Annonse
17:01 - 07. juli 2016

Opprør i alle retninger

Okkupasjoner, superhelter og splitter nye medier. I Brasil er respekten for politikerne borte, men brasilianerne finner originale måter å bruke demokratiet på.

Olympisk skam: Rio de Janeiro er verre enn Gotham City. Eller? Batman er elsket av noen, mislikt av andre, og poserer på selfier hele tiden. Alle foto: Leonardo Coelho/Framephoto
Annonse

«Min elskede! Min helt!»

Damen i 40-årene ser henført på Batman mens hun knipser i vei med kameraet. De står midt i Avenida Rio Branco, den travleste handlegaten i Rio de Janeiro. Batman nikker bryskt tilbake, som for å si: Du er trygg nå. Så hever han plakaten, med påskriften: «Olympisk skam. Rio er verre enn Gotham City.»

– Vold. Mangel på sikkerhet. Arbeidsledighet. Elendig helsetilbud, vi må be til Gud om ikke å bli syke. Bystyret er korrupt og tenker bare på OL, sier Batman, som ble kjent for hele verden under de enorme demonstrasjonene før prøve-VM i fotball i 2013. Den gang sto han 20 meter over bakken, på akvedukten som krysser horisonten et annet sted i sentrum, og skuet utover demonstrantene. På det meste telte de flere hundre tusen. Massene jublet, han så ut som den ekte Batman, og bildene gikk verden rundt. Ideen kom da han så Rios ordfører fremstilt som Jokeren.

– Jeg tenkte: Ok, da kan jeg være Batman. Han har ingen superkrefter, men er et enkeltmenneske som prøver å gjøre en forskjell i en by som er korrupt og voldelig. Som Rio, sier Batman, og poserer på fem selfier i minuttet mens vi snakker.

 

Okkupert by: I dag finner man okkuperte bygg overalt i Rio de Janeiros sentrum. Her fra helsedepartementet, under et debattmøte. 

Politisk kaos. La oss ta et raskt tilbakeblikk på de siste årenes hendelser. Høsten 2014 vant Dilma Rousseff (Arbeiderpartiet, PT) sitt andre presidentvalg. Da var allerede undersøkelsene om korrupsjon i det statlige oljeselskapet Petrobras i gang, kalt Lava Jato – på norsk: Operasjon Bilvask. Rousseff var styreleder i Petrobras da de aktuelle ugjerningene fant sted. I tillegg ble det kjent at hun hadde flyttet på penger i statsbudsjettet på ulovlig vis. Derfor ville mange stille henne for riksrett. 

I mars 2016 trakk flere millioner demonstranter ut i gatene, kledd i gult og grønt. Bildene gikk verden rundt, og budskapet var at folket nå hadde fått nok av korrupsjonen. Senere kom motstridende påstander: Disse demonstrantene representerte kun overklassen, og riksrettsprosessen hadde ingenting med juss å gjøre. Dette var derimot en sammensvergelse mellom konservative dommere, høyrepartier og mainstream media – et kupp i moderne form, med mål om å fjerne presidenten på udemokratisk vis. 

I april stemte Kongressen for å stille Rousseff for riksrett, og hun ble suspendert. 37 av de 65 kongressfolkene som arbeidet med riksretts-saken hadde selv korrupsjonsanklager mot seg. I alt er rundt halvparten av kongressens 594 medlemmer anklaget for diverse lovbrudd. I Rio er det snart OL, men viktige transportprosjekter står halvferdige, og flere byggekontrakter etterforskes for korrupsjon.  

I stedet for å bli apolitiske i dette kaoset, har mange brasilianerne blitt kreative i sin måte å vise motstand på. Batman er et eksempel. Han ble raskt et ikon for venstrefløyen i demonstrasjonene, det var perfekt å ha en ærlig og sannferdig superhelt på sin side. Men så begynte han å rope slagord som ikke passet inn. Det viste seg at Batman befant seg på høyresiden. Ikke nok med det. Snart dukket han opp på bilder med politikeren Jair Bolsonaro, som i venstresidens øyne er verre enn Jokeren og alle de andre skurkene den ekte Batman har nedkjempet – til sammen. Da Bolsonaro stemte ja til å stille Dilma for riksrett, dedikerte han stemmen til mannen som var sjef for torturavdelingen da Brasil var et militærdiktatur på 1970-tallet. En dedikasjon som ble ekstra smakløs med tanke på at Rousseff selv ble torturert i denne perioden. Hvorfor vil Batman alliere seg med slike folk?

– Det stemmer at jeg kjenner folk på høyresiden, men jeg bryr meg ikke om nasjonal politikk, bare Rio. Politifolk blir drept her hver dag. Hvis politiet ikke kan forsvare seg selv, hvordan kan de da forsvare folket? spør Batman, som egentlig heter Eron Melo, er 35 år gammel og jobber med å lage tannproteser.

– Den økonomiske krisen gjør at folk må nedprioritere tannpleien, så det er få jobber. Om ikke annet, så får jeg mer tid til å være Batman. 

 

Slapp å flytte: Egentlig skulle 800 familier bli kastet ut av favelaen Providência, men etter innbitt motstand ble tre firedeler værende, blant dem Dona Chiquinla (til venstre) og Cauã. På veggen står det SMH 718; slik merket myndighetene husene som skulle rives.  – Dette ble etter hvert brukt som graffiti på velstående hus, for å gjøre folk oppmerksomme på hva som skjedde, sier Cosme Felippsen, kulturarbeider i Providência.

«Studenter forstyrret av skuddveksling.» I april i år ble ti år gamle Eduardo de Jesus drept av politiet i en av Rios mest voldelige favelaer, Complexo do Alemão. Journalister fra mediekollektivet Papo Reto kom til åstedet rett etter drapet, og begynte med én gang å filme barnets kropp. Dette for å hindre en utbredt politiprosedyre: Å plassere en pistol i offerets hånd og fyre av et skudd mot en vegg, for å skape inntrykk av å ha handlet i selvforsvar. Flere Papo Reto-journalister ankom, og lagde en lenke der man filmet hverandre, én etter én, for å hindre at politiet angrep kamerapersonen.

– Etterpå sendte politiledelsen en egen gruppe for å etterforske drapet. Noe sånt har aldri skjedd før, sier Thaniã de Medeiros, som sammen med syv andre favelabeboere driver Papo Reto. Gruppens arbeid består i å dokumentere politivold, og korrigere den tradisjonelle nyhetsformidlingen. Complexo do Alemão har minst 70 000 innbyggere, og i 2015 var det skuddvekslinger der 81 prosent av dagene. 

– Politiet ser på innbyggerne som fiender, så vi bruker mobilkameraene som garanti for menneskerettighetene, sier de Medeiros. 

Konfliktene mellom politi og befolkning har skutt fart gjennom myndighetenes «pasifisering» av favelaene de siste årene. Egne, tungt bevæpnede spesialstyrker kalt UPP ble satt inn for å få bukt med narkotikabandene. Men vel så ofte skjer konfrontasjonene mellom UPP og vanlige folk. Lenge har politiet kunnet skyte først og spørre etterpå. Hverken pressen eller politi-ledelsen har brydd seg.  

– Kameraene er beskyttelse, og bevis overfor media eller i retten. Vi lærer opp befolkningen om kameraføring, hvordan sikre at lyden blir ok, at de skal filme id-kortene til politifolkene, sier de Medeiros. 

Ved hjelp av kommunikasjonsplattformen Whatsapp kan Papo Reto overvåke hendelser – også positive – i hele favelaen. De justerer også «offisielle» nyheter på originalt vis. Et eksempel er fra mai, da avisen O Globo rapporterte om skyting i favelaen Rocinha, med overskriften: «Studenter skremt av skyting i Rocinha.»

Papo Reto kopierte artikkelen i sin blogg, med O Globos layout, men strøk noen setninger og tilføyde andre i rød skrift. De første avsnittene ble slik: 

 

20 agenter i sikkerhetsstyrken BOPE støttet lokale politifolk i et angrep på narkotikatrafikken i Rocinha fredag. Av sikkerhetshensyn stengte politiet tunnelen mot Barra da Tijuca [og sikret dermed bilførerne på veien, men ga faen i sikkerheten til innbyggerne i Rocinha]. Eksplosjoner og skudd skremte studentene ved PUC-universitetet, som av sikkerhetshensyn ble bedt om å holde seg inne på universitetet beboerne i Rocinha, som av sikkerhetshensyn ble bedt om å holde hendene i været og ikke stille spørsmål. 

