Påfyll

Torbjørn Røe Isaksen om å være anonym på Twitter

Å, den som kunne få være anonym i ­sosiale medier. Om så bare for en stakket liten stund. Gjemme seg bak et kreativt pseudonym, noe med et mystisk skjær over seg, men samtidig en humoristisk snert – og kanskje et aldri så lite subtilt hint om hvem som skjulte seg bak.

Anonymitet! Full diskresjon, ladede kanoner, ingen gisler, fyre løs. Ikke lenger bli sittende å gnukke på herlige sarkasmer, utskjellinger, vulgariteter og sladder, men slippe alt fri i offentligheten. Ikke lenger irritere seg over dorske, dvaske, selvrettferdige og pompøse mennesker i kultur, politikk og media, men kunne beskrive dette middelmådighetens imperium i all sin bredde og fylde og egosentrisitet for hele det norske folk… Eller de som er på Twitter, da.

Anonymitet! Slutt på å tenke seg om to ganger, eller tre ganger om rødvinsflasken står fremme. Slutt på å pønske ut fornærmelser som er elegante nok til å stå seg der ute, men sviende nok til å merkes av mottager. Bort, bort du kvelende samvittighet, du påtrengende sosiale kutyme, du begrensningens monstrum av normer, hensynsfullhet og falsk, overfladisk høflighet. Her skal ben knekkes, egoer knuses og forfengelighet avsløres. No holds barred.

Anonymitet! Å kunne avsløre med den innforståtte utenforståendes glassklare analyser, å kunne hente kraft fra de daglige provokasjoner i aviser og på nett – og så kaste det hele tilbake i fleisen på offentligheten – eller Twitter da – for å vise showets absurditet.

Skal jeg bli den nye Trond-Viggo Torgersen og «måtte stå for det jeg sa»? Jeg jobber ikke i barne-tv altså.

I stedet: tenke seg om. Vurdere og veie ordene. Spare sarkasmene, i hvert fall de verste. Et sted, langt nede i en dyp kiste, har jeg 500 twittermeldinger samlet opp, skrevet ned med ­sirlig håndskrift på gule post it-lapper. Alt jeg ikke kunne si, alt som ikke sømmet seg, alt jeg ikke kunne gjøre. Lenket og bundet som jeg var av rolleforståelse og konvensjoner. Men akkurat jeg har jo så mye å gi. Å, hvilken dikter taper ikke verden i meg, eller rettere sagt: Hvilken samfunnsrefser taper ikke ­verden i meg. Hadde jeg bare kunnet være anonym.

Hva er egentlig alternativet?

Skal jeg sette meg ned, tenke meg om, formulere ut en hel kronikk eller kommentar på 5000 tegn med mellomrom, som på en rolig, nøktern og kjølig måte drøfter et samfunnsproblem? Bare fordi jeg har mulighet til det, bare fordi jeg får spalteplass?

Skal jeg virkelig sparke til ballen, mens mannen som står der, med sitt provoserende ansikt og sitt selvgode, pompøse smil, ikke får det ballesparket han virkelig bør få? Skal jeg redusere meg selv til en som ikke våger å ta mannen bare fordi det er så mange baller å sparke?

Skal jeg liksom risikere karriere, ­popularitet og venner ved å kritisere folk ansikt til ansikt eller twitterprofil til twitterprofil? Uten filter, uten pseudonym?

Skal byrdene av samfunnsdebattens normer legges på mine skuldre, slik at jeg må ta ansvar for hva jeg skriver, stå for det jeg sier? Skal jeg bli den nye Trond-Viggo Torgersen og «måtte stå for det jeg sa»? Jeg jobber ikke i barne-tv altså.

No way! Jeg vil ha anonymitet. Hvis noen blir såret av hva jeg skriver, so what?! Det sies.

Du så meg si det, sa du? Sorry. Mente det ikke.

Mer fra Påfyll