Annonse

Annonse

09:00 - 31. desember 2016

Forbedringskulten

Skjønnhetskirurgien er med på å endre skammens karakter. Skammen knyttes ikke lenger til hvordan jeg er og ser ut, men til det jeg ikke gjør for å forbedre meg. Jeg er, helt og holdent, min egen skyld.

I overkant av 250 000 mennesker, altså fem prosent av Norges befolkning, har per i dag utført kosmetisk kirurgi: inngrep med sikte på å forbedre utseendet hos friske mennesker. Fra en rekke undersøkelser vet vi at forsterket kroppspress og opptatthet av utseende faller sammen med en økning i psykiske lidelser hos unge, i form av angst og depresjon, spiseforstyrrelser og selvskading. I England tester nå 12,6 prosent av kvinner mellom 16 og 24 år positivt for post-traumatisk-stress-forstyrrelse (PTSD); andelen i samme aldersgruppe som driver med selvskading har doblet seg blant gutter og tredoblet seg blant jenter fra 2007 til 2014.

Man behøver ikke være profesjonell aktør – helsesøster, psykolog eller jordmor – for å ha fått med seg at stadig flere norske jenter ønsker seg silikonbryst til 18-årspresang, designerunderliv (fettsuging av venusberg tilbys til en pris som av antireklamehensyn skal være unevnt her) eller en førgravid kropp snarest mulig etter fødsel. Skjønt den vanligste bestillingen er mindre spektakulær: endret nese, rumpe, mage eller pupper. Trenden er tydelig: Den voldsomme økningen i både tilbud og etterspørsel som kirurgene lever stadig bedre av, innebærer en gedigen alminneliggjøring av valget om å oppsøke profesjonelle tjenester for å endre kropp og utseende i forbedrings hensikt. Dermed flyttes bevisbyrden over til de som ikke gjør det de kunne – les burde – ha gjort.

 

Forandringen som skjer med skamfølelsen, er illustrerende her. Kropp og skam har en særlig affinitet til hverandre: Der den ene er, er også den andre. Skammen arter seg kroppslig, som rødming, hjertebank, svetting. Kroppen sladrer dermed i et sosialt rom angående en følelse og tilstand jeg helst skulle holdt for meg selv: som skjult og min sak, ikke andres.

Skam har tradisjonelt hatt en metafysisk side. Som Nietzsche bemerket, skammen finner vi der hvor det er et «mysterium». Det mystiske er det som unndrar seg menneskelig intensjon, forståelse og kontroll. Skam viser til noe ved vår væren i verden som ikke kan ses som resultat av hvordan vi påvirker – eller påvirkes av – andre. Mens vi føler skyld for det vi har gjort, føler vi skam for den vi er. Skyld forutsetter at vi kunne, og burde, ha handlet annerledes. Skam derimot, metafysisk tolket, viser til noe vi ikke kan lastes for, noe vi er utlevert til og eksponert for: Likesom vi er smerteømfintlige vesener, er vi skamutsatte. Det handler om en form for passivitet vi er utlevert til og dømt til å leve med, som de skapningene vi er.

Kroppen er den nye sjelen, utsiden er innsiden: Vis meg kroppen din og jeg skal si deg hvem du er.

Skammen endrer karakter når grensen mellom det naturgitte og det menneskeskapte blir uklar, ved at skillet mellom det fremvokste og det lagede viskes ut, som følge av at nye teknologier gjør det mulig å endre ikke bare den ytre naturen, men også subjektets egen natur, som dermed kulturaliseres og blir «natur» i anførselstegn: ikke lenger skjebne, men gjenstand for inngrep og omforming i tråd med kulturelle forestillinger om forbedring og perfeksjon.

Dermed forandres hvordan skam oppstår: Skam skifter fra å oppstå av avmakt, fra å være et produkt av tvungen natur- og artsmessig passivitet, og dermed noe alle mennesker har felles, til å kobles til en ny form for makt: skam utløses nå av å ikke ha handlet der man hadde mulighet til det. Skam utløses nå av en selvvalgt passivitet, som er noe helt annet enn en naturbetinget, skjebnetung sådan. Vi skammer oss over en type passivitet som tolkes som valgt, som unngåelig, og som peker tilbake på individet snarere enn noe artsmessig. Menneskelivet knyttes ikke lenger til lidelse, men til valg – å velge slik at lidelse unngås, minimeres, i siste instans fjernes fra tilværelsen.

 

En skam individet anses å velge, er en skam det fullt ut ansvarliggjøres for, nemlig med referanse til gjøren, ikke til væren. For væren er nå underlagt gjøren: Hvem, hva og hvordan jeg er – alt dette gjelder nå som effekter av mine handlinger. Jeg er mitt eget produkt. Skammen knyttes ikke til kroppen min som sådan, men til mitt forhold til den: unnlatelsessynden overfor en kropp som hadde fortjent bedre, et utseende hvis forbedringspotensiale jeg lar ligge brakk. Jeg forvalter ikke den nyvunne friheten til å velge det tidligere ikke-valgbare. Altså har jeg syndet: Jeg har skulket i arbeidet med å bli den beste utgaven av meg selv. Konsekvensene skulkingen innebærer på de ulike sosiale arenaene der selvfremstilling nå definerer vinnere og tapere, er helt og holdent selvforskyldte.

