Kommentar

Evgeny Morozov: Mot en ny datapopulisme

Blant alle de store selskapene i Silicon Valley var det Amazon som hadde mest å tape på at Donald J. Trump ble president. Og tape, det gjorde de, om enn midlertidig. Aksjekursen falt med 5 prosent rett etter valget.

Under valgkampanjen kom Trump med en advarsel om at Amazon hadde et «enormt konkurranseproblem» – som den populisten han én gang tok mål av seg til å være. Skjønt, sannsynligvis hadde motviljen mer å gjøre med det faktum at Amazons grunnlegger, Jeff Bezos, også eier The Washington Post, en innflytelsesrik avis som tidlig markerte sterk avstand til ham selv. Kan vi i det hele tatt vente oss noen datapolitikk av Trump?

I slutten av november, da Amazons massive nettsky-konferanse AWS Re:Invent i Las Vegas begynte, så det ut til at krangelen var glemt. Amazon fridde til publikum med imponerende påfunn. Her ble det presentert skybaserte tjenester med kunstig intelligens, som gjenkjenner objekter i bilder, behandler talemeldinger og driver chatbot-applikasjoner. Dermed er tekno-giganten i klasse med Google, Microsoft, Facebook og IBM når det gjelder kunstig intelligens. Her begynner det allerede å bli trangt om plassen.

For Amazon er ikke dette nytt territorium. Det er logisk å bygge et robust kunstig intelligens-system for eget bruk, med alle dataene selskapet har lagret fra alle brukerne sine. (Det er faktisk oppdagelsen av slike data som forklarer de siste gjennombruddene innen en av de mest lovende sidene ved moderne kunstig intelligens, nemlig dyp læring – deep learning).

Nå vil Amazon tjene penger ved å la andre utnytte denne nye infrastrukturen. Selskapet gjorde noe lignende for et tiår siden da det innså at det satt med mye ekstra server-infrastruktur som kunne lånes ut til andre. Et smart trekk. I dag genererer Amazons skytjenester ofte større fortjeneste enn selskapets detaljvarehandel i Nord-Amerika.

Data er et livsviktig infrastruktur-gode som burde tilhøre alle.

Selskapets nye satsing på kunstig intelligens kan godt tenkes å basere seg på en lignende modell: Kundene vil betale for å utnytte Amazons evner til å gjenkjenne bilder eller stemme, de vil laste ned denne magien og bruke den i sine egne apper eller tjenester.

Det er heller ikke særlig sannsynlig at noen av de andre fire gigantene innen kunstig intelligens vil drive veldedighet. I det de integrerer kunstig intelligens-produktene sine i helse, utdanning, energi og transport, vil de til syvende og sist sende regningen til innbyggerne – enten direkte, som brukergebyr, eller indirekte, i form av lønnsomme avtaler med offentlige institusjoner.

De politiske konsekvensene er forbløffende. Fem amerikanske virksomheter (det kinesiske selskapet Baidu er den eneste viktige utenlandske konkurrenten) har allerede hentet ut, behandlet og fordøyet mye av verdens data. Dette har gitt dem avansert styrke innen kunstig intelligens, og med det kontroll over et kritisk ledd i global, digital infrastruktur. Enorm makt er blitt flyttet til bare én sektor av samfunnet.

Det er som om alle verdens land plutselig ble eid av bare fem store banker eller eiendomsutviklere, mens resten av oss måtte betale gebyr hver gang vi tok et skritt på bakken. Dette er ikke tatt ut av det blå. Lignende aristokratiske og elitistiske påfunn for å sikre seg og tjene penger på eiendom var spiren til nye økonomiske filosofier som georgismen, og har ført til et fenomen som for eksempel eiendomsskatt.

To tilnærmingmåter i møte med en slik monopolisering har vist seg å være spesielt populære. Den ene forsvarer alternative modeller for økonomisk organisering – for eksempel kooperativer – som ikke driver rovdrift i samme klasse som Amazon og Microsoft. Slike forsøk på plattform-kooperativisme er verdifulle, det kommer imponerende og etiske lokale prosjekter ut av dem.

Det er ingen grunn til at et kooperativ av bilførere i en liten by ikke kan lage en app for å danke ut Uber lokalt. Men det er liten grunn til å tro at dette lokale kooperativet kan klare å lage en selvkjørende bil: Det krever store investeringer og en spesialisert infrastruktur som kan samle inn og behandle alle dataene. Man kan selvfølgelig også danne kooperativer som eier data, men det er usannsynlig at de vil vokse til et punkt der de kan konkurrere med Google eller Amazon.