 

I norske medier har det ofte blitt sagt at brasilianere er «gale etter» Facebook og andre sosiale medier. Noe av grunnen er at mange ikke stoler på virkelighetsfremstillingen til de tradisjonelle mediene.

 

Rio – okkupert by. Fingrene fyker over telefonene på Colégio Estudal Amaro Canalcanti, en videregående skole i sentrum. Det er nettopp blitt kjent at politikerne i delstaten Rio de Janeiro har erklært katastrofetilstand. Denne tilstanden er egentlig reservert for naturkatastrofer, men nå er katastrofen økonomisk. Rio kan oppleve total kollaps i helse-, skole-, sikkerhets- og transportsektoren, heter det i meldingen. Nyheten skaper vantro hoderysting hos elevene som okkuperer den videregående skolen vi besøker. Selv om de ikke er uenige i beskrivelsen av byen. 

– 185 skoler i Rio er i nødstilstand. De er ødelagte og faller sammen, og dette er delstatens ansvar, sier Gabriel Rodrigues. 

Sammen med andre medokkupanter har han siden april bodd på skolen. De orket ikke lenger gå på en skole som knapt hang sammen. Derfor pakket de ned telt, kokekar og pulverkaffe. De flyttet inn. Et klasserom er omgjort til kombinert sove- og spisesal. På kravlisten står både en mer demokratisk utforming av pensum og mat til elevene, noe skolene er forpliktet til å levere. Rodrigues sier de allerede har fått gjennom en viktig endring: Skoleledelsen skal velges demokratisk, ikke utpekes av myndighetene.

I en periode ble også det regionale utdanningsdepartementet okkupert, men elevene ble jaget bort med makt. Andre skoler har fått besøk av såkalte desocupação-grupper, som har banket opp okkupantene.

– De er folk fra narkotikabander, paramilitære grupper og fotballfans fra supportergrupper. På en skole ved sentralstasjonen hadde de med seg pitbuller. Etter hva vi har hørt er det myndighetene som uoffisielt har organisert disse gruppene, sier Rodrigues.

Til tross for volden har skoleokkupasjonene inspirert andre. I Rio i dag finnes okkuperte bygg overalt. På Universidade Federal do Rio de Janeiro har en gruppe studenter teltet i gangene i et par uker. I helsedepartementet, noen hundre meter unna, det samme. På universitetet er kravet tiltak for å inkludere fattige studenter, noe ledelsen egentlig er forpliktet til. Helsearbeiderne vil skape en offentlig arena der politikk utformes og diskuteres. Overalt er katastrofetilstanden en stående vits. Den sees som et grep politikerne tar for å kunne hoppe bukk over vanlige spilleregler, og skaffe seg ekstra statlige overføringer.

Olympisk krig: Ash Ashaninka sier at urfolk fra hele Sør-Amerika vil komme til Rio under OL for å synliggjøre kulturkampen de nå utkjemper. 

Carmina Burana. I det Oscar Niemeyer-tegnede kulturdepartementet i Rio sentrum er vinduene i andre etasje fylt med bannere om klassekamp og solidaritet med minoriteter. Også dette bygget er okkupert, og her beveger vi oss over i den nasjonale politikken. Da Rousseff ble suspendert, tok visepresident Michel Temer over. Temer er fra PMDB, et ideologiløst sentrumsparti som de siste årene var PTs koalisjonspartner. Noe av det første Temer gjorde var å legge ned flere departementer, blant annet kultur. Umiddelbart flyttet et stort antall kultur-arbeidere inn i departementsbygget, også de hadde soveposer og campingkjøkken. De fikk oppmerksomhet internasjonalt på grunn av en ny versjon av stykket Carmina Burana, med symfoniorkester, kor og teksten «Fora Temer» – ut med Temer. 

