Annonse

Annonse

12:49 - 30. juni 2017

Afrikansk fiksjon er fiksjon

VINDUET: Den afrikanske litteraturviteren og bloggeren Ainehi Edoro var nylig invitert til Oslo av TrAP (Transnational Arts Production). Dette er Vinduets artikkelversjon av Edoros foredrag på Kunstnernes Hus i Oslo 24. mai.

Ainehi Edoro. Foto: Dare Kumolu, darekomolu.com

Vinduet, Gyldendals tidsskrift for litteratur, har helt siden 1947 vært ett av de viktigste tidsskriftene i Norge. Nåværende redaktør, Preben Jordal, har som ambisjon å gjøre Vinduet så mangfoldig, velskrevet, innfølende, velorientert, grundig og kritisk som mulig. 

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

«Hvis du spurte meg om det mest skremmende stedet jeg noen gang har vært, ville jeg straks svare Den demokratiske republikken Kongo, tidligere kalt Zaïre, der en grufull fortid har ført til en katastrofal nåtid», skrev en litteraturanmelder i sin omtale av Fiston Mujilas Tram 83 (2015). «Jeg kommer aldri til å glemme hvordan det var å ligge i hotellsengen og lytte til de nattlige maskingeværsalvene i de nærmeste gatene», fortsatte han. Denne personlige opplevelsen av vold i Kongo danner rammen for kritikerens vurdering av det som er budskapet i Mujilas verk. Ikke noe sted i anmeldelsen tar kritikeren for seg den litterære kvaliteten i teksten. Han viser null interesse for Mujillas kunstneriske evne. Han sier ikke om historien gir en fengslende leseropplevelse eller ikke. Spørsmålet om stil og form sveiper han raskt innom, men utdyper til gjengjeld grundig den dystre stemningen som forfatteren skildrer i romanen, antakelig fordi denne er i overensstemmelse med hans egen oppfatning av Kongo som et skremmende sted.  

 

Det eneste poenget anmelderen lykkes i å få frem – i en anmeldelse publisert i NPR – er at Mujilas roman gir en realistisk skildring av «kaoset i Sentral-Afrika». Men årsaken til at anmelderen ikke kan si stort mer om romanen, er at han legger en feilaktig premiss til grunn, nemlig hans egen oppfatning av hva afrikansk fiksjon er. Han forutsetter en klar forbindelse mellom sin egen opplevelse av Kongo som et skremmende sted og Mujilas roman om en forhutlet underverden i en by som befinner seg i et fiktivt land. Når gapet mellom liv og fiksjon lukkes, opphører romanen å fungere som litterær tekst, eller snarere: Det litterære blir sekundært i forhold til den sosiale kommentaren i verket. Tekstens litterære verdi trer i bakgrunnen til fordel for tema, påstander og abstrakte begreper av ymse slag.

 

Denne NPR-anmeldelsen er ganske dårlig, men på ingen måte et enkeltstående tilfelle. Ayobami Adebayos debutroman Stay With Me (2017) er nominert til Baileys Women’s Prize for Fiction. Idet jeg skriver denne artikkelen, er det kommet kun én høyprofilert anmeldelse av romanen, og det er i The Guardian. På et tidspunkt føler anmelderen, Diana Evans, behov for å si at en episode i romanen «minner [henne] om den dype overtroen som [hennes] nigerianske mor ofte lå under for når det gjaldt det å få barn». Denne detaljen av biografisk art leder så til en etnografisk betraktning som innledes med: «I det nigerianske samfunnet …» – og munner ut i en kategorisk påstand om hva som kjennetegner nettopp dette nigerianske samfunnet. Ikke på noe punkt stiller Evans spørsmål ved egne koblinger fra biografi til etnografi og derfra til fiksjon. Evans’ egen erfaring og det som antas å gjelde for nigerianske samfunnsforhold, blir fremholdt som legitime holdepunkter for å vurdere Adebayos roman. Bortsett fra en omfattende oppsummering av selve handlingen i romanen, sies det ingenting av betydning om litterær form, skrivekunst eller andre grunner til at leseren kan ha interesse av romanen. Til slutt i anmeldelsen er Evans klar på hvor verdien av Adebayos roman ligger: «[Adebayos] kvikke og humoristiske beskrivelse av familielivet og det nigerianske samfunnet er et kjærkomment tilskudd til hjemlandets stadig voksende litterære skueplass.» Evans vil ha oss til å tro at en roman kan være betydningsfull ganske enkelt ved å gi et bilde av livet og samfunnet. Er ikke det litt vel drøyt? En romanforfatter fortjener honnør for kunstnerisk evne, nyskapning i form og stil, og ikke minst evne til å bevege leseren. Men afrikansk fiksjon blir stadig holdt opp mot afrikanske samfunnsforhold og vurdert ut ifra likhetspunkter mellom de to.

           

Faktum er at afrikansk fiksjon egentlig aldri har hatt noen sjanse til å eksistere som nettopp fiksjon. 

Faktum er at afrikansk fiksjon egentlig aldri har hatt noen sjanse til å eksistere som nettopp fiksjon. Den har hatt en merkelig og svært ubekvem eksistens som etnografisk dokumentasjon som tilfeldigvis har form av fiksjon. Det som har manglet i den afrikanske romanens lange historie, er romanen som narrativ form, som en rent litterær sjanger. Denne utraderingen har ført til en endeløs strøm av kommentarer basert på de samme spørsmålene: Hvor sant er det bildet som skapes av afrikanske samfunnsforhold, og hvilket tema er det som tas opp? Denne nedlatende holdningen til fiksjon har i høy grad utarmet populær litteraturkritikk og formidling av afrikansk romantradisjon. Det er derfor høyst påkrevd å ta grep for å bryte denne tankesyklusen som stadig overkjører afrikansk fiksjon som litterært fenomen til fordel for dens sosiale kommentar.

 

For å komme til bunns i håndteringen av afrikansk fiksjon må vi gå tilbake til et tidligere stadium i moderne afrikansk skrivetradisjon. I 1908 skrev en arbeidsformidler i Lesotho en mørk politisk thriller med tittelen Chaka. Thomas Mofolos mesener var misjonærer som nektet å utgi romanen hans fordi innholdet sto i strid med den kristne lære. Til forskjell fra Mofolos første roman, som bygget på kristne verdier, ble Chaka oppfattet som eksponent for noe som misjonen enten ikke forsto, eller som den oppfattet som utilbørlig. Siden Mofolos roman ikke kunne forsvares ut ifra litterær verdi, og siden den ga inntrykk av å handle om feil temaer, ble romanen ikke utgitt – ikke før det var gått nærmere to tiår. Mofolo skrev på en tid da afrikansk fiksjon ikke ble sett på som legitime litterære verk. Afrikanerne skrev fiksjon, men de kunne knapt anses som fiksjonsforfattere i en verden der afrikansk tankegang i enhver form eller sammenheng utelukkende fikk mening ut ifra nyttemoralske hensyn. Afrikansk fiksjon kunne utgis, men på betingelse av at teksten hadde en klar bruksverdi, et klart formål, ofte definert som støtte til kristne læresetninger, bidrag til antropologisk kunnskap om kontinentet, innsikt som kunne løfte massene opp fra barbariet, eller lærdom for kolonienes skoler.

 

Da Faber & Faber mottok manuskriptet til Amos Tutuolas The Palmwine Drinkard (1946, utgitt 1952), var deres umiddelbare reaksjon å ta kontakt med en britisk antropolog som arbeidet i Nigeria, for å vurdere kvaliteten på Tutuolas verk. Det Tutuolas og Mofolos’ erfaringer forteller oss, er at da afrikansk fiksjon begynte å gjøre seg gjeldende internasjonalt, var grunnlaget for spredningen egentlig ikke det litterære aspektet. Spørsmålet om hensikten med å lese afrikansk fiksjon var for så vidt avklart, men ikke av litterære grunner. Fiksjon fra Afrika ble generelt klassifisert i ikke-litterære kategorier, som for eksempel antropologi, etnografi, politikk eller pedagogiske skrifter. Det faktum at tekstene dukket opp i kolonisammenheng, der mulighetene for utgivelse var begrenset til religiøse og utdanningsfaglige institusjoner, gjorde absolutt ikke situasjonen lettere.  Det er viktig å ha denne bakgrunnen klart for seg, slik at vi bedre kan forstå hvor inngrodd denne holdningen til afrikansk fiksjon har vært og fortsatt er. Når en anmelder hevder at Yvonne Adhiambo Owuors Dust (2013) er viktig fordi den utforsker krisen etter valget i Kenya i 2007, tar anmelderen utgangspunkt i den samme oppfatningen som fikk misjonær-mesenene til å refusere Mofolos manuskript – nemlig at afrikansk fiksjon har sin verdi, ikke på grunn av sitt litterære tilsnitt, men som bidrag til en ikke-litterær forståelse, som i denne sammenheng gjelder dagens politiske situasjon i Kenya.

  

Fiksjon fra Afrika ble generelt klassifisert i ikke-litterære kategorier, som for eksempel antropologi, etnografi, politikk eller pedagogiske skrifter.

