Annonse

Annonse

00:00 - 18. november 2016

Røe Isaksen om frigjøring

Frigjøring er deilig. Særlig uten ansvar, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

1968 og 80-tallet fikk et barn. Fra 68-erne arvet det frigjøringen fra alle klamme, gamle konvensjoner, og en sterk tiltro til statsmakten. Fra 80-tallets arvet det individualismen og troen på at hver og en kan skape sitt eget selv.

Vi er lært opp til å tenke at venstresiden ønsker fellesskap, mens høyresiden ønsker frihet. Det er bare delvis sant. Venstresiden ønsker nemlig også frigjøring, og høyresiden ønsker også å båndlegge mennesket.

 

Mitt idealsamfunn er et land med laissez-faire-kapitalisme, pleier jeg å si for spøk, men i kombinasjon med en svært, svært streng katolsk moral i befolkningen. Menneskene i denne utopien har rett til å gjøre nesten hva det skal være, men de gjør ingenting av det! Frykten for synd, skam og dom, eller mer positivt sagt: følelsen av rett og galt, holder dem igjen. Det er et alvorlig poeng bak spøken, en tanke som ble godt oppsummert av den liberale, men kristne tenkeren Lord Acton: «hvis menneskene ikke holdes på plass av plikt, må de holdes på plass av frykt». Friheten i et sivilisert samfunn kan bare opprettholdes i et samfunn som har et levende forhold til dyder, normer og plikter. Disse kan ikke simpelthen opprettholdes av det enkelte individ selv, men må ha opphav og jordsmonn i fellesskapene rundt: Familien, venner, det sivile samfunn, religiøse institusjoner og frivillige sammenslutninger. Et fritt samfunn har en dobbel fordring. På den ene siden at samfunnsmoralen ikke forfaller til «har du lyst, har du lov», hvor det eneste som styrer, er den enkeltes drifter og begjær, på den andre siden at rommet for valg, og dermed ansvar, ikke blir kvalt av den styrende makt.

Lese mer?

UKE
59,-
Inkluderer også tilgang til arkiv og eAvis.
ABONNEMENT
Fra 35,-
per uke
Følg de viktige debattene og få en dypere innsikt i samfunnsaktuelle saker hver uke.
ARTIKKEL
20,-
Betal med Vipps/mCash/PayPal/Bitcoin.

Annonse