Annonse
12:21 - 29. mars 2017

Skolens viktigste fag

Det gamle norskfaget er dødt – leve det nye norskfaget!

Hjemmelen for norskfaget er at elevene myndiggjøres. Elevene skal utvikle språklige ressurser for en aktiv deltagelse i samfunnet. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Annonse

Norsk er skolens viktigste fag. Undervisningen i faget skal legge til rette for både utvikling av praktiske ferdigheter og for intellektuell og emosjonell dannelse. Det har flere timer og karakterer enn noe annet fag i skolen. Det er også i norskfaget vi opplever de sterkeste gnisningene mellom ulike fagmiljøer. Den pågående fagdebatten bærer preg av mye uklar ideologi, naiv nostalgi, og en panikkpreget angst for at norsk skal reduseres til et «språk og kommunikasjonsfag» på bekostning av «dannelse» og «felles kulturell identitet».

Fagets viktigste ambisjoner må tydeliggjøres, slik at det som kalles «dybdelæring» blir praktisk mulig.

Det fremsettes en rekke udokumenterte påstander om hva som foregår i norsktimene i landets klasserom – ofte basert på egne erfaringer fra egen skolegang. Et annet trekk ved debatten er en manglende forståelse i offentligheten for hva dagens norskfag egentlig er ment å være. Hva er det «nye» norskfaget, utviklet i og gjennom Kunnskapsløftet? Hva slags utfordringer står faget overfor?

 

Hjemmelen for norskfaget er at elevene myndiggjøres. Elevene skal utvikle språklige ressurser for en aktiv deltagelse i samfunnet. Faget er forankret i forskning på skriftkyndighet (literacy) og i hva som kreves av en medborger i et demokratisk samfunn, samt en internasjonal kunnskapsdebatt om hva slags dannelse som gir tilgang til et krevende tekstsamfunn.

Faget skal legge til rette for at elevene kan uttrykke seg med troverdighet, innsikt og kvalitet, muntlig så vel som skriftlig, på begge målformer – basert på kunnskap og tekster de har tilegnet seg i skolen gjennom lesing og samtaler og gjennom egne erfaringer. I arbeidet med faget norsk skal elevene utvikle språklige ressurser som gjør at de kan forholde seg til og skape tekster relevante blant annet i høyere utdanning og på en fremtidig arbeidsplass.

 

Dagens norskfag sidestiller for første gang litteratur og sakprosa. Skal elever utvikle egnet tekstkompetanse, har internasjonal forskning påvist at lesing og skriving av fagtekster bør gis mer tid og ha høyere status. Elever blir ikke allsidige lesere og skrivere ved bare å lese skjønnlitteratur og skrive subjektive fortellinger.

At ulike typer tekster krever ulike skrive- og lesemåter, er også en innsikt som preger faget, som innebærer å snakke om – og vise frem – hvordan vi leser og skriver i forskjellige sammenhenger. Det som i dag kalles lese- og skrivestrategier, har alltid vært undervisningsrelevant, men nå er strategiene mer eksplisitte enn før. I debatten fremsettes slike arbeidsmåter som et hinder for gode leseopplevelser og det hevdes at de fører til at skjønnlitteraturen nedvurderes.

Det trenger ikke være noen motsetning mellom å vektlegge gode lesestrategier og å verdsette den tradisjonelle skjønnlitteraturen! Skjønnlitteraturen er svært viktig for elevenes intellektuelle og emosjonelle utvikling. Men det finnes ikke forskning som gir støtte til at skjønnlitteraturen har et rikere dannelsespotensial enn lesing og skriving av saktekster. Tvert imot kan det med støtte i forskning hevdes at det nye norskfaget har et langt større dannelsespotensial enn det gamle norskfaget.

Dannelse krever muntlig og skriftlig aktivitet fra elevenes side. Det nye norskfaget legger til rette for en verkstedpreget tekstpedagogikk der elevenes skrive- og snakkeaktiviteter foregår samtidig med og er innlemmet i elevenes lesing av forbilledlige tekster hentet fra tekstkulturer i fortid og nåtid, både skjønnlitteratur og sakprosa, boktekster så vel som medietekster. Der skjønnlitteraturlesning før var dominerende i faget, og innbar at eleven passivt skulle «kjenne til» et utvalg tekster, skal dagens norskfag gjøre elever i stand til å ta i bruk og selv skape tekster innenfor mange ulike offentligheter.

 

Det norskfaget noen lengter tilbake til med et nostalgisk og sentimentaliserende blikk, fremstilles som et fag med en nasjonalt samlende og formende litteratur med felles nasjonale leseopplevelser. Denne ideologien var og er problematisk. Vi vet ikke om elevene leste mer i norsktimene før, og vi vet heller ikke om de opplevde mer leseglede. Det forutsigbare litteraturutvalget og de trauste forfatterbiografiene var et redskap for å skape en stabil, men også statisk, norsk identitet.

Nasjonens kollektive hukommelse skulle utvikles av et smalt utvalg tekster som ble kvalifisert som estetisk bedre og mer representative for sin samtid enn alle andre tekster. Den snevre kanoniseringen innebar en sakralisering av visse samfunnsgruppers kulturelle verdier og estetiske preferanser. En rekke viktige forfattere og forfatterskap ble ekskludert. Internasjonal litteratur ble ekskludert. Ikke minst ble samtidstekstene liggende urørt til de ikke lenger var samtidstekster.

Kanondiskusjonens aggressivitet og uforsonlighet er i seg selv et bevis på at lister over kanoniserte tekster ikke kan tilføres stabil autoritet. For at slike lister skal fungere slik kanonforkjemperne ønsker, er det avgjørende at den eller de som velger tekstene, har autoritet. Det er et gode i det nye norskfaget at det er en kvalifisert, kompetent lærer som tilkjennes denne posisjonen. Selvsagt er norsklærere særdeles opptatt av litteratur og kulturell identitet. La oss ikke innbille oss at norsklærere kjenner mindre til Ibsens, Undsets og Fosses forfatterskap enn en gjennomsnittlig Morgenbladet-leser.

 

Norskfaget har andre utfordringer enn dem som har preget debatten det siste halvåret. Fagets største utfordring er knyttet til vurderingsordningen – der alle årene med norskundervisning forsøkes målt i en begrenset og kunstig skrivesituasjon på eksamen. Elevenes tekstkompetanse kan ikke måles troverdig gjennom en femtimers eksamen, spesielt ikke en eksamen med så uklare og lite forutsigbare føringer som den nåværende. Mappevurdering med eksterne sensorer der elevers kompetanseutvikling over tid er dokumentert, vil kunne bli et langt bedre redskap når elevenes faktiske tekstkompetanse skal vurderes.

Dessuten må det tas på alvor at norsklærere rapporterer at faget er stappfullt av sprikende kompetansemål. Fagets viktigste ambisjoner må tydeliggjøres, slik at det som kalles «dybdelæring» blir praktisk mulig å legge til rette for gjennom undervisningen. Kuttes fagmålene ned til noen få prioriterte kunnskapsfelt, vil aktivt arbeid gjennom muntlighet, skriving og lesing gjøre det mulig for elevene å skape egne tekster og å tilegne seg, forstå og verdsette det norske samfunnets mest forbilledlige og spennende tekster – fra fortid og nåtid.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Enhver by med respekt for seg selv skal bli en smartby.»