Annonse
00:00 - 30. september 2016

«Bør man gjøre jobben i stillhet, og heller se stort på det?»

Etikeren svarer.

Annonse

Kjære etiker. Jeg har leid ut en leilighet til sønnen av en kamerat de siste tre årene. Jeg har tatt lav leieinntekt, jeg har opplevet dette som en «riktig» ting å gjøre, fordi jeg selv har grei økonomi og boligmarkedet for ungdom er hardt. Nå er han blitt syk, og han skal da flytte hjem til sin mor og far, min kamerat. Sykdommen er dels fysisk, dels psykisk, og historien er i det hele tatt vanskelig og trist. Problemet nå er at det er masse ødeleggelser i leiligheten: hull i vegger, sprukne fliser, ødelagte rør og ledninger, brennmerker i gulv også videre. Gutten har vært totalt skjødesløs, sikkert fordi han har vært syk. Jeg fikk leiligheten vasket ut nå, det kostet et halvt års leie. Og nå kjenner jeg det litt bittert at jeg må bruke all ledig tid på å pusse opp. Likevel: jeg kvier meg faktisk for å fortelle dette til foreldrene. De vil være raskt ute med å beklage og betale, selvsagt. Men hva slags venn er jeg da? Dette er jo bare praktiske ting, og de har en syk sønn å ta vare på. Hvis jeg pusser opp selv, kommer min neste vurdering: har det å i det hele tatt fortelle dem om ødeleggelsene, noen annen hensikt enn å sette dem i takknemmelighetsgjeld? Er dette kanskje en av de gangene i livet man bare burde gjøre jobben i stillhet, og heller se stort på det? Takk for svar.

Mvh Voksen mann

 

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse