Annonse

Annonse

12:36 - 09. november 2016

Sten Inge Jørgensen: Trump og Europa

Trumps seier har betydning både for den globale etterkrigsorden og veivalgene for Norge, skriver Sten Inge Jørgensen.

Donald Trump takker sine tilhengere i New York. Foto: Chip Somodevilla/Getty Images

Uavhengig av hva man mener om USAs rolle i verden,  er det bred enighet om at supermakten har hatt en dominerende posisjon de siste sytti årene. Hovedforklaringen på dette er isolert sett hverken økonomisk, politisk eller militær styrke, men at disse formidable ressursene er blitt anvendt i global skala. USA har alltid hatt innenrikspolitisk kamp om hvorvidt de bør bli mer innadvendte – og i større grad la verden seile sin egen sjø. Nå skal de som virkelig mener «America first» når de sier det, rykke inn i maktens høyborg.

Overgangen kommer på det verst tenkelige tidspunkt. De to nest mektigste landene i verden, Kina og Russland, har allerede gått i autoritær retning i flere år. Det samme ser vi også i et viktig land som Tyrkia. EU sliter tungt mot nasjonalistiske og populistiske krefter for å gjenvinne samarbeidsånden, og kaoset rundt brexit bare fortsetter. Egentlig var det et lite under at en verden preget av så mye uro og konflikt kunne komme sammen om Parisavtalen for å bekjempe global oppvarming.

Forbehold må tas, vi vet ikke om den Trump vi så i valgkampen, blir gjenkjennelig i presidentstolen. Men hvis Trump gjør alvor av sin varslede utenrikspolitikk, er det ikke bare klimasaken som taper (han er jo mot Parisavtalen). Det er vanskelig å se hvordan det internasjonale samarbeidet som har preget vår etterkrigsorden, kan overleve overhodet. Hverken Kina eller Russland vil steppe inn – de er jo motstandere av den vestlig-ledede FN-ordenen, som har vært preget av et kosmopolitisk prosjekt i gravitasjon rundt menneskerettigheter og demokrati. Beijing og Moskva ønsker en verden fri for innblanding fra FN og internasjonale organer, hvor samarbeid begrenser seg til handelsfeltet.

Donald Trump bekymrer seg ikke over den truede pressefriheten i Russland og Tyrkia, han viser tvert om forståelse for autoritære statsledere. Men det spørs om Moskva og Ankara har grunn til å feire. Hvis Trump holder det han lover om å reforhandle USAs handelsavtaler, fyrer han opp under proteksjonistiske og nasjonalistiske stemninger over hele kloden. Det vil ramme alle.

 

Ikke uventet. På en måte kan man si at utviklingen hverken kommer brått eller helt uventet. Allerede rundt årtusenskiftet var det klart at USA og Vesten ikke lenger var sterke nok til å forme verden i sitt bilde. Antallet demokratier og markedsøkonomier hadde skutt fart i noen år etter kommunismens fall, men tilbakeslagene kom raskt. Det gikk mot en multipolar verdensorden, med flere stormakter, og det geopolitiske tyngdepunktet flyttet seg østover.

På 1990-tallet stemte et flertall av FNs medlemsland med de vestlige landene i saker som hadde med menneskerettigheter å gjøre, men på 2000-tallet stemte brorparten med Russland og Kina (som setter kollektive hensyn over individet). Den globale utviklingen har lenge gått i retning av svekkede globale standarder og økt spillerom for autoritære krefter.

Blant eksemplene på dette er at afrikanske land nå begynner å melde seg ut av Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Dypest sett handler dette om en motvilje mot det som oppfattes som en vestligkonstruert og vestligledet orden.

Systemets legitimitet er blitt svekket i Vesten også. Frihandel var ment å tjene alle, men i vestlige land er det mange som oppfatter seg som globaliseringens tapere. De betrakter systemet som «eliteskapt», og synes at politikere som støtter frihandelsavtaler, er en slags forrædere mot sitt eget land.

Ettersom EU (foreløpig) ikke har en koordinert utenrikspolitikk, kan USAs abdisering fra den globale lederrollen automatisk medføre at Vesten som sådan abdiserer. Vesten hadde helt til i dag et potensial for comeback, i den forstand at et mer samkjørt USA og EU kunne gjenvinne mye av sin tapte innflytelse globalt. Men med Trump i Det hvite hus vil kløften mellom Europa og USA bare fortsette å vokse.

 

Trump eller EU. For Norges del kan man trygt konkludere med at verden er snudd på hodet. Vi har i årtier vært Europas mest angloamerikanske land – vendt mot Storbritannia og USA i stedet for kontinentet og EU. Etter brexit og Trump er det klart at de politiske kreftene vi identifiserer oss minst med vil være førende i disse landene i mange år fremover. Våre gamle allierte blir dermed Norges motstandere i stedet for partnere på den internasjonale arena. Selv Nato-samarbeidet står på spill.

Situasjonen tilsier strengt tatt at det innkalles til et møte i Stortingets utvidede utenrikskomité, hvor det konkluderes med at Norge må mangedoble sin innsats for å knytte seg tettere opp mot EU-landene. Men det kan godt hende at Norge allerede er så angloamerikanifisert at få politikerne vil stille seg bak et slikt initiativ. Over 70 prosent av befolkningen er mot EU, og kunnskapen om hva som foregår i Brussel er så lav etter lang tids utenforskap, at det europeiske integrasjonsprosjektet virker mer fremmed enn noensinne. Veldig mange nordmenn vil tenke at et valg mellom Trump og EU er et valg mellom pest og kolera.

I realiteten vil vi imidlertid se at båndene mellom Norge og EU-landene styrkes, fordi dette tvinger seg frem uansett. Spørsmålet blir dermed om dette skal skje i det skjulte, eller om det norske folket skal inkluderes i prosessen. Ta for eksempel forsvarsfeltet, hvor Tyskland, Frankrike, Spania og Italia nå fører an i arbeidet med å bygge et mer felleseuropeisk forsvar som skal gjøre europeerne mindre avhengige av USA. Dette vil nå skyte fart, og knapt noen norske partier vil våge å stå utenfor, alene med Trump.

 

Hør ekstra-utgaven av Morgenbladets podcast om Trump-seieren: 

Annonse