En annen strategi går ut på å ganske enkelt bryte opp store teknologivirksomheter, eller få dem til å krympe. Men denne tankegangen forutsetter at data er akkurat som andre varer, som for eksempel olje. Et slikt syn er unøyaktig. Olje blir ikke bedre eller mer verdifull bare ved at du oppbevarer mer av den i butikken din. Men data, derimot, gjør det: Dess mer du samler inn, dess større innsikt – og jo høyere blir fordelene du kan gi videre til innbyggerne. Dagens fremskritt innen kunstig intelligens er bare mulig fordi så få selskaper har hatt en tilnærmet monopol-status. Ti tusen gründerbedrifter, som alle eide en liten bit hver av Googles data-imperium, ville aldri kunnet produsere en selvkjørende bil.

Venstrepopulister som Bernie Sanders og Elisabeth Warren skjønner visst ikke at data har helt spesielle egenskaper, siden de insisterer på at gigantiske teknologiplattformer skader konkurransen. De vil bekjempe trusselen ved å begrense størrelsen på selskapene, altså gjøre markedet mer konkurransepreget. I fravær av en aktiv kunstig intelligens-politikk vil sterkere konkurranse likevel aldri innfri de store forventningene. Feltet vil bli for oppstykket til å skape verdier av alle dataene. Det vil heller ikke kunne levere de billige varene som forbrukerne – som må takle lavere lønninger – er blitt avhengige av.

Retorikken om å forbedre konkurranseforholdene kan ikke stå i sentrum for økonomisk populisme i det 21. århundre. Det ville være en mye smartere venstrepopulistisk agenda å insistere på at data er et livsviktig infrastruktur-gode som bør tilhøre alle. De store konsernene burde ikke kunne gjøre krav på, styre eller organisere dem. Virksomhetene burde selvfølgelig få lov til å bygge ut sine tjenester rundt dem, men bare når de betaler avgiftene sine. Eierskapet til dataene bør være offentlig.

På denne måten kan borgere og institusjoner være sikre på at selskapene ikke holder oss som gisler, og ilegger oss gebyrer for å bruke tjenestene som vi selv har hjulpet dem med å produsere. I stedet for at vi betaler Amazon et gebyr for å bruke selskapets kunstige intelligens-tjenester, som er bygget på informasjon vi har foret dem med, burde Amazon få krav om å betale dette gebyret til oss.

Dette peker på en stor mangel ved de fleste populistiske prosjekter på venstresiden. Alt de kan love, er bare mer av det samme, men gjort bedre. Konkurransereguleringene skal bli tøffere, jobbene vil utrolig nok komme tilbake, velferdsstaten kommer nok en gang være så sjenerøs som den var på 1960-tallet.

Men jobbene vil ikke komme tilbake, de er for alltid automatisert bort. Å gjøre et stort dataselskap mindre er ikke en spennende idé, selv ikke for folk med begrenset innsikt i hva det er som gjør disse selskapene så effektive og produktene så rimelige. Å snakke nostalgisk om en høyst påtrengende velferdsstat, samtidig som eliten i Silicon Valley heier på den kreative fleksibiliteten ved borgerlønn, virker halsbrekkende.

Venstresidens manglende evne til å beherske dette nye populistiske landskapet, er desto mer overraskende all den tid teknologi er et felt der høyrepopulister som Trump eller Ukip i Storbritannia har lite å tilby. Det er i det hele tatt vanskelig å se for seg hva en høyreorientert versjon av datapopulisme skulle være – annet enn å si at vi på ett vis har levd og pustet en slik populisme det siste tiåret, bare i en polert, nyliberal Barack Obama- og David Cameron-versjon.

Data er med andre ord et område der venstrepopulistene har et genuint forsprang, hvis de bare forstår at den tradisjonelle radikale agendaen – som alt annet – er blitt fullstendig revet i stykker av digital teknologi. Heller enn å benekte den, burde radikale populister bruke den til sin fordel.

Eiendomsretten til dataene våre, og den avanserte kunstige intelligensen som er bygget på toppen av dem, burde alltid være offentlig.

Mer fra Kommentar