 Afrikansk fiksjon vokste følgelig frem innenfor en ikke-litterær kontekst. Men selv etter utgivelsen av Chinua Achebes Things Fall Apart (1958), da afrikansk fiksjon fikk innpass i den globale litterære sfæren, slapp den ikke helt fri fra sin ikke-litterære opprinnelse. Det kan vi også observere i de tidlige forsøkene på å klargjøre hva som er afrikansk innenfor afrikansk fiksjon. Ta for eksempel Achebes essay med tittelen «The Novelist as Teacher» (1965) som sto på trykk i New Statesman. Det er i dette essayet Achebe først teoretiserer rundt sin oppfatning av hva som gjør afrikansk fiksjon annerledes, nemlig nyttefunksjonen. Achebe bygger argumentasjonen på en kraftig kritikk av den tilnærmingen til litteratur som kan kalles kunst-for-kunstens-skyld. Mens europeiske forfattere fortsatt næret en illusjon om at det fine ved litteraturen innebar en fristillelse fra sosiale forhold, forsto afrikanske forfattere at litteraturen i bunn og grunn var tett forbundet med sosiale og kulturelle spørsmål. Fiksjon handler ikke om en eller annen gal mann som lever alene i fjellet, langt fra steder der livet utfolder seg. Fiksjon er ikke bare tett forbundet med samfunnet, den tjener også samfunnet. Slik Achebe så det, omfavnet afrikanske forfattere denne betydningen av fiksjonen ved å holde fast på sin rolle som lærere. «Jeg ville være godt fornøyd», skriver Achebe, «om romanene mine, spesielt de som omhandler fortiden, ikke førte til annet enn å lære leserne mine at fortiden, med alle sine begredeligheter, ikke var en eneste lang, sammenhengende natt med barbari.» Et annet sted i essayet skriver han: «Kanskje det jeg skriver er anvendt kunst i motsetning til rendyrket kunst. Men hvem bryr seg? Kunst er viktig, men det er også lærdom … Og jeg kan ikke se at det ene utelukker det andre.» Achebe går rett på sak i kritikken sin. Men ved å definere afrikansk fiksjon som kunnskapsformidling, fastsatte han vilkårene som gjorde at det litterære etablissementet lærte å sette budskapet fremfor mediet. For selv om Achebe bemerker at det litterære og det lærdomspregede i fiksjonen ikke nødvendigvis utelukker hverandre, er det klart hvilket av de to aspektene han foretrekker, og hvilket som ender med å få oppmerksomhet hos utgivere og det litterære etablissementet.

 

Slik ble afrikansk fiksjon allerede ved introduksjonen på den globale litterære arenaen betegnet som en sjanger der fortellingen kun er et påskudd for å få frem et sosialt budskap. Det betyr ikke at Achebe skal lastes for den reduksjonistiske måten vi leser afrikansk fiksjon på i dag. Tanken om lærdom som litterært virkemiddel fungerte i Achebes samtid. Spesielt i Afrika, der koloniseringen hadde ført til grov feilformidling av kunnskap om den afrikanske virkeligheten, var det fornuftig å se på romanformen som en mulighet til å rette opp inntrykket og skape nye måter å tenke på. Men Achebes forsøk på å løse et problem som var påtrengende på hans tid, har utviklet seg til en hemsko for lesere, kritikere og utgivere i våre dager. Fordi vi har vandret lenger og lenger bort fra den litterære teksten, søker vi nå tilflukt i det abstrakte og i generaliseringer.

 

 

Det som er viktig for oss i dag, er å lede leseren tilbake til det som er kjernen av afrikansk fortellerkunst. Vi kan gjøre det ved å lære oss å møte afrikansk fiksjon på en ny måte, nemlig som fiksjon. I den sammenheng har jeg i mitt arbeid som afrikansk forsker vært nødt til å ta enkelte blasfemiske grep. Jeg har måttet ta avstand fra de reglene for tekstuell sammenheng som har vært lansert av noen av de fremste formidlerne i afrikansk litterær tradisjon. Det har medført at jeg har måttet avvise Achebes påstand om at romanforfatteren er å betrakte som lærer. For det første vil det å henvise til romanforfatteren som lærer innebære at romanforfatteren henvender seg til verden som i et imaginært klasserom. I en slik verden kan romanen kun spres som en tekst der budskapet ligger i nytteverdien. Romanen forutsettes å fungere som veiledning, en instruksjonsbok, en historisk beretning, en nyhetsrapport og så videre. Men sannheten er at fiksjonen frigjør seg fra den typen tekster som beskriver livet som noe gitt, objektivt og gjennomskuelig. Fiksjon er en vare som hever seg utover bruksverdien. Den kan være nyttig, men på en måte som vi ikke kan måle eller identifisere. Undervisningstekster har også en tendens til å være rigide. Det de forteller oss om verden og livet, er allerede risset i stein, etterprøvd og funnet sant, bevist og arkivert som fakta. Dogmene, den konvensjonelle visdommen, bevisene og klasserommets nøkterne teorier står i kontrast til det som fiksjonen tilbyr – magien ved en tekst som alltid er i en tilstand av forvandling, og som følgelig åpner seg som et åsted for lek, fornøyelse og inspirasjon.

