Annonse

Annonse

00:00 - 09. desember 2016

Torbjørn Røe Isaksen: Advent er ventetid

Advent er ventetid. Jeg venter på at en liten gutt skal komme til verden, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

Da jeg våknet i dag tidlig, tirsdag 6. desember, visste jeg at dette var en av de viktigere dagene i min tid som statsråd. Pisa-dagen. Den har stått i kalenderen i minst ett år. Først som en ensom avtale i en nesten tom uke, så omgitt av stadig flere større og mindre gjøremål. (Av og til spør noen om jeg ikke «bare kan bruke en time» på et eller annet. En time! Et osean av tid.) Riktig eller uriktig, Pisa-resultatene er med på å definere en regjeringsperiode som vellykket eller mislykket, og dette var dagen.

Likevel var det en annen tanke som slo meg i det vekkerklokken ringte 05.59, og som fortsatte å kverne i bakhodet mitt gjennom en dag med forskerforedrag, resultater, intervjuer, debatter og skolebesøk: «I morgen er termin, i morgen er termin, i morgen er termin, i morgen …» Og i morgen, det betyr at det kan skje nå. Nå!

 

Kalenderen i ukene fremover er ulik noe annet jeg har hatt som statsråd i desember. Førjulstiden er blant de mest hektiske i politikken, men nå er ukene i den digitale kalenderen nesten hvite. Noen avtaler står igjen, ting jeg ikke føler jeg kan gå glipp av eller tror jeg kanskje kan få til – budsjettdebattene i to komiteer i Stortinget, en sak i Kontroll- og konstitusjonskomiteen, hvor jeg skal til pers, noen regjeringsmøter og en julelunsj – men i realiteten styres alt av når en bitteliten gutt bestemmer seg for å komme ut. Selv den mektige Kontrollkomiteen må bøye seg for det, selv Kongen må godta forfall i statsråd. Alt for et lite barn som ikke kommer til å forstå noe av hva som skjer.

 

Det er noe spesielt med å være statsråd. Kristin Clemet hadde faktisk et poeng da hun tok det mange feilaktig så som et slags oppgjør med foreldrepermisjon blant toppledere generelt. Statsråden er nemlig vanskelig å erstatte. Misforstå meg rett: Som individer er vi lett erstattelige. Det skjer med jevne mellomrom, og verden går videre. Det sies forresten at enhver statsråd går gjennom tre stadier. Det første er at «denne jobben klarer jeg ikke», deretter at «denne jobben klarer jeg veldig godt», og så til slutt at «denne jobben er det ingen som kan klare bedre enn meg!». Når det siste stadiet inntreffer, er det normalt på tide at noen skifter deg ut.

Min konstitusjonelle rolle bidrar med absolutt ingenting idet vannet går.

Når statsråden er vanskelig å erstatte, er det altså ikke personen, men rollen jeg snakker om. Konstitusjonelt kan ingen andre svare for et politisk område enn statsråden, men også i departementets daglige virke er statsråden helt sentral. Det er bare en bitteliten overdrivelse at de 300 menneskene i Kunnskapsdepartementet alle jobber direkte for meg hver eneste dag. Det er ikke synd på toppolitikere som skal kombinere familieliv og politikk. Det er bare litt annerledes enn for mange andre roller. Tror jeg.

 

Men ingenting av dette har jeg egentlig tenkt på de siste dagene. Min konstitusjonelle rolle bidrar med absolutt ingenting idet vannet går. Den spiller ingen rolle overhodet på sykehuset, og den lille guttebabyen som skal ha mat, vugging, varme og bleieskift gir blanke f… i om faren er statsråd i regjeringen til Erna Solberg. Han vil trolig ikke engang bry seg om at det borgerlige budsjettforliket kom i havn etter en mindre enn idyllisk politisk høst.

I alle pappabøker beskrives det med store ord hvordan det er å bli far, men det er så mye praktisk å fikse rundt en fødsel at jeg nesten ikke har tenkt på akkurat det. Men jeg husker tankene godt fra to og et halvt år siden. Da jeg ble far, tok jeg det endelige steget fra å se meg selv først og fremst som et individ, til å erkjenne at jeg ikke kan forstå hvem jeg er uten å se på hva jeg er for andre mennesker. Jeg er far, ektemann, sønn, venn og mye annet.

Skjønt, det slår meg her jeg sitter og skriver at den erkjennelsen ikke kan ha vært så veldig dyp. Jeg har nådd 3726 tegn (med mellomrom) om ett eneste tema: meg selv. I en birolle, en liten baby som ennå ikke er født. Hun som faktisk skal føde vårt barn, er knapt nevnt. Og hun hadde egentlig fortjent å få hvert eneste tegn – mellomrommene inkludert.

Annonse

Mer fra Påfyll