Annonse

Annonse

00:00 - 21. oktober 2016

Elin Ørjasæter om å vokse opp med en autistisk bror

Min bror var autist. Jeg var syv år yngre enn ham, skriver Elin Ørjasæter.

Illustrasjon: Kristoffer Nilsen

Vår familie var alltid alene. Hvis det var noen andre på stranden, snudde familien Ørjasæter. Vi kunne ikke være der. Vi var annerledes og utsatt. Min bror var autist, men han var ikke som mattegeniet i filmen Rain Man, som ga autister et ansikt tyve år senere. Han var utviklingshemmet, men han var ikke som dem som ga utviklingshemmede et ansikt på Tangerudbakken førti år senere. Han var vill, farlig og uhåndterlig. I hvert fall for meg, som var syv år yngre.

I dag kan jeg lese om meg selv i artikkelen «Siblings Experiences of Having a Brother or Sister With Autism and Mental Retardation» i tidsskriftet International Pedriatic Nursing. Den handler om søsken som blir utsatt for vold, men som ikke kan snakke om det. For foreldrene deres orker ikke å ta imot mer. Det barnet som er normalt, kan ikke klage. Og det barnet som er normalt, kan aldri ta med venner hjem.

 

Syv år er mye i en søskenflokk, målt i fysisk styrke. En gutt på femten år er mye sterkere enn en jente på åtte år. Vanligvis kan jenter på åtte år få støtte fra voksne. Men mine redsler kunne ikke deles med mine foreldre. Å være foreldre til et barn med kombinasjonen autisme og utviklingshemming er så tøft at foreldrene ikke har omsorg til overs. Mine foreldre hadde nok med å overleve. Fysiske overgrep fra min bror kunne altså ikke deles med noen. Min søster, som er tre år eldre, håndterte ham på en annen måte enn meg. Trolig fordi hun var nettopp det: Tre år eldre. Vi to søstre er som voksne ikke i stand til å snakke med hverandre. Å få et slikt barn og ha et slikt søsken ødelegger enhver familie. Også vår.

Lese mer?

UKE
59,-
Inkluderer også tilgang til arkiv og eAvis.
ABONNEMENT
Fra 35,-
per uke
Følg de viktige debattene og få en dypere innsikt i samfunnsaktuelle saker hver uke.
ARTIKKEL
20,-
Betal med Vipps/mCash/PayPal/Bitcoin.

Annonse

Mer fra Påfyll

Hun har noe veldig vevert over seg, Ingunn Økland. Små, spinkle hender. Lite ansikt. Tynn. Alvorlig. Ikke vil hun smile på bildet, heller.