 

Endringen i skammens karakter illustrerer hvordan kosmetisk kirurgi på elegant vis har løst «mind/body»-problemet som har ridd filosofien som en mare siden René Descartes’ lære om de to strikt adskilte substanser: Kroppen er den nye sjelen, utsiden er innsiden: Vis meg kroppen din og jeg skal si deg hvem du er. Kroppen speiler din karakter; utseendet er megetsigende.

Fremveksten av en teknologidrevet medisin som handler om å forbedre de friske i stedet for å helbrede de syke, uttrykker hvordan metafysikkens innøvde premiss om en ahistorisk, uforanderlig conditio humana feires som overvunnet. Medisinen får, eller gir seg selv, et nytt mandat. Overvunnet for å bli erstattet av hva? Den individuelle valgfrihetens vidunderlige nye verden? Eller snarere en ny form for utleverthet: til valgtvangen og ansvarliggjøringen for alt som har med det nå gjørbare – foranderlige, forbederlige – å bestille («customize your life», som nettreklamen uttrykker det). En utleverthet til en internalisert utgave av en nyetablert sosial tvang som den enkelte ikke kan unndra seg eller delegere til andre: både subjekt og objekt er jo meg, min kropp, mitt utseende, ingen andres.

Som Michel Foucault var tidlige ute med å påpeke: Selvteknologiene og selvomsorgen, selvansvaret, egenskylden de dels muliggjør, dels forsterker, overflødiggjør langt på vei maktens tradisjonelle eksterne autoriteter og kontrollinstanser. Intet er mer effektivt enn subjektenes selvdisiplinering. Overvåkningen av at subjektet ikke skulker unna arbeidet med seg selv, med å optimalisere seg som en vare som skal avhendes på et marked, forankres i selvforholdet som min aldrihvilende evaluering av meg selv. En evaluering som vel å merke ikke har et autentisk, fra-eget-bryst-suget (sic) ideal om hvordan jeg etterstreber å se ut, å forme min kropp og utseende, som målestokk, men tvert om et ideal så homogent, så identisk med det de andre i samme alder og av samme kjønn stiler mot foran sine speil på veggen der, at resultatet blir det nyliberale frihetsparadokset par excellence: at alle i vennegjengen, men også moren i førtiårene og hennes 15 år gamle datter, i individualismens tidsalder ser – eller bestreber seg på å se – klin like ut, som produkter av forestillinger om hvordan kroppen skal være som nettopp ikke lar tusen blomster blomstre i deres forskjellighet, men som forlanger streng konformitet og lar alt annet fremstå som avvik og selvforskyldt svikt.

 

I den grad det handler om en ny form for forakt for svakhet i dagens situasjon, så er det for egen svakhet, ikke andres.

I Lena Lindgrens oppgjør med transhumanisme her i avisen 7. oktober fremheves Ekko-kulturen der vi «dras mot en ukritisk og selvopptatt omgangsform», der elever ikke tåler en lærers kritikk; dagens unge er så lettkrenkede og lettsårede. Hvorfor? Jeg tror svaret har å gjøre med at disse unge menneskene, de første som lever i et samfunn der alle muligheter er åpne for dem, og som får høre det hele tiden, ikke har noe å gå på i det øyeblikket de møter den andres misbilligende blikk, den andres kritikk. Mens de i det ytre gestalter en holdning av berettigelse til absolutt alt, er bortskjemte og selvopptatte i voksengenerasjonens øyne, er de i sitt selvforhold fanget som objekt for et blikk mer nådeløst enn det de møter fra noen gjenværende ekstern autoritet. Det er hva den danske sosiologen Rasmus Willig beskriver som kritikkens u-vending: fra det utadrettede, system- og samfunnsengasjerte til det innadrettede. Siden ytre betingelser og samfunnsforhold fremstår som overveldende og i uopphørlig forandring, utenfor min innflytelse og kontroll, konsentreres energien om meg og mitt: Om jeg ikke kan forandre verden, så kan jeg i alle fall endre, i betydningen forbedre, meg selv.

Men hele anstrengelsen er jo for å overleve i den store verden slik den er blitt når attraktivitet, i både fysisk og vid forstand, er det som avgjør suksess eller nederlag. Det er denne forventningen den kosmetiske kirurgien stiller opp på: om dens utøvere ikke skaper kroppspresset som driver stadig yngre friske pasient-kunder inn under kniven for å forbedre noe her, og så noe der, så profitterer de på presset i vekselvirkningen mellom det som etterspørres og det som tilbys. De som bestiller et forbedret utseende, som søker løsningen på et problem (skal det være med eller uten anførselstegn?) ingen inntil nylig anså som sådant, gjør det ikke i et kulturelt og sosialt vakuum. Jo mer usikre og misfornøyde unge er med utseendet og kroppen der den er «alt» hva selvbildet og selvfølelsen angår, desto mer mottagelige er de for tilbydernes tjenester på et raskt voksende marked. Jo flere som gjør det, desto vanskeligere å la være. Jo mer som er et «problem», desto kortere vei til en tilbyder med en «løsning». At sårbarhet er en profitabel størrelse er gammelt nytt. For alle berørte – unntatt den berørte bransjen – hadde det vært bedre å bidra til å endre kulturen de unge formes av; endre den i retning av aksept for «sorg, skrik og smerte» som allmennmenneskelige, ikke-skammelige erfaringer, selve stoffet tilværelsen er laget av, stikk motsatt den fjerningen av dem som transhumanisten Ole Martin Moen i Morgenbladet 16. september satte sitt håp til at bioteknologien vil realisere.

 

Transhumanismen og skjønnhetskirurgien møtes i synet på det naturgitte som noe som kan gjøres om på, ja, sågar oppheves. Ved nye teknologiers hjelp vil i prinsippet alle aspekter ved tilværelsen falle innenfor det menneskets preferanser kan klare å forme – utseendet i lys av målet om skjønnhet, kroppen med sikte på optimal ytelse, livet selv med tanke på udødeligheten som omsider synes innenfor rekkevidde. Men – og dette er vesentlig – tro ikke at dette betyr at fra nå av handler det om minste motstands vei og et udelt komfortabelt liv for stadig flere. Tvert om: det handler om brutalisering.

Hvordan da? Forbedringskulturen fordeler seg på svært ulike måter å jobbe med seg selv på: fra den mentale treningen i mindfulness og andre kognitive øvelser, til den fysiske i form av tredemøllen og løfting av jern, til å legge seg under kniven, og så bli ferdig med det – for denne gang. Den samfunnsmessige situasjonen forbedringskulturen og -industrien vokser frem i er preget av ytre og indre brutalisering, som parallelle forløp. I det samfunnsmessige ytre rom: «robuste» institusjoner og ordninger. I det intrapersonlige indre rom: «resiliens». I et konkurranseutsatt, prestasjons- og ytelsesbesatt samfunn må bedriftene og personene som har kjempet seg til en plass i dem (så lenge det varer) tåle en støyt og vel så det, siden alle støytene er den nye normaliteten. «Resiliens» er akademias nye buzzword. Enten det brukes om individer eller bedrifter betyr begrepet «herdet», «hardfør», «motstandsdyktig» og «utholdende».

Jo mer brutalt det går for seg i arbeidsliv og på de sosiale arenaer/medier, desto viktigere at individet herder seg, stålsetter seg i rekken av stressende situasjoner og nye krav, slik at motgang og endrede forventninger og vilkår ikke blir ens skjebne, men noe en hvileløst arbeider med seg selv for å komme ut av som vinner, ikke taper, som en survivor likesom Viktor Frankl, jøden som overlevde nazistenes utryddelsesleirer og hvis bok «Vilje til mening» er anbefalt selvhjelpslektyre.

Ser vi en ny forakt for svakhet i et samfunn der mottoet unge så vel som eldre avkreves å internalisere lyder «det som ikke slår deg i hjel, gjør deg sterkere»?

«Forakt for svakhet» bringer tankene til filosofen Harald Ofstads bok med samme tittel om nazismens menneskesyn, især myntet på gruppene – rasene – som ble erklært som «lebensunwertes Leben» og som dermed måtte fjernes i forbedrings øyemed, slik at de sterke, sunne og rene kunne tre frem og rendyrke sin overlegenhet. Selvsagt er det er langt skritt fra den kompromitterte nazistiske raselæren til våre dagers forbedringskultur. Skjønt, skrittet er kanskje ikke så langt som vi liker å tro.

I den grad det handler om en ny form for forakt for svakhet i dagens situasjon, så er det for egen svakhet, ikke andres. Jo da, andres demonstrerte svakhet kan absolutt vekke min forakt, vendes mot dem og kanskje vise seg til min konkurransefordel. Men den svakhet jeg har å svare for er den som gjør seg gjeldende hos meg, ikke hos andre. Andres svakhet er andres skål; de får som fortjent om den feller dem, likesom jeg gjør det i mitt tilfelle.

Slik arter svakhet seg i et hyperindividualisert samfunn: som en sårbarhet enhver har et strikt individuelt ansvar for å unngå, gå klar av, herde seg mot. Hva består da det som anses som svakhet i? Jo, i at man ikke har sørget for å gjøre seg sterk. Akkurat som det kun er robuste institusjoner som vil overleve i en brutal verden – og som fortjener å klare seg – er det kun de individene som i andres, men særlig i egne øyne arbeider så hardt med å ikke la seg merke eller bli slått ut uansett hvilke krav, tilbakeslag og tap de utsettes for på livets vei, som fortjener respekt og har grunnlag for et positivt selvbilde. Kort sagt: den har verdi, som beviser sin verdi, nemlig ved å gi alt som kreves for å gjøre det, med alle tilgjengelige midler. Bare da kan forbedringskulturen med dens vitenskapelige, teknologiske og kommersielle aktører fremstå som uunnværlige.

 

Annonse

Mer fra Ideer

«Å sverte, latterliggjøre eller true istedenfor å diskutere sak, er velkjent taktikk.»