Annonse
00:00 - 24. februar 2017

«Therese Johaugs skjebne er meg likegyldig. Er jeg en drittfyr?»

Etikeren svarer.

Annonse

Hør Aksel Kiellands analyse av bildene fra Johaug-saken på Morgenbladets podcast. Abonner via Itunes eller lytt her: 

 

Kjære Etiker. Til tross for den massive mediadekningen av dopingsaken mot Therese Johaug klarer jeg ikke å engasjere meg. Ut ifra fotografiene av en gråtkvalt Johaug å dømme har vi her et menneske som gjennomgår sitt livs drama, en personlig krise jeg ikke unner min verste fiende, men likevel føler jeg ingenting. Null, nix, nada. Jeg må erkjenne at Johaugs skjebne er meg likegyldig. Kan jeg skylde på emosjonell nummenhet på grunn av medial overeksponering, eller viser dette at jeg egentlig er en empatiløs drittfyr?
Vennlig hilsen fyr/drittfyr (35)

 

Etikeren: Det høres ut som om du gjør krav på noe av den oppmerksomheten Johaug har høstet. Jeg tror ikke noen har grunn til å være misunnelige på skiløperen på grunn av den eksponeringen saken har fått i mediene. Med din medfølelse eller uten har saken flere alvorlige sider, blant annet at den skandaliserer et idrettsregime som åpenbart er ute av stand til å se sitt eget ansvar.

Å være trippende livredde for sitt rykte blant sponsorer og utøvere fra andre nasjonaliteter, er et dårlig utgangspunkt for etisk refleksjon. Å halshugge en av sine egne for syns og sikkerhets skyld er det motsatte av å bekymre seg for etiske regler. Johaugs skjebne bør ikke være likegyldig for noen, fordi den viser oppløsningstendenser i idrettens ideologiske rammebetingelser og en begynnende undergravning av viktige rettsstatsprinsipper.

 

Idretten har adoptert en form for sharia-domstol, et privatrettslig helvete som man kan kastes inn i uten reelle ankemuligheter.

Sykkelsporten har vært et offentlig kjent dopingreir allerede i et par generasjoner, og statsstøttede dopingprosjekter – som det russiske – viser nødvendigheten av et krafttak fra idrettsadministrasjoners side. Men løsningen ligger neppe i å støvsuge uheldige og subjektivt uskyldige utøvere for forbudte molekyler og henge småsynderne ut for all verden – som om de intetanende skulle være det store problemet.

Den subjektive skylden undersøkelsene kan klistre på Johaug, er av samme mikroskopiske karakter som sporene av det forbudte stoffet hun fikk i seg etter å ha fått uriktige opplysninger av sin lege. Skisponsoren Fischer, som kjenner alle dokumentene i saken, driver sin egen domstol uten noen form for samvittighet utover det som er knyttet til kravet om at profitten skal yngle.

Jeg sier ikke at Johaug eller andre utøvere er helt uskyldige i den makten de har overlatt sine fabrikanter, men det har til nå vært fremmed for idrettens ideologi å forlate en uheldig utøver i nødens stund.

 

Det som likevel bekymrer meg mest, er privatiseringen av rettsområdet – at samfunnssektorer kan utvikle en lek med dommere, sakførere og lovgivere som til forveksling ligner på en rettsstatlig institusjon. Idretten har adoptert en form for sharia-domstol, et privatrettslig helvete som man kan kastes inn i uten reelle ankemuligheter. De som administrerer denne sektorrettferdigheten, stiller seg i tjeneste for interesser som verken er av medisinsk, juridisk, ideologisk eller moralsk karakter. Det dreier seg om omdømmesprell av rent retorisk natur.

Dette burde bekymre oss mer enn vår manglende empati med utøvere som har vært omgitt av applaus i årevis. Jeg sier ikke at det ikke er synd på Johaug som har havnet i en absurd situasjon av årsaker som det var umulig å forutse. Men det store sviket her ligger i et internasjonalt avtaleverk som ikke gir plass for tilfeldighetenes spill. Det finnes ellers ikke noe lovverk i verden som nekter å skille mellom overlagte og uoverlagte handlinger. Dommen over Johaug skandaliserer og latterliggjør Verdens antidopingbyrå (Wada) og organisasjonens lokale diskenspringere i et øyeblikk hvor de kunne trenge all den autoriteten de kunne skrape sammen.

 

For det virkelig absurde i denne private domsbehandlingen, er at man vil ha rett til å dømme uten – det innrømmes åpent – å ha mulighet for å kunne frikjenne. Hva slags «domstol» skulle det være som vil administrere en rettferdighet som bare går én vei? Hvordan skal en domstol kunne fatte autoritative, bindende og respekterte beslutninger hvis det på forhånd er avgjort at de bare kan gå i én retning? Som du skjønner, er medialt overmette tilskueres frykt for å reagere som drittsekker, en av de mindre komplikasjonene i Johaug-saken.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Påfyll