          

Jeg tar ikke for meg en tekst ved å spørre hva den kan lære meg, noe som egentlig er som å spørre hvilke av mine forutinntatte oppfatninger om den afrikanske verden og afrikansk fiksjon teksten kan underbygge

Første trinn i en endret oppfatning av smak og holdning til afrikansk fiksjon krever at vi gjeninnfører magien i teksten. Det kan vi oppnå ved for det første å fjerne fiksjonen fra klasserommet. For meg har det betydd å skrelle vekk all bruk av teksten som sosial kommentar eller som dokumentarisk eller etnografisk holdepunkt for hva den afrikanske verden egentlig består i. Jeg tar ikke for meg en tekst ved å spørre hva den kan lære meg, noe som egentlig er som å spørre hvilke av mine forutinntatte oppfatninger om den afrikanske verden og afrikansk fiksjon teksten kan underbygge. Jeg går til teksten og spør: Hvordan kan den overraske meg? Hvordan kan den overgå forventningene mine? Hvordan vil teksten fremstå som noe radikalt nytt og annerledes, noe som unnslipper meg, noe jeg aldri helt hadde kunnet forutsi og stå inne for? Hver gang jeg leser Things Fall Apart, møter jeg teksten på nytt. Jeg oppdager nye bilder, fakter, ord og stilistiske særtrekk. Jeg finner nye årsaker til at personene gjør det de gjør, eller sier det de sier. Forleden dag, da jeg etter utallige ganger leste romanen på nytt igjen, ble jeg for første gang opptatt av en merkelig liten detalj. En scene som beskriver Okonkwo der han ligger på bambussengen sin i mørket og tenker, gjentas flere ganger. Det er en liten detalj, men jeg ble forbauset og glad for at en tekst jeg kjenner så grundig og intimt, fortsatt kunne overraske meg. Selv en slik tilsynelatende uviktig detalj var viktig nok til at jeg revurderte min overbevisning om at Okonkwo var en ubetenksom og impulsiv mann. Jo mer jeg dykket ned i det umiddelbare nærværet i teksten – i synsinntrykkene, lydene, stilen, dramatikken, personene og gjenstandene som utgjør en fiksjonsverden – dess mer bleknet temaer og generaliseringer som har med kolonialiseringen å gjøre, i forhold til alt det som er så uendelig nydelig ved Achebes roman. Det som er fascinerende, er hva som hadde skjedd hvis jeg hadde lest teksten slik Achebe ville – som er serie leksjoner om kolonimaktens voldsbruk og Afrikas fortid – for da ville teksten ha opphørt å fungere som den levende beretningen den er blitt for meg. Hvis jeg hadde lest teksten slik Amazon vil, som «en beretning om Afrikas katastrofale møte med et Europa som etablerer en kolonimakt på kontinentet», ville jeg aldri fått innsyn i det geniale ved Achebes kunst.

 

Jeg tar altså til orde for en ny tilnærming til afrikansk fiksjon, en måte å lese på som drives av en egenrådig hengivenhet overfor fortellingen og teksten. Dette poenget er særdeles viktig for anmeldere. Det som lykkes eller mislykkes i en roman, henger sammen med en myriade av små faktorer som et fiksjonsverk består av. Om vi vurderer teksten som storartet eller ikke så storartet, er uansett det viktig at dommen bygger på noe som er sant og innebygd i teksten. Fokus på temaer og generaliseringer skaper distanse til det skrevne, og fra avstand kan tekstene fremstå som like. For å kunne si noe virkelig nytt og betydningsfullt om afrikansk fiksjon må bokanmelderen lære å nærme seg teksten med den omhyggelighet som den fortjener. Anmelderen må ta i bruk det som T.S. Eliot i «The Perfect Critic» kaller «intelligent innsats», for slik å «se [det litterære] verket slik det virkelig er.»

