Annonse

Annonse

13:39 - 17. februar 2017

Nekrolog: Handlingsregelen

Etter lang tids sykeleie ble drømmen om å sette politikken på formel stedt til hvile på fredag.

Finanspolitikk: Øystein Thøgersen (til venstre) har ledet utvalget som har vurdert praktiseringen av handlingsregelen. 16. februar overleverte han rapporten «NOU 2015: Finanspolitikk i en oljeøkonomi» til finansminister Siv Jensen. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

På en pressekonferanse torsdag kunngjorde statsminister Erna Solberg (H) og finansminister Siv Jensen (Frp) at regjeringen vil stramme inn handlingsregelen for bruk av oljepenger.

Det kan virke som om Finansdepartementet totalt har assimilert sin fremmedkulturelle politiske ledelse. Men det har en stund vært klart at noe måtte gjøres. Handlingsregelen har mer og mer minnet om etterkrigstidens Winston Churchill slik han fremstilles i tv-serien The Crown. Der han stabber rundt, stadig mer fysisk svekket, og forsøker å holde de mange utfordrerne unna med å minne om hvor uunnværlig han var under krigen.

På samme vis begynner det å bli en stund siden handlingsregelen reddet oljefondet fra invasjon. Regelen ble lansert våren 2001 av daværende statsminister Jens Stoltenberg og ga regjeringen lov til å bruke avkastningen av oljefondet, litt mer i dårlige og litt mindre i gode tider. Avkastningen ble anslått til 4 prosent av fondets verdi.

Hvilken begrunnelse departementet den gang hadde for dette tallet, er uklart. Det eneste de har klart å lete frem, er en henvisning til vedlegget til Langtidsprogrammet for 1997. Der blir 4 prosent anslått til den risikofrie avkastningen du kan få på børsen, fordi det er renten på amerikanske statsobligasjoner på den tiden.

I stortingsdebatten som fulgte, var det ingen som etterlyste begrunnelse for de 4 prosentene. Representantene virket lettet og takknemlige over at regjeringen (og/eller byråkratene i Finansdepartementet) hadde fritatt dem fra ansvaret for å tenke langsiktig om bruken av oljepenger. Bortsett fra Frp som ville bruke mer penger, brukte politikere flest det retoriske skytset til å sende av sted mer eller mindre fordekte regjeringsfrierier i forkant av høstens valg.  

 

Representantene virket lettet og takknemlige over at regjeringen hadde fritatt dem fra ansvaret.

Samtidig som politikerne fikk handlingsregelen, fikk Norges Bank inflasjonsmålet. Banken skulle ikke lenger sette rentenivået slik at kronekursen holdt seg stabil og trivelig for konkurranseutsatt sektor, men heller forsøke å holde en prisstigning på 2,5 prosent.

Disse to reglene var ikke bare et produkt av strategene i Norges Bank og Finansdepartementet. På denne tiden gikk den samfunnsøkonomiske trenden i retning av å anbefale regler fremfor det vi studenter litt hjelpeløst oversatte som «diskresjon». «Skjønn» hadde vært et bedre ord. Og tydelige regler var bedre enn at politikere og sentralbankfolk brukte sitt skjønn og veide ulike hensyn som valutakurs, lønnsvekst og arbeidsledighet opp mot hverandre før de bestemte seg for rentenivået eller pengebruken i statsbudsjettet.

Eller som professor i samfunnsøkonomi Espen Henriksen sa om oljepengebruken på Dagsnytt 18 torsdag: «(…) det er ikke noe vi kan føle oss til ettersom verden utvikler seg (… ) Både Marianne Martinsen og Nikolai Astrup trenger en regel for å foreta gode beslutninger sammen.»

 

Gjør de virkelig det?

Handlingsregelen er gjerne blitt beskrevet som at politikeren «binder seg til masten». Politikere flest er like hjelpeløse som Odyssevs overfor sirenenes sang. Handlingsregelen er det eneste om stopper dem fra å kaste oljefondet over bord straks hylekoret stemmer i på aldershjem, lokalsykehus og øyer uten fastlandsforbindelse.

Men noe er galt med dette bildet: Sirenene var et forbigående faremoment på Odyssevs’ hjemreise. Politikerne har klagesangen i ørene hele tiden. Det må bety at de ikke kan tiltros langsiktig sunn fornuft i andre øyeblikk enn det ene mytiske da de på uforståelig vis overvant seg selv og vedtok disse to fornuftige reglene som Finansdepartementets folk la frem for dem.

Det gir mer mening å betrakte handlingsregelen som norske politikeres svar på prissamarbeid i næringslivet. Ved hjelp av regelen unngikk partiene å måtte overby hverandre med oljepenger i kampen om velgerne.

 

Men så ble fremtiden annerledes enn regelmakerne tenkte seg. Høy oljepris gjorde at oljefondet vokste så voldsomt at 4 prosent de siste årene har fremstått som uansvarlig høy pengebruk. Særlig siden den faktiske avkastning på pengene samtidig krøp under tre prosent. Det fremsto som stadig mer uansvarlig å bruke 4 prosent av oljefondet på hvert statsbudsjett. Sentralbanksjef Øystein Olsen foreslo å stramme inn regelen. Men både politikere og Finansdepartement vegret seg. Tanken lot til å være at hvis regelen ble strammet inn nå, ville vil det kunne komme krav om å skru den opp straks oljefondet fikk et kanonår på børsen.

Det ble etter hvert litt parodisk. Som da et utvalg ledet av Øystein Thøgersen foreslo å justere ned oljepengebruken til 3 prosent de nærmeste ti årene, samtidig som de insisterte på at handlingsregelen lå fast, det ville bare ta litt tid å «vende tilbake til den».

 

Samtidig hadde også Norges Bank justert praksis for inflasjonsmålet. Billige varer fra Kina og billig arbeidskraft fra EU-land betydde lavere priser. Skulle banken fulgt regelen sin om å lage prisstigning på 2,5 prosent, måtte den senket renten under høykonjunkturen før finanskrisen og slik bidratt til økt forbruk og høyere boligprisvekst når det var som minst nødvendig.

 

Også politikerne brukte skjønn: Da det ble vilt uansvarlig å bruke 4 prosent av oljepengene, brukte de mindre. På årets statsbudsjett er den planlagte pengebruken 3 prosent. Fortsatt ikke nok til å gjøre dem som tenker på hva som er fornuftig på lang sikt fornøyd: Thøgersen-utvalget anbefaler mindre økning i pengebruken fra ett år til det neste. Mork-utvalget anbefaler å redusere pengebruken til 2,5 prosent av fondet.

 

Sjeføkonomene har klaget på for høy pengebruk. Heller ikke for ansvarlige politikere kan situasjonen ha vært tilfredsstillende: For hva var nå ansvarlig oljepengebruk? I vinter slo Aps programkomité frempå om at handlingsregelen kunne strammes inn til 3 prosent. Torsdag innkalte Siv Jensen og Erna Solberg til pressekonferanse.

De lanserte selvsagt ikke døden for handlingsregelen. Jeg vil anta Solberg og Jensen heller kaller dette en justering for å gjøre den mer levedyktig. Men drømmen om å sette politikken på formel er likevel stedt til hvile. For i løpet av de siste årene har norske politikere gjenfunnet balansen etter at oljepengene på slutten av 1990-tallet skapte forvirring om hvor grensen for ansvarlig økonomisk politikk gikk. Nå står de støtt på egne ben: Et sted midt mellom vilt uansvarlig og det fornuftigste på lang sikt.

 

Annonse