Annonse
00:00 - 21. oktober 2016

Elin Ørjasæter om å vokse opp med en autistisk bror

Min bror var autist. Jeg var syv år yngre enn ham, skriver Elin Ørjasæter.

Illustrasjon: Kristoffer Nilsen
Annonse

Vår familie var alltid alene. Hvis det var noen andre på stranden, snudde familien Ørjasæter. Vi kunne ikke være der. Vi var annerledes og utsatt. Min bror var autist, men han var ikke som mattegeniet i filmen Rain Man, som ga autister et ansikt tyve år senere. Han var utviklingshemmet, men han var ikke som dem som ga utviklingshemmede et ansikt på Tangerudbakken førti år senere. Han var vill, farlig og uhåndterlig. I hvert fall for meg, som var syv år yngre.

I dag kan jeg lese om meg selv i artikkelen «Siblings Experiences of Having a Brother or Sister With Autism and Mental Retardation» i tidsskriftet International Pedriatic Nursing. Den handler om søsken som blir utsatt for vold, men som ikke kan snakke om det. For foreldrene deres orker ikke å ta imot mer. Det barnet som er normalt, kan ikke klage. Og det barnet som er normalt, kan aldri ta med venner hjem.

 

Syv år er mye i en søskenflokk, målt i fysisk styrke. En gutt på femten år er mye sterkere enn en jente på åtte år. Vanligvis kan jenter på åtte år få støtte fra voksne. Men mine redsler kunne ikke deles med mine foreldre. Å være foreldre til et barn med kombinasjonen autisme og utviklingshemming er så tøft at foreldrene ikke har omsorg til overs. Mine foreldre hadde nok med å overleve. Fysiske overgrep fra min bror kunne altså ikke deles med noen. Min søster, som er tre år eldre, håndterte ham på en annen måte enn meg. Trolig fordi hun var nettopp det: Tre år eldre. Vi to søstre er som voksne ikke i stand til å snakke med hverandre. Å få et slikt barn og ha et slikt søsken ødelegger enhver familie. Også vår.

Da min bror var syv år gammel, rett etter at jeg ble født, måtte foreldrene mine innse at de ikke klarte mer. Min bror ble sendt til «behandling» som det het, i realiteten en av de verste avdelingene på Emma Hjort. Det var en sentralinstitusjon der gutter på hans alder satt og rugget og rautet i et nakent rom og dunket hodet i veggen. De dunket hodet i veggen i bokstavelig, og ikke overført, betydning. Han var kommet til et helvete. Og mine foreldre fikk beskjed om å glemme ham. Det gjorde de ikke.

Når jeg ser Wenche Foss fremføre Våre små søsken blir jeg kvalm.

 

Nei, de tok ham hjem hver eneste helg og i lange ferier. Så tråkket vi rundt, på leting etter en strand der ingen andre var. Etter hvert fikk de penger til å kjøpe en hytte. En hytte var et sted der ingen andre var. Langt inne i skogen. Vi var annerledes og utsatt. Det var bare oss. Verden var farlig. Den måtte enten beseires med politikk eller holdes unna med fysisk isolasjon. Mine foreldre valgte begge deler samtidig. Mammas bok om min bror ble oversatt til mange språk. Det var politikken. Jeg sitter i bilen i 2016 når broren min går inn på bensinstasjonen for å få en iskrem. Det er min ektefelle, utdannet vernepleier, som passer på ham. Jeg vil ikke gå ut av bilen, jeg vil ikke kjenne dem. Det er isolasjonen.

 

Når jeg ser Wenche Foss fremføre «Våre små søsken», blir jeg kvalm. Folk flest tror at utviklingshemmede er ekstra gode mennesker, så umiddelbare, så ekte, liksom. Befolkningen for øvrig, altså den jeg ikke er en del av, blir veldig rørt når de ser utviklingshemmede på fjernsyn. De liker det. Fordi de har aldri vært nødt til å leve med det.

På en sterk-avdeling innen omsorgen for utviklingshemmede må det være flere voksne på vakt per beboer, fordi beboeren er en voksen mann, besatt av behovet for å drepe, voldta eller bare slå. En kartlegging fra Danmark, referert i Aftenposten, viste at seks av ti ungdommer som har begått seksuelle overgrep mot andre barn, har «kognitive forstyrrelser». Det er en vakker omskrivning av utviklingshemning.

«Det siste som hemmes hos utviklingshemmede, er seksualdriften», sa en venn resignert. Han valgte omsorgen for sin utviklingshemmede sønn. Og forlot sin friske datter. Hun ble igjen på et annet kontinent. Slike foreldre som ham, må velge mellom sine barn.

 

Utviklingshemmede er ikke «like forskjellige som alle andre». De er mye, mye mer forskjellige enn alle andre. De få utviklingshemmede som egner seg i offentligheten, er nettopp der. I offentligheten. Folk flest tror at Marte Wexelsen Goksøyr er typisk. Hun er ikke det. Hun er et av de meget sjeldne eksemplarene godt tilpasset person med Downs syndrom. Og hun er jente. De andre, de ville guttene, de ser du ikke.

Tidene skifter. Mine foreldre opplevde samfunnets krav om at min bror skulle sendes vekk som barn. Dagens foreldre opplever kravet om at barna deres skal bo hjemme helt til de er voksne. Men det å ha dem boende hjemme er et brutalt overgrep mot disse barnas søsken. Det er det jeg vil si. For disse søsknene vil aldri si det selv. Det kan de ikke. Til det er de altfor lojale.

Våre «små søsken» ødelegger så mange andres liv. Det er sannheten, og noen må faktisk si det. Derfor sier jeg det nå.

Annonse

 

 

Mer fra Påfyll