Temer ombestemte seg, og lot kulturdepartementet leve videre, men okkupantene ble værende. Nå er dette et senter for motstanden mot Temer, med kulturprogram, debatter og konserter hver kveld. Én etasje tilhører okkupantene, som stort sett er ungdommer i 20-årene. Musikken durer jevnt fra små høyttalere, jentene øver seg med rockeringer, en kar i bar overkropp går forbi på hendene. Mye tyder på at det var fest i lokalet kvelden før, og at en ny fest venter i kveld. Alle gjentar det samme: «Riksrettssaken mot Dilma er et kupp. En sammensvergelse mellom media, partier på høyresiden og konservative jurister.» 

Utenfor bygget sies det at hele denne okkupasjonen er orkestrert av Dilmas parti, PT. Det benekter okkupantene, som mener bevegelsen har vokst frem fra gaten. De hevder å ha alle slags standpunkter, og er dessuten generelt er kritiske til politikere (de er stort sett korrupte, okke som).

– Under de store demonstrasjonene i 2013 protesterte jeg mot Dilma og PT. Nå er jeg her på grunn av kuppet. Dilma ble fjernet på udemokratisk vis. Vi blir her til Temer er ute, sier dykkerinstruktøren og fotografen Bruno Submerso.

Gjennom mai og juni fikk okkupantene stadig nye argumenter servert på sølvfat. Tre av Temers ministre har måttet gå grunnet korrupsjon. Underhusleder Eduardo Cunha, som ledet riksrettsprosessen, er suspendert av samme grunn. Alle fire er fra PMDB. 

I etasjen over sitter 10-15 kvinner i et møte, hakket eldre enn kidsa under. De diskuterer feminisme, som er blitt en sentral del av hele aksjonen; kjønnsdebatten tok fyr etter en massevoldtekt i Rio nylig.

– Brasil er et machosamfunn. Vold mot kvinner er et kjempeproblem. Dilma er kvinne, og noe av hatet og aggresjonen mot henne skyldes dette. I politikken er det svært få kvinner. Dilma har blitt systematisk motarbeidet fra da hun ble valgt til sin andre periode i 2014, sier Ana Lúcia Pardo, som har jobbet i kulturdepartementet i 15 år. Hun har bakgrunn fra teater, og sier at da Temer tok over, ble statens kulturkontorer i alle Brasils 27 delstater okkupert samtidig.

– Det var en rask og velorganisert reaksjon?

– Kuppet startet da Dilma vant valget i 2014. Det har vokst frem over lengre tid. Kulturarbeidere har gode nettverk, det var lett å mobilisere. På et tidspunkt ble det i et åpent møte bestemt at byggene skulle okkuperes, sier Pardo. 

Senere er det scenedebatt, der den Pulitzer-vinnende amerikanske journalisten Glenn Greenwald er hovedgjest. Greenwald bor i Rio og har skrevet omfattende om amerikansk overvåkning, basert på dokumenter lekket av Edward Snowden. I sitt innlegg snakker Greenwald om pressen: Han har aldri, noe sted i verden, sett en mer ensidig dekning av en politisk prosess. De store mediene er aktører som orkestrerer uroen, alle eies av en liten håndfull styrtrike familier med åpne bånd til høyresiden. De har ingen intensjoner om å være nøytrale. Det er et kupp. 

– Se på de gulgrønne demonstrasjonene i mars. Mediene fremprovoserte dette, og dekket utviklingen svært detaljert. Det ble fremstilt som en organisk bevegelse, som om folket reiste seg i protest, men i realiteten var demonstrantene alt annet enn representative for folket. En sunn presse ville avslørt dette som en svindel, sier Greenwald etter møtet.  

– Din beskrivelse av brasiliansk presse var beskrivelsen av et diktatur?

– Eierne ser seg selv som stabilitetens og vekstens portvoktere. De bruker ikke nødvendigvis makten til fullskala undertrykkelse, men agendaen er at de vil ha et samfunn som tjener deres interesse. Når ting begynner å gå i motsatt vei, setter de all kraft inn i propagandaen, sier Greenwald, mens en dj og en rapper har inntatt scenen, og moroa er i gang. 

En mann med rød ansiktsmaling kommer bort. Han heter Ash Ashaninka, og er hos okkupantene for å skaffe støtte til et eget universitet for Brasils urbefolkning. Han har nettopp reist Sør-Amerika rundt for å forene de ulike stammene.

– De kommer hit under OL, alle sammen. Det blir krig. Den olympiske bevegelsen snakker om fred, men for oss bringer OL krig. Vi skal slåss for rettighetene våre, sier Ashaninka.

 

Sort gull. Ved hovedkontoret til det statlige olje-selskapet Petrobras sitter Emanuel Cancella, leder i Federação Nacional dos Petroleiros, den største fagforeningen for oljearbeidere. Også han mener prosessen mot Dilma er et kupp, igangsatt med et langsiktig mål for øyet: å privatisere Petrobras. Dette har vært et diskusjonstema siden de første oljedråpene ble funnet på 1930-tallet, og siden selskapet ble etablert i 1953. Den gang sa den nye oljeloven at staten skulle eie 51 prosent, men lovteksten var løs; den ga store muligheter for å gjøre avtaler på bakrommet. En fløy i brasiliansk politikk har alltid villet slippe oljefeltene løs på markedet. Arbeidernes svar har vært streik. 

– Temer utpekte med én gang ny direktør i Petrobras. Dette var en person som alltid har arbeidet for privatisering, fra ulike posisjoner i samfunnet, sier Cancella.

Blant annet hadde han en ministerpost i siste halvdel av nittitallet, da Brasils president Fernando Henrique Cardoso gjorde seriøse forsøk på å selge Petrobras.

– Cardoso ble møtt med 32 dagers streik. 200 000 arbeidere deltok. Flere statlige selskaper ble privatisert, men de klarte ikke å selge Petrobras. Enhver arbeider i oljesektoren er imot privatisering, og en fersk undersøkelse viser at 90 prosent av befolkningen også er imot, sier Cancella, som nå planlegger nye streiker, i alle oljebyer langs kysten.

– Petrobras er skapt av folkets hender, gjennom bevegelsen Oljen er vår, som på 1950-tallet samlet alle: kommunister og konservative, militære og studenter. I dag må alle arbeidere signere en etikk-kode, der de lover å bekjempe korrupsjon, samtidig som sjefene arresteres for korrupsjon, sier Cancella, som mener korrupsjonsetterforskningen Lava Jato ble igangsatt av utenlandske krefter, primært amerikanske, for å destabilisere Petrobras. Han kaller Sérgio Moro, juristen som leder Lava Jato, for en CIA-agent.

 

De gule og grønne. Det var bevegelsen Movimento Brasil Livre – MBL – som organiserte de store demonstrasjonene i mars, da millioner av brasilianere ikledde seg gult og grønt og trakk ut i gatene. Men var det folket som reiste seg, eller var det bare de rike? Fagforeningslederen Cancella, okkupantene i sentrum og de alternative mediene mener det siste. Bernardo Sampaio, leder av Rio de Janeiro MBL, mener det hele var en folkebevegelse.

– Den største noensinne, sier han. Sammen med Silvano Fontes fra nabofraksjonen Niteroi MBL lader han nå opp til 31. juli, da de skal koordinere enda en stor demonstrasjon. Hoved-årsaken til Brasils trøbbel er ifølge dem PT. Mer spesifikt er problemet ekspresident Lulas prestisjeprosjekt Bolsa Família, som består av sosiale velferdsprogrammer og pengeoverføringer rettet mot fattige.

– Det er bra å løfte folk fra fattigdom. Men staten må også komme med en infrastruktur som gjør det lett å starte opp egne bedrifter, skape seg arbeid. Det skjedde ikke. Dermed ble folkene slaver. De vil ikke jobbe, bare fortsette å motta velferdsgoder, sier Sampaio.

Bolsa Família har det siste tiåret høstet ros verden over, fordi prosjektet har ført til bedre levekår og økt frihet for de fattige. Ifølge MBL har effekten vært motsatt.  

– Så lenge dette får fortsette, ville PT aldri tapt et valg igjen. Fordi de har gjort folket til slaver. Dette er ikke en type politikk som vil gjøre at landet vårt vokser. Derfor startet vi MBL i 2014. Det var umulig å få PT fra makten, sier de to.

I samarbeid med opposisjonspartier på høyresiden startet MBL arbeidet for å i gang riksrettssaken. Sosiale medier var nøkkelen når folkemengdene skulle samles, i tillegg hadde de pressen på sin side. Nå har også MBL en egen nyhetsbulletin.

– Vi tvang riksrettssaken på kongressen, sier Sampaio.

De to nevner ikke selve forbrytelsene Rousseff er tiltalt for. Derimot kommer de stadig tilbake til Bolsa Família, samt den generelle korrupsjonen i PT. De er enige i at historien til eks-underhusleder Eduardo Cunhas ikke er ren, men mener hans innsats for å fjerne Rousseff overskygger korrupsjonsanklagene.

– PT oppfant ikke korrupsjonen, men insti-tusjonaliserte den. De ansetter ikke folk i sentrale posisjoner på grunn av meritter og profesjonalitet, de ansetter vennene sine, sier Sampaio, som mener Brasil er altfor avhengig av olje, i en tid hvor resten av verden ser etter alternative energikilder. Derfor mener MBL at Petrobras bør privatiseres. Og OL? Det er bare for elitene, mener Sampaio, som selv driver med motorsykkelsport.

– Vi hadde én treningsbane her i Rio. Akkurat der la de en av OL-parkene. Så nå må vi reise helt til São Paulo for å få kjørt, sier han. 

 

Favelaen som forsvant (nesten). Det tar i dag halvannen time å reise fra sentrum til området der motorsykkelbanen før lå (det skal visst gå raskere under OL). Man går av bussen på en endeløs slette, der OL-hallene ligger på rekke og rad. Svømming, fekting, tennis. Ved enden av sletta ligger et par høyreiste hoteller, og bortenfor der igjen restene av favelaen Vila Autódromo. Den har fått navn etter Sampaios motor-sykkelbane, og for et par år siden bodde det 6-700 familier der. Den var fredelig, ikke dominert av narkotikabander, og lå i naturskjønne omgivelser ved en innsjø med fiskebestand. Men OL-parken trengte plass, og i fjor kom bull-doserne. Tvangsflyttingen var i gang, kun 20 familier er igjen i dag. 

Disse kjempet en hard kamp mot bystyret, og fikk til slutt igjennom at Rio by skulle bygge nye hus til dem, på samme sted som de gamle. En liten del av Vila Autódromo vil leve videre. Men inntil videre lever beboerne i containere. 

De som ble tvangsflyttet havnet i nye boligkomplekser, som viste seg å holde dårlig kvalitet. Derfor, forteller Maria da Penha, en sentral figur i motstandskampen, ønsker mange å returnere. Dette har skjedd utallige ganger i Rios historie. Mellom 2009 og 2013 skal 67 000 mennesker ha mistet hjemmene sine på denne måten. Mange nordmenn ble kjent med metoden i spillefilmen City of God. Myndighetene setter opp billigboliger, lar folk flytte inn – og gjør deretter ingenting. Byggene forfaller, kriminaliteten øker.

Nå har Vila Autódromo blitt et nav i samarbeidet mellom Rios favelaer. Selv om bare 20 familier ble igjen, anses dette som en viktig symbolsk seier. Denne dagen har representanter fra en rekke favelaer tatt turen: Providência, Morro do Alemão, Indiana Tijuca, Maré. 

– Vi fikk et offentlig brev som sa at vi ville bli kastet ut. Da ble jeg oppmerksom på at dette var et utbredt problem, og fikk høre om Vila Autódromo. Nå er utviklingen positiv for vår del, området vil bli vernet, sier Rosa Maria de Sousa fra Pau da Fome Jacarepagua, en annen favela. Hun stiller i t-skjorte med påskriften SOS Vila Autódromo, og forteller at denne typen samarbeid mellom favelaene er nytt. Det er til og med blitt etablert et eget politisk parti for favelabeboere – Frente Favela.  

Et av prosjektene som har gitt Vila Autódromo oppmerksomhet, er det såkalte Museu Das Remoções, på norsk: Utkastelsesmuseet. Det ble initiert av Diana Bogado, som jobber med urbanisme på et av byens universiteter, i samarbeid med hennes studenter og beboerne.