 

Når vi har etterutdannet anmelderen, må vi ta for oss den alminnelige leser. Vi må erstatte den gamle leseren med en ny type leser som verdsetter fortellingen og ikke moralen den forfekter. Det minst tilfredsstillende ved Achebes bruk av læreren som metafor for det afrikanske litterære prosjektet, er mangelen på oppmerksomhet overfor nytelse av teksten. Som lærer regner ikke romanforfatteren med at leseren kommer til teksten for å søke fornøyelse eller forlystelse. Læreren fremkaller bildet av en myndig skolemester med den typiske studentmotparten som en trist, ettertenksom, alvorstynget og oppslukt figur. Læreren markerer en del av livet som utelukker glede, lek, kjærlighet, lidenskap og så videre. I hovedsak er nytelse en mental tilstand som er undertrykt når det gjelder afrikansk fiksjon. Spørsmålet om en afrikansk roman kan formidle glede, bevege eller skape spenning, ser alltid ut til å være sekundært i forhold til det andre spørsmålet: Er denne afrikanske romanen nyttig i kraft av å øke bevisstheten rundt det og det spørsmålet, eller formidler den noe om de og de samfunnsforholdene? Anmeldere har aldri egentlig utviklet et språk som kan formidle hva som er lystbetont i afrikansk fiksjon, og lesere har aldri egentlig visst hvordan de rett og slett kan nyte afrikansk fiksjon uten å få «noe» ut av det.

           

Jeg minnes noe Achebe en gang skrev om leserens møte med en tekst som et sted for forlystelse. I et essay om Joseph Conrad skrev Achebe: «Det å oppleve glede ved en fortelling er noe som oppstår tilfeldig under lesningen og kan noen ganger motarbeide leseren ved å virke distraherende.» Achebe ser for seg en leser som ikke har som mål å lese for fornøyelsens skyld. Den stoiske fiksjonsleseren er opptatt av moralen, ikke fortellingen som formidler den, og avfinner seg vel med overbevisningen om at gleden ved å lese er underordnet opplysningsverdien. Hvis historien er morsom, er det vel og bra. Men det er også bra om historien ikke er morsom i det hele tatt, for hovedsaken er det man kan lære av den. Fornøyelse er ikke bare unødvendig. Det blir også oppfattet som noe tvilsomt. Som det hevdes i siste del av ovennevnte utsagn, kan fornøyelse «noen ganger motarbeide leseren ved å virke distraherende». Vi må endre dette bildet av leseren av afrikansk fiksjon som firkantet og følelseskald. En måte å gjøre dette på, er å rekonstruere afrikansk fiksjon som et åsted for lek, fornøyelse og følelse. Leserne bør få lov til å være fornøyd med de enkle gledene forbundet med afrikansk fiksjon. Hvis fortellingen gleder deg, hvis den får deg til å le, hvis den beveger deg til tårer, hvis den gjør deg sint, hvis den etterlater deg med en udefinert følelse av velvære – hva enn den gjør med deg eller kroppen din, så er det nok i seg selv. Leserne bør minnes om det faktum at nytelse ikke er det samme som intellektuell sløvhet. Å nyte en tekst er ikke det samme som å døyve kritisk tenkning. Nytelse er en aktiv og oppmerksom tilstand. Nytelse vekker sansene. Ved seksuell nytelse handler det om kropp og noe som berører og fremkaller intense følelser. Nytelse er en særdeles intim form for kunnskap. Å oppmuntre en leser til å finne nytelse i en afrikansk litterær tekst er å introdusere leseren for en ny måte å oppleve en tekst på, på intimt vis, ved å sette til side barrierer som tema og sosial kommentar, slik at teksten kan eksistere i hele det komplekse spekteret av et genuint fiktivt liv.

 

For leseren av afrikansk fiksjon blir det å lese for fornøyelsens skyld en form for flukt, en revolusjonær handling. For å møte afrikansk fiksjon i dens egentlig litterære form, må leseren nemlig frigjøre seg fra temaenes og abstraksjonenes fengsel. Den flukten tar form av en reise inn i det som er helt og holdent fiktivt og litterært ved afrikansk fortellerkunst, og følgelig det som er mest sant.

 

Oversatt av Tove B. Gulbrandsen.

Annonse

Mer fra Portalen

Z FILMTIDSSKRIFT: Lumière! Eventyret begynner, en poetisk hyllest til filmkunsten

BALLADE: Ny masteroppgave har gjort en nærstudie av jazzmusikeres eklektiske forhold til sjangre.

ARGUMENT: Når man har vært på topp en stund er den eneste veien å gå nedover.

MONTAGESDen iranske regissøren Mohammad Rasoulof ble nektet å reise til Norge.

SYN OG SEGN: Berit Vegheim kjempar for den største minoritetsgruppa i verda.