Annonse
09:58 - 17. februar 2017

Fra en motstandsmanns levnet

Håvard Volden søkte mot de store musikalske utdanningsinstitusjonene, men fant sin vei mellom alligatorklemmer og kontaktmikrofoner på studenthybelen.

Håvard Voldens musiker-virke er like lite prangende som hans fremtoning.
Annonse

Håvard Volden

Norsk musiker. Utdannet ved Berklee College of Music i Boston. Del av kvartetten Moon Relay og trioen Muddersten og samarbeidspartner med Jenny Hval.

Håvard Volden er ikke navnet som ligger lengst frem på tungen når det skal namedroppes. Hans musiker-virke er like lite prangende som hans fremtoning. Han spiller evig straight man til sin mangeårige musikalske samarbeidspartner Jenny Hvals outrerte scene-skikkelser, og det gjør han så overbevisende at flere konsertanmeldere har tatt ham for «the male DJ». Han er sterkt delaktig i Hvals smellvakre og illevarslende lyd-landskaper, men fra en tilbaketrukket posisjon på scenen.

Likevel var han en veritabel linselus under Spellemann-showet nylig, der han sto strategisk plassert aller fremst av de nominerte. Det lå nemlig i kortene at Blood Bitch, Jenny Hvals mye omtalte og rund-roste fjorårsalbum, skulle stikke av med minst én pris. Slik gikk det ikke.

Volden har hatt noen aktive måneder, på flere fronter. Full Stop Etc., den andre LP-en til kvartetten Moon Relay, som han har vært en del av siden 2012, kom i fjor høst og har ikke kommet seg av undertegnedes platekarusell siden. De låter som en leken og uendelig raffinert utgave av Sonic Youths tidlige diskografi, men mer kontrollert, med en rytmisk lekenhet som New York-bandet aldri har vært i nærheten av. Denne måneden turnerer Hval i Japan med Moon Relay som oppvarmingsband. Heftig turnering er en av årsakene til at dette intervjuet ble til med utgangspunkt i en e-postutveksling.

Samarbeidet med Hval startet med Medea i 2008, hennes konseptalbum om død og metamorfose.

– Det var en ny verden for meg, sier Volden.

– På den tiden var det så lenge siden jeg hadde spilt låter, i hvert fall på den måten. Jeg spilte mest table top-gitar med bue, steiner, klemmer, kontaktmikrofoner, sprettballer, og alt som kunne lage annerledes lyd. Så det å spille poplåter på gitar gjorde at jeg måtte tenke nytt. Hvordan jeg skulle få «enkle» gitar-ting til å låte fint. Det var utfordrende, og veldig lærerikt.

De to siste årene med Hval har han spilt alt annet enn gitar. Samplere, synther, trommemaskiner og annet elektronisk dilldall.

– Men jeg får tatt igjen gitarspillingen i andre prosjekter!

 

På første rad. Trioen Mudderstens debutplate Karpatklokke er nylig utgitt på spesialist-plateselskapet Sofa. «De klarer på sitt beste å skape noe hittil uhørt,» skrev Morgenbladets anmelder. 

På en Youtube-video kan man se Muddersten spille live. Volden har på seg en gitar med saks bak strengene, samtidig som han kontrollerer en båndsløyfe i perpetuum mobile. Martin Taxt spiller mikrotonal tuba, Henrik Olsson kakker på stålbjeller som ligner til forveksling på bekken fra en sengepost.

Båndopptagere er gøy fordi de får alle lyder til å låte så analogt og fint.

Håvard Volden

Som tilfellet så ofte er i fri-impro-landskapet, opptrer bandet i et ukomfortabelt opplyst galleri-rom, der det sitter én type urørlig på første rad, helt til en i bandet nikker bekreftende: ja, nå er det ferdig, og applausen lyder spredt i et rom som har blitt konstruert helt uten tanke på akustikk.

Dette er noen av norsk musikklivs virkelige helter: De som spiller selv om forholdene virkelig ikke ligger til rette, og han som dukker opp og setter seg på første rad. Elsket være den som setter seg!

Musikken til Muddersten er delikat og utfordrende. Partikkeltett, men fullt av hemmelige rom: et sydende mikrokosmos på bunnen av din mormors stenbed. Bandet startet med at Volden fikk pappas gamle Tandberg-båndopptager.