– Utkastelsen var ulovlig. Da den begynte å skje, kjente folk plutselig ikke igjen bydelen sin. Ideen var å skape referansepunkter som kunne hjelpe folk å huske hvordan det var før. Vi bestemte oss for å skape et friluftsmuseum som var en del av lokalsamfunnet, og bruke materialer fra de nedrevne husene til å lage skulpturer, sier Bogado, som sammen med studentene samlet historier fra beboerne.

På møtet mellom favelarepresentantene tar Cosme Felippsen ordet. Han er fra Providência, den aller første favelaen, som vokste frem rundt forrige århundreskifte. Felippsen avslutter sitt innlegg med en teatermonolog og sang om motstanden mot tvangsflyttingene. Teksten er nyskrevet, melodien er på sambaklassikere – en musikkform som ble født i nettopp Providência. Resten av møtedeltakerne stemmer i på refrengene, mens Felippsen med myk stemme synger navnene på favelaene som reiser seg: Vila Autódromo, Providência, Rocinha. Når han er ferdig, triller tårene nedover Vila Autódromo-beboerenes kinn, og Felippsen blir omfavnet av tilhørerne.

 

Lulapalooza. Politikere er upopulære, ja vel. Men når tidligere president og São Paulo-beboer Lula kommer til Rio, er det fest. En annen politiker, Jandira Feghali fra kommunistpartiet PCdoB, skal lansere sitt ordførerkandidatur. Lula, Dilma og PT er hennes nye allierte. Det politiske møtet holdes i utelivsbydelen Lapa, og starter med at et sambaopptog dundrer gjennom lokalet. Utkledde ungdommer danser entusiastisk, det er trommer, gitarer og perkusjons-instrumenter i bandet. Begeistringen er enorm, men hva jubler de for? Politikerne, som ellers blir utskjelt på hvert gatehjørne? For Lula, Jandira, Lava Jato, for kampen mot korrupsjon, eller er det kanskje for selve musikken og dansen? 

Feministkampen er til stede også her, på brasiliansk vis, gjennom plakater og rytmiske rop som peker nese til den suspenderte underhuslederen Eduardo Cunha fra PMDB: Eta, eta, o Cunha quer controlar minha buceta. Her er «eta» et meningstomt ord skapt for rimets del, mens «quer controlar» betyr «vil kontrollere». «Buceta» er et kallenavn på kvinnens kjønnsorgan … gjør resten av oversettelsen selv. 

Møtet har fått navnet Lulapalooza, et ordspill på den nordamerikanske festivalen Lollapalooza. Flere skuespillere og musikere har innslag, blant annet den populære rapperen Flávio Renegado, som høster kraftig applaus. Men det er først når Lula entrer scenen at alt eksploderer. Folk stormer frem til scenekanten, og snart runger ropene: «Lula, Lula, Lula!» Fansen tar selfier fra salen, med Lula på scenen, uklart i bakgrunnen.

  Til tross for denne gløden er Lulas partifelle, delstatspolitikeren Waldeck Carneiro, enig i at politikerforakten er faretruende høy i dagens Brasil. Carneiro er også professor i sosiologi ved Fluminense-universitetet. Hva må gjøres for å gjenopprette respekten for de folkevalgte?

– Vi trenger en reell politisk reform, og ellers er det to ting: Vi må først massivt redusere kapitalens innflytelse i valgkamper, sier Carneiro, et poeng som også blir hamret inn når Lula får mikrofonen på scenen.

– I tillegg må partiene få tilbake sin identitet. Nå kjenner ikke folket dem igjen, og dermed er det ingen i politikken som representerer deres syn. Hele ideen bak politiske partier er borte, fordi partiene har fjernet seg så langt unna enhver prinsipiell ideologi, sier Carneiro.

August blir en dramatisk måned i Brasil. Den 5. åpner OL i Rio. Den 9. avholder Kongressen sin siste debatt og avstemning om riksretten. Den 21. slutter OL, med Michel Temer som fungerende president. Den 22. faller den endelige juridiske dommen, som avgjør om Dilma Rousseff blir fjernet for godt. 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.