Annonse
00:00 - 25. november 2016

«Må vi godta at livet langt på vei består av avmakt?»

Etikeren svarer.

Annonse

Kjære etiker. Jeg har et problem med forakt. Forakt for menneskeartens misbruk av hellig liv, forakt for menn for deres primitive fremferd mot barn, kvinner og hverandre – og selvforakt for at jeg ikke tør eller orker å gå ut i verden og kjempe mot disse ondene. Jeg er redd for å bli eksponert, forfulgt og truet. Selv har jeg en kristen oppdragelse, noe det tok meg lang tid å bearbeide og vektlegge mindre. Gud finnes ikke, men jeg tror det finnes enorme mengder av godhet i mange mennesker, nesten som om de får klarhet og styrke fra noe stort utenfor dem selv. Jeg synes våre tendenser til å misforstå, beskytte oss selv og lage fiendebilder, er skremmende mange og altoverskyggende. Det å se i hvor høy grad bisarr grådighet, voldelighet og perverst maktmisbruk gjennomsyrer verden, gjør hverdagene tyngre og tapper meg for energi. Rasering av planetens siste gjenlevende intakte natur opplever jeg også som et deprimerende faktum i form av giftige havbruk, gruveutslipp, krigsmaskineri og de rikes overtagelse av naturparkene. Er dette noe vi alle må forholde oss til som mennesker, godta at livet langt på vei består av avmakt, sorg og sinne, og nøye oss med få glimt av uforfalsket lykke og takknemlighet? Viser all historie at det har vært sånn siden tidenes morgen? Skylder vi ikke hverandre noe bedre etter alle tusenårene med erfaring, læring og kunnskap om noe bedre?

Vennlig hilsen trist anonym

 

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse