Teksten er hentet fra La Granada #6. Utgaven er viet en kåring av de beste diktsamlingene fra de siste 50 årene, foretatt av en rekke norske forfattere. Georg Johannesens Ars Moriendi, eller De syv dødsmåter kom på tredjeplass i denne kåringen.
Georg Johannesen, født i Bergen 1931, debuterte som romanforfatter i 1957 og som lyriker to år etter, med Dikt 1959. Seks år senere kom Ars moriendi, eller De syv dødsmåter, som i 1990 ble kåret til århundrets beste norske diktsamling i en avstemning blant 70 norske lyrikere. Tittelen er hentet fra et berømt skrift fra 1400-tallet, om kampen mellom det gode og onde, symbolisert ved engler og djevler som slåss om menneskesjelen. Så skrev han to diktbøker til, Nye dikt fra 1966 og Ars vivendi, eller De syv levemåter i 1999. Julaften 2005 døde Georg Johannesen under et ferieopphold i Egypt. I 1986 satt jeg på bibliotekkafeen i Kristiansand med musikkavisa Puls foran meg og leste en anmeldelse som la beslag på, om jeg husker riktig, hele 28 sider.
Det var Georg Johannesen som la tekstene på Åge Aleksandersen album Eldorado under lyrikk-lupen, kjørte over dem som en dampveivals, før han konkluderte med at bortsett fra sangen «fotbaill» var disse tekstene like ærlige og interessante som apekatten Julius. Slik var mitt første «møte» med ham, og jeg likte aldeles ikke at han var så nådeløs. Tenkte at Åge vel aldri hadde pretendert å skrive lyrikk, og dermed ble utsatt for en type vurdering han ikke fortjente. Denne slakten var det som foranlediget at jeg gikk på biblioteket ens ærend for å finne ut hva Johannesen selv bedrev, og lånte med en av bøkene hans. Snart satt jeg igjen på bibliotekkafeen, denne gang med Ars Moriendi foran meg. Fra før av hadde det gått mest i Dylan, Cohen, litt Gunvor Hofmo, litt Arthur Rimbaud, og den vanlige dosen Jan Erik Vold, de to førstnevnte oppdaget i min brors platesamling, de to siste kom til meg gjennom min mor, som jobbet i bokhandelen C R Berges bokhandel i Markens gate i Kristiansand, og likte å ha med seg poesi hjem. Ars Moriendi fikk straks taket på meg med sin kort- hogde eleganse, sin surrealistiske ordlek, og det ensomme, fremmedgjorte og smått paranoide drabant-mennesket tytende ut fra alt sammen, som i diktet «Oppslag i en Obos-blokk»:
Jeg knekker nakken i hvert trappetrinn
Jeg blir forgiftet på hvert kjøkken
Jeg henger på loftet
Jeg henger på knaggen ute i entreen
Jeg drukner på badet, men når jeg trekker i snoren
hører jeg en hul hoste: Du kan ikke komme ut
Men jeg spør: Hvorfor
strømmer to fine striper blod
ut av kontakten?
Om jeg ikke kunne fordra at Georg Johannesen raljerte med Åge Aleksandersen, ble jeg hypnotisert av diktene hans i Ars moriendi.
Om jeg ikke kunne fordra at Georg Johannesen raljerte med Åge Aleksandersen, ble jeg hypnotisert av diktene hans i Ars moriendi, som noen ganger hadde en nærmest grufull styrke, som disse linjene fra diktet «Hos en maler»:
Jeg kløver tallerkenen i to
Jeg tegner med fingrene i et glass melk
Jeg legger tolv tenner på bordet i et smil
Når du lurer på om han muligens driver ap med deg, gjør han nok ikke det likevel, og jeg følte og føler meg frydefullt hjemme i strofer som dette fra diktet «Astronauten»:
Jeg spikker fem fingre spisse
og skriver fem røde streker
med hånden jeg har igjen
Diktet avsluttes slik:
Den solen jeg har i munnen
er en veps jeg har slukt
i lykkeligere lys
Det er tett mellom de diktene i Ars Moriendi som både har noe dystert ved seg og samtidig noe virtuost eller opprørsk, som flere ganger har fått meg til å tenke på såpass ulike malere som Salvador Dali og Picasso:
Det er ikke lett å kysse
når
hodet ligger på et annet bord
med en tomat i munnen
Jeg ble dratt inn i disse diktene uten en sjanse til å legge boka fra meg. Jeg gikk meg vill med glede. Et sted skriver han: «Labyrinten ble revet innenfra / Slik fant jeg ut av den». Et annet sted skriver han: «Mitt blikk er min pyramide / når jeg ser ned i søvne». Georg Johannesen lodder dypt, og man vet ikke alltid om det han vil vise oss, er det vi ser. Diktene i Ars Moriendi var (og er) en labyrint, og jeg ville ikke ut. Diktene hans tryller med leseren! Og mange steder er det ikke diktene, men enkeltsetninger som blir stående å stirre på meg: «Vi går alene i en ring/og venter på en av oss». Jeg ser alvorsmannen. Jeg føler ensomheten:
Alltid når veien er tom
tror jeg at du har gått den
Og Johannesen er også kar om å skrive ømheten:
Da sier hun: Kom inn i min skygge
Men hvor hun vender seg
er det alltid lys og øyne
før andre linje lenger nede:
Vi var inne i solen og plaget hverandre.
I det ene øyeblikket kjenner jeg en oppgitt tristesse, i neste et skjelmsk smil, og deretter smiler jeg selv:
Jeg har klokker som går baklengs
til de finner det sekundet
da de skal stanse
Samtidig er det en voldsom kamp i diktene, tenkerens insisterende forsøk på å få den som ikke bruker huet, til å forsøke å begynne å gjøre det. Og jeg beveges, liksom han selv blir beveget, når han skriver:
Jeg ser rørt på mine klær
Frakken omfavner meg bakfra
med hule armer når det er kaldt
Hvorfor skriver han som han gjør, hvis det ikke er fordi han er som han er:
Jeg klipper med fingrene i luften
Jeg samler på slike strimler
Jeg gjemmer dem i min sang
Jeg klipper med fingrene i luften / Jeg samler på slike strimler / Jeg gjemmer dem i min sang
— Georg Johannesen
Det var vidunderlig å lese Ars Moriendi den gangen i 1986 da jeg fant den, og er like godt nå, i 2016, når vi ses igjen. Han tenkte nøye over hva han skrev, også når han muligens kjente seg tom for inspirasjon:
Steinen i hånden slipper jeg ned
trett av å veie på gullvekt
det som ikke er gull
Selvbevisst på grensen til arrogant er han gjennomgående. Dette ble noe av et varemerke for ham. Det er mye «jeg» i tekstene hans. Diktet «Hans plakat» mot slutten av boka slår meg som noe av et selvportrett, med denne åpnings- linjen: «Jeg er en mann de lumske kan regne med». Før andre strofen: «Jeg kan få stø folk til å snuble i en tråd», og denne slutten:
Jeg snur meg uten å endre utsikten
Jeg ser på verdens plakat og sier:
Det holder, jeg spikret den opp selv
I diktet «Veiviseren» innser han kanskje at han er litt mye på en gang, og at selv om diktene kan forføre, er han kan- skje den siste folk bør spørre til råds om hvilke veier de bør gå i sine liv.
Jeg brer mine armer ut fra syd til nord
Jeg har ansiktet i øst og nakken i vest
Jeg er et veikryss som står i et veikryss
I 1996 fikk Georg Johannesen et behov for å forklare boken sin. Mange syntes den var vanskelig å forstå, og det er den for så vidt, men, tenker jeg, dikt kan treffe og tale til mennesker uten at de blir «forstått». I sine «Etterpåkloke etter- ord» til Ars moriendi fastslår Georg Johannesen at boken kan tåle å bli lest på tre forskjellige måter. Dette går jeg ikke inn på nå. Anbefalingen er gitt. Og alt annet du måtte ønske å vite om denne forfatteren, er kun et tastetrykk unna, inklusive filmsnuttene fra den gang han var stjernegjest i Dan Børge Akerøs lørdagsunderholdning, doktoravhandlingene, Georg Johannesen-seminarene, og jeg tror kanskje det har vært forsket nok på ham nå, og at det er på høy tid å ta denne boken og de andre bøkenes hans fram igjen, sette seg i godstolen, bli ferdig med Game of Thrones, trekke pusten og ta fatt på de syv dødsmåtene.