– Båndopptagere er gøy fordi de får alle lyder til å låte så analogt og fint. Og det tvinger meg til å tenke nytt når det gjelder gitarspill. Jeg spiller lyden inn på bånd live, slik at det publikum hører er opptaket av det jeg spiller, cirka et halvt sekund etterpå. Dermed har jeg også litt tid på meg etter jeg har spilt lyden til den blir hørbar. Jeg kan gjøre ting som å stoppe båndet fysisk med hånden. Ta tak i det og dra det frem og tilbake.

Volden og gitarist Daniel Meyer Grønvold hadde spilt veldig stille akustisk improvisasjonsmusikk sammen siden 2007, og ble etterhvert lei. De ville spille låter, høyt på el-gitar, på mer konvensjonelt vis. Derfor startet de Moon Relay med bassist Ola Høyer og trommis Martin Larsen (nå har Christian Næss overtatt stikkene).

– Vi bringer inn mye av det vi drev med tidligere her også, og vi bruker fortsatt gitarene på «rare» måter. I tillegg har vi mange av de samme idealene som man ofte har i improvisert musikk: De forskjellige instrumentene skal være likegyldige. Det skal ikke være én solist, som i jazzen. Gitarene kan være rytmeinstrumenter på lik linje med trommemaskiner eller trommer.

 

Dag og natt. Etter videregående begynte Volden på Sund Folkehøgskole på Inderøy i Nord-Trøndelag, en kjent yngleplass for jazzmusikere. Her spilte han sine første ordentlige konserter, med trommeslager Kenneth Kapstad (som siden gikk videre til blant annet Motorpsycho) og trompetist Stian Omenås. De spilte på UngJazz i Ålesund i 2000, og dro på turné samme år.

– Det var helt rått. Vi spilte og øvde hver eneste dag til langt på natt. Det året lærte jeg mer enn noe annet år i min musikalske karriere. Jeg fortsatte å spille med Stian og Kenneth etter Sund også, da de gikk på jazzlinja og jeg ikke kom inn. Deretter var det noen år med stanging i veggen.

Han flyttet like godt til Boston for å studere på Berklee College of Music (andre kjente Berklee-studenter inkluderer Keith Jarrett, Steve Vai og Chaka Khan). Han dro dit for å studere jazz, men fant fort ut at det ikke var det han ville drive med.

– Jeg hadde en veldig kul gitarlærer som lærte meg å preparere gitaren. Hans største idol var den britiske fri-jazz-gitaristen Derek Bailey, så jeg ble presentert for hans verden. Kim Myhr, som jeg hadde kjent godt siden videregående, gikk der sammen med meg. Vi begynte å stryke gitarene, sette alligatorklemmer på strengene og syntes at alle som spilte jazz var noen tullinger. Så det var vel starten på mye av det jeg driver på med nå.

– Mange som begynner å studere musikk, mister lysten på grunn av den teoretisk-tekniske tilnærmingen musikkstudier gjerne er fundert på. Var det sånn med deg også, at du gjennom jazz-studiene utviklet en avsmak for jazzen?

– Jeg har aldri vært interessert i teori. Og har heller ikke vært interessert i å gjøre hva andre har sagt jeg skal gjøre. Jeg har stort sett gjort hva jeg selv ville gjøre. Så det var aldri teori som var grunnen til at interessene mine gikk en annen vei, sier Volden.

– Det var mer jazzens relevans. Det at du nå kan gå på skole hvor du vil i verden og «lære» å spille jazz er jo ganske sprøtt i seg selv! Og hvorfor skal det være jazz man lærer å spille? Jazz var jo en gang et opprør, mot samtiden og det etablerte. Det du lærer på skolene i dag har ikke noe med opprør å gjøre. Det var derfor jeg gikk bort fra jazzen. Jeg ville gjøre opprør. Mot meg selv, skolen jeg begynte på, og de andre elevene. Heldigvis fant jeg flere som var av samme oppfatning på Berklee. Vi arrangerte konserter i kjelleren der jeg bodde, øvde, diskuterte, lyttet på musikk og utvekslet ideer. For meg var dette den viktigste musikalske utdanningen.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse