Annonse
00:00 - 16. desember 2016

«Nytter det å være forandringen jeg ønsker å se?»

Etikeren svarer.

Annonse

Kjær etiker. Jeg tror på en hel masse ting når det gjelder en bedre verden og min rolle i den. Jeg er entusiastisk medlem av et utall organisasjoner, fast giver av en god prosentandel av lønnen min til ideelle formål, medlem av et politisk parti, ivrig anti-bilist, tøybleiemor, gjenbruker, matauker og sjelden-flyver. Jeg er feminist, sosialist, kristen, snill og miljøforkjemper. Jeg vet selvfølgelig at det ikke nytter. I mitt miljø er det vanlig å være solidarisk innstilt, stemme på det riktige partiet og arbeide for systemendringer. Men det er veldig lite snakk om livsstil, om å gjøre noe konkret og fysisk. Vi er, som noen sa så treffende, generasjonen som gikk litt for fort fra demonstrasjonstog til vinsmaking i Toscana. Men jeg protesterer! Er det ikke et eller annet – en dyd, en dannelse, en plikt – å faktisk prøve å være den forandringen jeg ønsker å se i verden? Når jeg velger å leve slik jeg gjør, gjør jeg det aller mest fordi jeg ønsker å leve som et helstøpt menneske. Jeg anser det naturlig, det er frukten av treet som er meg. Jeg er ikke konsekvensetiker, jeg må og vil leve rett fordi det er rett. Hverken i politikken, kirkene eller organisasjonene snakker man om å leve i utopiens tegn. Vi venter heller på noe – at SV skal bli Norges største parti og faktisk bli radikale, at noen snille demokrater skal ta makten i USA, at sulten skal avhjelpes og CO2-nøkkelen oppdages. Men mens vi venter, skulle vi ikke også leve drømmen? Så, etiker: Nytter det, eller gjør det det ikke? Og uavhengig av nytten: Skal vi bruke krefter på å leve helt?

Kvinne, 32

 

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse