Annonse
00:00 - 11. november 2016

«Må man alltid tilgi?»

Etikeren svarer.

Annonse
Det er selvsagt fullkomment absurd å «tilgi» Anders Behring Breivik.

Til Etikeren. Jeg har ofte hørt at det er viktig at den forulempede «tilgir, for å kunne gå videre i livet». Det kan sikkert være mentalhygienisk nødvendig, selv om jeg vanskelig kan tenke meg at folk i Syria kan «tilgi» dem som bomber og dreper. I mindre målestokk, i vår hverdag, må vel følelsen av rettferdighet inkludere at forulemperen har vist anger og bedt om tilgivelse. Er man såret nok, eller man opplever bønnen om tilgivelse som uekte og lettvint, kan man velge ikke å tilgi. Kan det ikke være mulig å legge ting bak seg, «komme videre i livet» allikevel – uten å tilgi? 

Støvets år.

 

Etikeren: Ja. Det er viktig at tilgivelse har noe med omfanget av overgrepet å gjøre. Størst mening har tilgivelse der hvor omfanget av overtredelsen hører hjemme i den private eller personlige sfære. Det er selvsagt absurd å tilgi gjerningsmennene for holocaust eller bombingen av sivile mål i Syria. Nei. Tilgivelse – og særlig kravet om å tilgi – gir først mening som en del av anklagerens grunnleggende selverkjennelse: Det kunne ha vært meg som var den skyldige.

 

Ingen kan tilgi på kommando. Man kan i høyden hykle en skinnhellig parade som prøver å gi inntrykk av at alt vondt er glemt. Tilgivelse i etisk sammenheng bør i det hele tatt komme innenfra og være frivillig. Oppvisningshykleri gir ingen gevinster. Tvert imot.

 

Budet om tilgivelse stammer fra en tid da rettshåndhevelsen var en samfunnssak – ikke en stats­affære, som i våre dager. Og den delen av samfunnet som først og fremst ble aktivert av et overgrep, var slekten til den som ble forulempet. Men etter hvert ble det selvsagt et problem at alle hadde noe på alle, slik at hevnen kunne komme når som helst og fra ganske uventede kanter. I et slikt samfunn er tilgivelse en god idé som religionen måtte sanksjonere. Man lette etter påskudd til å kunne starte på nytt med blanke ark uten å ha forpliktelsen til blodhevn hengende over seg.

 

Tilgivelsen er blitt privatisert og begrenset til individuelle oppgjør mellom venner og uvenner. Når tilgivelse fremdeles dukker opp i den politiske retorikken, er det et lån fra de regler som gjelder for private relasjoner. Det er selvsagt fullkomment absurd å «tilgi» Anders Behring Breivik det overlagte drapet på 69 sakesløse personer. Hvem skulle gjøre det, og med hvilken rett? Men fordi det ellers blir vanskelig å hekte seg på oppgjøret og gjøre aggresjonene fattelige, kan den politiske retorikken hente frem tilgivelsesbegrepet. Hensikten er vel ikke å forstå eller normere det katastrofiske, men å nullstille, slik at hatet ikke skal spre seg og vokse.

 

Det rette stedet for tilgivelsesproblematikken i den moderne verden er parterapi hvor ansvarlige personer i beste fall kan ta styringen over egne affekter, skru klokken tilbake til tiden før det fatale skjedde og slippe taket om kniven, som man ellers ville stikke partneren med om og om igjen, med en viktig innrømmelse: Det kunne ha vært meg. Tilgivelse i historiske og omfattende målestokker, er noe annet. Men vi moderne kan bruke erfaringer og metaforer fra private relasjoner til å forstå kollektive aggresjoner bedre.

Men tilgivelsens psykologi er intrikat. Først må den som fornærmer og den som er blitt fornærmet, bli enige om hva som egentlig er skjedd. For det er snarere regelen enn unntagelsen at historiefortellere – både individuelle amatører og profesjonelle fagfolk – kan bli enige om forløpet og karakteristikken av de faktiske hendelsene. Ikke engang åpenbare folkemord av betydelig omfang, som tyrkernes på armenerne (1915/16), kan innrømmes av overgriperen. Man vil heller bruke krefter og skarpsindighet på å benekte kjensgjerningene som ikke lar seg feie under teppet, enn å gå inn i en plagsom prosess av selvkritikk. Forholdet mellom individer og forholdet mellom nasjoner er ikke helt uten analogier.

 

Til det siste spørsmålet, om man kan komme videre uten å tilgi, skal man ikke undervurdere glemselens velsignelser. Nå begynner de som var delaktige i det vi i Norge gjerne kaller for «krigen», å forsvinne i jorden. Her er det mange uoppgjorte saker, mange heftige konflikter, mye smerte og hat som forsvinner med en generasjon. For det å lese om en krig som fant sted for lenge siden, og å utkjempe en krig er svært forskjellige erfaringsformer. Ekte tilgivelse hører til sjeldenhetene, men glemselen er en naturlov som ikke krever annet enn at de opprørte øyenvitnene forsvinner. Tiden leger av seg selv de sårene som tilgivelsen ikke greier å plastre.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse