Annonse
00:00 - 26. august 2016

«Er det umoralsk å si det videre?»

Etikeren svarer.

Annonse

Tar jeg feil, eller er vår kultur bygget på både at ting ikke skal sies videre, og at det samtidig er greit at det sies videre? Når et menneske betror seg til et annet menneske, og sier at det ikke må sies videre, er det da slik at det i mange tilfeller allikevel er helt greit at det sies videre, og at dette er noe man må gjette seg til i hvert enkelt tilfelle, ja, nærmest føle seg frem til? Mange mener at all kultur er bygget på sladder, og at sladderen er en forutsetning for sosialisering. Det må i så fall bety at en person som aldri sladrer, og aldri bryter et løfte, ikke har forstått uuttalte regler for sosialisering?

Jeg må innrømme at jeg i mange tilfeller har sagt ting videre, som jeg lovet å ikke si videre. Noen ganger har jeg gjort det fordi personen som fortalte det til meg, åpenbart hadde fortalt det til flere personer allerede. Hva er da vitsen med å kreve troskapsløfte av meg? Andre ganger har det jeg ble fortalt, vært av en slik karakter at det var vanskelig å være alene med det. Jeg trengte å lette hjertet mitt, rett og slett. I mange tilfeller er jo personen som betror seg til meg, ikke opphavspersonen til opplysningene, men har selv brutt eden, slik at opplysningene allerede har vandret fra munn til munn. Da blir et vel enda mer urimelig å forvente av meg at jeg ikke skal si det videre? Sladrehank skal selv ha bank, det lærte jeg i gamle dager. Fortjener jeg bank og utestengelse? Er jeg en umoralsk person?

 

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse