Annonse
00:00 - 21. oktober 2016

«Jeg flyr mot min vilje. Hva skal jeg gjøre?»

Etikeren svarer.

Annonse

Kjære etiker. De siste årene har en sterk miljøbevissthet vokst frem i meg. Den har gjort livet mitt veldig mye vanskeligere. En av måtene denne nye bevisstheten manifesterer seg på, er i form av en sterk vegring mot å fly. Tidligere har jeg fløyet mye rundt i verden uten å tenke så mye over saken. Men med den nye bevisstheten som har tatt bolig i meg, synes jeg det å fly er ekstremt lite appellerende, ettersom det er bortimot det verste jeg kan gjøre miljømessig som privatperson. Problemet er at familien min nå bor utenlands, og skal jeg få mulighet til å se dem, er jeg nødt til å fly jorden rundt – noe de forventer at jeg gjør. I tillegg vil min samboer ha oss på ferie til sydligere strøk og er veldig insisterende på at vi er nødt til å fly. Jeg er privilegert som har venner, familie, svigerfamilie og en samboer som ønsker å ha meg med på reise, men jeg møtes med liten eller ingen forståelse når jeg forklarer at jeg skulle ønske jeg slapp å fly. Bør jeg legge mine personlige overbevisninger til side for å tilfredsstille mine nærmeste, eller skal jeg stå på mitt, men risikere forholdet til de rundt meg?

Hilsen anonym

 

Etikeren: Det er alltid viktig å ta samvittighetsbeskjeder alvorlig. Noen ganger, ikke ofte, kommer de med en styrke som gjør dem uavviselige. Handlingene blir ikke bare vanskelige, men utenkelige. Når du er havnet på det stadiet, spiller fornuftige argumenter egentlig ingen rolle lenger. Du antyder at du har lagt om vanene dine på flere fronter, men vegringen mot å fly er det eneste du nevner uttrykkelig. Hvis det virkelig er bevisstheten om konsekvensene for miljøet som skremmer deg, burde vel motviljen mot gamle vaner også manifestere seg på andre felter. Er det nå så sikkert at det du velger å gjøre, er en fornuftig konsekvens av samvittighetens arbeid?

Jeg merker selv den samme uviljen – i form av miljøskrupler – mot å fly, men jeg heller nok i en retning hvor jeg snarere leter etter kollektive enn individuelle aksjoner, snarere organiserte enn spontane protester. Hvis jeg sa nei, og hvis alle gjorde som meg, kunne vi kanskje redde kloden, tenker du. Det stemmer nok. Men. Vi vet jo at ikke noe kommer til å skje med mindre det brukes tvang som med en viss rimelig fordeling rammer alle. Aksjoner som forutsetter andres medvirkning for å være fornuftige, utsetter den enkelte for mer enn han kan bære.

 

Å gjøre seg umulig blant slektninger, samboer og venner uten at det hjelper, er neppe den beste løsningen. Skal samvittighetsstyrte protester ha noe for seg, må man ta effekten – eller mangelen på effekt – med i betraktningen. Så vidt jeg skjønner, er virkningen på de nærmeste omgivelsene temmelig stor, men den går snarere i motsatt retning, enn i en retning som er gunstig for dine visjoner. Hverken du eller jeg ønsker vel å tilhøre den eksklusive gruppen av drop-outs som bare gjør det for den personlige oppmerksomhetens skyld?

 

Jeg har lenge vært interessert i det vi kunne kalle kroppens spontane nei og skruplenes betydning for moral og etikk. Noen kan plutselig bli vegetarianere, og derfor opprørt av betrakte andre som hiver innpå kjøtt i store mengder. Andre kan plutselig bli innbitte motstandere av alkohol-konsum også i et beskjedent omfang, selv om det betyr en større omlegning av livsvanene for aksjonisten og hans nærmeste. Det finnes gjerne gode grunner til slike tabu-lignende forbud, eller «skrupler» som vi kanskje skulle kalle det. Men det er ikke de gode grunnene som i siste omgang styrer handlingene. Hvis kroppen sier nei med en viss styrke, kan det ha utviklet seg et forbud som fornuften bare delvis er årsak til.

 

Å legge sine personlige overbevisninger til side for å tilfredsstille sine nærmeste, er ingen helt uvanlig strategi. Og den kan støttes med gode, moralske grunner. Det påhviler deg ikke bare et medansvar for menneskehetens fjerne fremtid, men også kanskje et større ansvar for dine nærmestes ve og vel. Overbevis dem om at du har rett, mobiliser dem og finn en større handlingsplattform som egner seg for en miljøpolitisk innsats. Det tror jeg er en bedre og mer forsvarlig strategi enn å iscenesette noe som ligner et narsissistisk stunt. Skrupler er vel og bra. Men isolert sett er de uselgelige.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse