også dette er et sterkt og alvorspreget perspektiv.

 

Men Knausgård har åpenbart mistet sin tidligere frykt for bokens symbolske kraft. Han har skrevet fra seg og ser framover. I debatten etter mine artikler i Vinduet svarte han slik på min kritikk:

 

Jeg kan ikke tenke meg at en bok kan være farlig. Heller ikke den originale Min kamp av Hitler er farlig. Den ble jo fullstendig latterliggjort da den kom. […] Det er ingen som leser Hitlers Min kamp og blir nazist, det er faktisk helt umulig.[48]

 

Vel, var det noe historien viste, så var det at Hitlers Mein Kampf fungerte som nazismens ideologiske manifest i alle årene frem til katastrofen var et faktum. Dette er også ett av Snyders viktigste poeng i den ovennevnte Svart jord. Igjen synes Knausgård å forveksle historien med seg selv. Det er blant annet dette jeg finner grunn til å advare mot.

Forsommeren 2017 har Knausgård vært på hyllingsferd i Tyskland etter utgivelsen av Min kamp 6, som på tysk har fått navnet Kämpfen. Også i Hitlers hjemland har litteraturkritikerne i overveiende grad latt seg begeistre.[49] Heller ikke i Tyskland har man så langt latt seg sjenere av det Knausgård skriver om Hitler, i den grad dette overhodet blir omtalt. Det er litteraten og sågar «filosofen» Knausgård, som bergtar massene. Men med ett markant unntak: Litteraturkritikeren Hanna Engelmaier i Die Tageszeitung karakteriserer Hitler-essayet som «hårreisende», «rotete», og «en fornærmelse mot alle som er halvveis informert om temaet, og også de som ikke måtte være det».[50]

Er denne Engelmaier bare sur og negativistisk? Tar hun altfor hardt i? Er det så mye mer å bry seg om? Det øses ut nye skjønnlitterære romaner og pretensiøse essays i strie strømmer – i Norge, Skandinavia, Tyskland og i mange andre land. Karl Ove Knausgårds frekke plagiat av Adolf Hitlers boktittel Mein Kampf fra 1925, har for lengst mistet sin provokative kraft som «nyhet». Vi venner oss etter hvert til det meste. Kan ikke litteraturviterne drive på med Knausgård, og historikerne stelle videre med sitt?

Vi har for lengst rehabilitert Knut Hamsun. Hans litterære kvaliteter har i det lange løp vist seg å trumfe hans oppførsel under okkupasjonsårene 1940–1945. Og i Karl Ove Knausgård har vi fått en ny kulturell fanebærer og eksportartikkel. Kan vi ikke nå samle oss om og gi støtte og hyllest til denne imponerende nye høvding i norsk åndsliv?

Jeg butter altså litt i mot og holder fast ved at det er flere grunner til å gi kritisk motstand. Karl Ove Knausgård har med sitt Hitler-essay utført en intellektuell kraftprestasjon. Det er språklig ytterst medrivende, og det han skriver virker på samme tid overbevisende og forførende. Jeg har altså ingen problemer med å forstå litteraturviternes og mange leseres eufori. Men begeistringens dominans hadde ikke vært så problematisk om Knausgård hadde skrevet om noe mer marginalt og mindre sensitivt enn Hitler, nazismen og Holocaust, og hvis han nå først skulle skrive om dette, ville det ha vært en fordel om han var bedre orientert og ikke behøvde å jukse. Dersom historikerne og samfunnsviterne fortsatt lar være å bry seg om hva skjønnlitterære forfattere som Knausgård gir av bud på denne historien, taper vi alle. Ikke minst bør dette være en utfordring for den tyske nazismeforskningen.

 

NOTER

[1] Sten R. Helland, «Knausgårds sannhet om Hitler og nazismen emosjonelle appell», i Vinduet 4/2015, s. 96–123. og «Knausgård om Holocaust», i Vinduet 2/2016,s.136–159. Heretter henholdsvis Helland 1 og Helland 2

[2] Jf. Karl Ove Knausgårds bibliografi http://www.bibliografi.no/kok.pdf (oppdatert elektronisk av Universbibliotekets Henrik Keyser Pedersen). For en oversikt frem til august 2016, se s. 37. «XI. Hitler-debatten (utvalgte bidrag, kronologisk)». Det har kommet nye bidrag etter dette, disse henviser jeg bare til dersom de har relevans for denne artikkelen.

[3] Kasper Green Krejberg skiftet i oktober 2016 etternavn til Munk. Jeg bruker her hans nye navn, men opplyser om at han også har publisert en rekke interessante tidligere artikler/arbeider om Knausgård under sitt gamle.

[4] Kasper Green Munk, «Skønlitteratur som historieskrivning», Vinduet 4/2016, s.44–55.

[5] Tom Egil Hverven, «Kampen om historien», Klassekampen Bokmagasinet, 21.05.2016, s. 16–17

[6] Karl Ove Knausgård, «En bok kan ikke være farlig», Dagsavisen 21.05.2016, s. 42–43

[7] Karl Ove Knausgård, «Helland forstår ikke skjønnlitteratur», Dagsavisen 10.05.2016.

[8] Ibid.

[9] Merete Røsvik Granlund, «Ei årstid for alt», Prosa 6/2016, s. 2.

http://prosa.no/author/merete-rosvikgranlund/

[10] Johan L. Tønnesson i Store norske leksikon: https://snl.no/sakprosa

[11] Bjarte Bruland, «Den danna pøbelen som overtok styringa av staten. Et essay om Kjartan Fløgstads historiesyn i boka Grense Jakobselv», i Sørensen, Hagtvet, Brandal (red.), Intellektuelle og det totalitære, Dreyers forlag, Oslo, 2014, s. 217–239.

[12] Claus Elholm Andersen, «På vakt skal man være. Om litterariteten i Karl Ove Knausgårds Min kamp», Nordica Helsingiensa 39, 2014, s. 86. Se også Eivind Tjønneland, Knausgård-koden, Spartacus forlag, Oslo, 2010.

[13] Knausgård, «Helland forstår ikke skjønnlitteratur», Dagsavisen 10.05.2016.

[14] Datidens mest sofistikerte prosjekter startet så å si før Hitlers lik hadde rukket å bli kaldt. Se for eksempel: Walter C.  Langer, The Mind of Adolf Hitler: The Secret Wartime Report, Basic Books, New York, 1972. Denne rapporten ble utarbeidet på oppdrag fra amerikanske myndigheter under og i årene etter nazismens kollaps i 1945 og ble nedgradert og offentliggjort første gang i 1972.

[15] J.P. Stern, Hitler. The Fuhrer and the People, Fontana Paperbacks, 1975

[16] Jan Eivind Myhre, Historie. En introduksjon til grunnlagsproblemer, Pax forlag, Oslo, 2014, s. 12 ff.

[17] Jf Jørn Sandnes, «Totalhistorie og mentalitetshistorie», Heimen 1981, XVIII, s. 561-569, og spesialnummer i den nordiske serien, Studier i historisk metode. Nr.19. Mentalitetsforandringer, Aarhus Universitetsforlag, 1987. (Dette er referat fra den nordiske fagkonferanse i historisk metodelære i Lusterø, 31.05.–03.06.1985.)

[18] Myhre, op.cit. s.185

[19] Munk, op. cit., s.47. Her skriver han generøst blant annet: «Hellands læsning er også et ambisiøst forsøg på at udvide betydningen av Knausgårds romanværk på en original måde».

[20]  Ibid., s. 44.

[21] Ibid., s. 47.

[22] Ibid., s. 50.

[23] Ibid, s. 50.

[24] Bernhard Ellefsen, «Å fortelle er å tenke», Morgenbladet, 12.01.2017.

[25] Ibid.

[26] Knausgård, «Helland forstår ikke skjønnlitteratur».

[27] Ibid.

[28] John Færseth, KonspiraNorge, Humanist Forlag, 2017, s. 223.

[29] Helland 2, s. 152–153.

[30] Ibid.

[31] Ibid.

[32] Hverven, op. cit.

[33] Timothy Snyder, Svart Jord. Holocaust som historie og advarsel, overs. Rune R. Moen,

 Gyldendal, Oslo, 2015.

[34] Hverven, op. cit.

[35] Snyder, op.cit., s. 231.

[36] Ibid., s. 233.

[37] Ibid.

[38] Ane Farsethås, Herfra til virkeligheten. Lesninger i 00-tallets litteratur, Cappelen Damm, Oslo, 2014.

[39] Knausgård, «Helland forstår ikke skjønnlitteratur».

[40] Ian Kershaw, Hitler 1889–1936: Hubris, London, 1998 og Hitler 1936–1945: Nemesis, London, 2000. En komprimert versjon ble utgitt i Norge som: Hitler, overs. Carsten Carlsen, Forlaget Historie & Kultur, Trondheim, 2008.

[41] Kasper Green Krejberg, «Adolf Knausgård. Min kamps litterære pre-sampling af Hitler», Bogens Verden 3-4/2011, s. 12.

[42] Munk, op. cit., s. 48.

[43] Maja Hagerman, «’Min Kamp’ blundar for nazismens rasideologi», Dagens Nyheter, DN Bok, 10.06.2016:

http://www.dn.se/dnbok/min-kamp-blundar-for-nazismens-rasideologi/ og Mikael Nilsson, «Kildekritikken brister i Knausgårds berettelse om Hitler». Dagens Nyheter, 27.06.2016: http://www.dn.se/kultur-noje/kulturdebatt/kallkritiken-brister-i-knausgards-berattelse-om-hitler/

[44] Hverven, op. cit.

[45] Munk, op. cit., s .50.

[46] Hitler, Mein Kampf. Eine kritische Edition, Hartmann, Vordermayer, Plöckinger, Töppel (Hrsg.), München, Berlin, 2016.

[47] http://www.ifz-muenchen.de/publikationen/neuerscheinungen/ea/publikation/hitler-mein-kampf/

[48] Knausgård, «En bok kan ikke være farlig».

[49] Se for eksempel: http://www.dagsavisen.no/kultur/knausgard-far-ros-i-tyskland-1.972718, https://morgenbladet.no/boker/2017/06/med-hitler-i-trillekofferten og Tom Egil Hverven, «En knausgård i Tyskland», Klassekampen Bokmagasinet 10.06.2017, s. 10–11. Det mest komplette bildet til nå gis av Eivind Tjønneland: https://www.nytid.no/hitler-skrift-bleieskift-skrivedrift-tysk-suksess/

[50] http://www.taz.de/Neues-Buch-von-Karl-Ove-Knausgrd/!5408041/

 

Annonse

Mer fra Portalen

SYN OG SEGN: Finst det rammer og retningslinjer som definerer kven som er samisk?

PROSA: Var jødeforfølgelsene i Norge likevel bare nazistenes ansvar? 

PERISKOP: Det er på tide å heve ambisjonene for hva vi vil at en lekeplass skal være.

RØYST: Verdens mest alvorlige trussel er mangelen på samarbeid.

SYN OG SEGN: Etter ni år fekk Mona Ibrahim Ahmed brev frå den norske staten.